Folk kan snakke om flat struktur og selvledelse så mye de vil: Det er utvilsomt fortsatt stas og status å bli sjef. Ifølge manpowers «work-life»-undersøkelse ønsker 70 prosent av alle nordmenn å bli leder i løpet av sin yrkeskarriere, og hele 86 prosent av dem som er født på 1990-tallet. Og det kryr av sjefer som aldri før. BI-professor Jan Kjetil Arnulf anslår at hver syvende arbeidstager i Norge har en ledertittel.

I boken «frist meg ikke inn i ledelse» som lanseres på Fagbokforlaget senere denne måneden, kommer ekssjef Øystein Bonvik med en advarsel: Det er veldig mange som ikke passer til ledelse. De må snu i tide, mener Bonvik, og bruker sin egen erfaring som eksempel. Han brukte 11 år på å kare til seg lederjobben, og to uker på å finne ut at dette ikke var noe for ham, uempatisk solospiller som han er. Som den gangen en ansatt ikke kom på jobben fordi katten hennes var død, og han ikke greide å reagere med annet enn dyp irritasjon og en vag følelse av at noen kom til å forvente innkjøp av krans. 

Bonvik bryter et tabu. Frivillig slutte som sjef, det gjør man likesom ikke. Skepsisen henger sammen med at ledelse mange steder er sett på som den eneste veien fremover i en karriere. Å slutte som sjef blir dermed litt som å dumpe på skolen.

Bonvik lister opp hvilke egenskaper som gjør at du helst bør styre unna ledelse (se faktaboks). Noen av dem er paradoksalt nok sammenfallende med slike som ofte bidrar til opprykk.

Ta for eksempel perfeksjonistene. Medarbeidere som jobber hardt og feilfritt er naturlig nok populære blant sjefene. De er forutsigbare, til å stole på i tillegg til at de tar i et ekstra tak. De setter sin ære i å gjøre ting perfekt, og lasser ikke problemer over på sjefen. De må da være bra opprykksmateriale? Nei, ikke nødvendigvis. Perfeksjonisten kan være topp fagekspertmateriale, men kan med sine skyhøye krav komme til å tømme en hel avdeling for energi og selvtillit i stilling som sjef. Ledelse er pragmatisme og kompromisser. Kryssende hensyn må veies opp mot hverandre, ofte trumfer handling kvalitet.

En annen viktig faktor som øker sjansen for å bli sjef, er ganske enkelt at man gjerne vil. Her er det avgjørende hva ambisjonene bunner i. Selvfølgelig må man ønske å påvirke og styre utviklingen hvis man skal bli en god leder. Men hvis ønsket om sjefposisjon handler om at nå kan jeg endelig gjøre som jeg vil (for jeg vet best), kan ambisjonene fort komme i rekyl. Lederstolen som arena for personlig maktutfoldelse er ingen innertier hverken for de nærmeste medarbeiderne, eller for bunnlinjen. God ledelse krever samarbeid og et ektefølt ønske om å få det beste ut av sine ansatte. Ansatte som ikke får tillit har en tendens til å gjøre minst mulig, i frykt for å gjøre feil.

Også ros og oppmerksomhets-avhengige er trolig i kategorien arbeidstagere som har økt sjanse til å bli sjef, men som passer ekstra dårlig til det. De som trenger sine daglige skudd med ros, skryt og oppmerksomhet er lettere å styre enn andre. Alt ettersom hvor alvorlig avhengigheten er, vil de også selv regulere innsatsen etter hvor det er mest skryt å få. Det vil typisk sammenfalle med overordnedes ønsker. Vips – er du blitt en populær opprykkskandidat i bedrifter der ledertiteler er en del av belønningssystemet. Men så, når skryt- og oppmerksomhetsjunkien inntar sjefsstolen, kan det fort bli krasj. Sjefer må ikke bare greie seg uten ros. De må til tider tåle å være direkte upopulære. Og de må trives med å la sine ansatte skinne, mens de selv holder seg i bakgrunnen.

Bonviks håp er at boken skal bidra til å redusere antall feilplasserte, potensielt helseskadelige og kostbare sjefer rundt omkring i de tusen hjørnekontorer. Det er en god tanke. Men det spørs om det holder. Mytene om makten og æren som følger sjeflivet er seiglivede. Det er nok dessverre fordi vi trenger å holde liv i disse ideene. Hvordan ellers sikre at det finnes folk der ute som er villig til å påta seg ansvaret? Å friste noen inn i en norsk sjefsstilling på realistisk vis er jo tilnærmet en umulighet. Hvordan skulle en slik annonse ha sett ut: Vi søker seigmann og tusenkunstner som liker å sjonglere 200 saker på en gang, finner stor mening i konstante avbrytelser, som har ubegrenset tålmodighet med ansattes små og store problemer, som elsker møter og månedsrapporter, koser seg med arbeidsmiljøloven og HMS-bestemmelser på fritiden, og ikke har noe imot å involvere og diskutere saker med de ansatte i både fire og fem runder før en avgjørelse tas. Fordi han simpelthen elsker mennesker.

Kanskje gir en ledertittel mer status og høyere lønn, men hva med makten og friheten sjefene-in-spe drømte om der på veien mot tindene, hva skjedde med den? Den kan for mange ledere føles fjern der de løper fra møte til møte og avkreves rapporter ovenfra og omsorg og innlevelse nedenfra. Lengselen tilbake til livet som fagstjerne og de lange timene i fred og ro dypt konsentrert om en oppgave av gangen kan bli brutal og intens. Det er da tanken bør melde seg: er ledelse egentlig noe for meg?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.