Det er ikke lov å spørre jobbsøkere om de planlegger å få barn. Det er det gode grunner til. Det er for å forebygge diskriminering. AS Norge ønsker at kvinner både deltar i yrkeslivet og at de samtidig fortsetter å føde nye små nordmenn som i sin tur kan ta sin tørn. Derfor kan vi ikke holde oss med arbeidsgivere som ikke ser lenger enn til neste kvartal og får panikk straks de ser en kulemage. Men er løsningen en kollektiv oppfordring til damer om å lure de kommende sjefene – bare for å være på sikre siden?

Ja, mener likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik i en kronikk på nettstedet Kvinneguiden nylig. Der forteller hun om en dame i 30-årene som hadde fått jobb, og først da hun skulle skrive kontrakt nevnte for sin kommende sjef at hun var gravid. Da mente arbeidsgiver at forutsetningene var endret, og hun fikk ikke jobben likevel. Ørstavik forteller at slik diskriminering er utbredt i norsk arbeidsliv, og går langt i å konkludere at kvinner ikke bare bør holde tilbake informasjon om graviditet, men om nødvendig lyve dersom arbeidsgiver bryter loven og spør rett ut: «Skal du svare nei, jeg har ingen planer om å få barn? Dessverre er det kanskje det sikreste kortet», skriver Ørstavik i kronikken.

Faren er at å følge dette rådet fører til en veldig dårlig start på et arbeidsforhold – og det uavhengig av om kunnskapen om graviditeten hadde endret på ansettelsen. Skaden som oppstår på et psykologisk plan når noen har fører deg bak lyset blir ikke borte ved at vedkommende har en juridisk rett til ikke å opplyse. Det er heller ikke til å stikke under stol at det er praktiske konsekvenser knyttet til å føde barn. Man blir borte fra jobb noen måneder, arbeidsgiver må finne løsninger, man må kanskje lære opp en vikar.

I et jobbintervju – spesielt i de siste rundene – er det ikke uvanlig å snakke om hva som står på trappene de kommende månedene. Nye satsinger er kanskje nettopp årsaken til at man vil ha med flere på laget. Det kan handle om en lengre reise, en lanseringskampanje, eller et spesielt arbeidskrevende prosjekt. Er det greit å sitte og diskutere slike ting som om man gleder seg til å ta tak, vel vitende at om få måneder er man ute de neste åtte? Kandidaten har kanskje jusen på sin side. Men det er neppe så lurt.

Likestillingsombudets jobb er å se til at lover og regler på likestillingsområdet blir overholdt. Det er mulig hun synes hun plasserer ansvaret der det hører hjemme, men egentlig innebærer strategien at den gravide får ansvaret med å hindre lovbrudd. Ved å ikke fortelle at hun er gravid, reduserer hun sjansen for at arbeidsgiver bryter loven. Kanskje blir det færre lovbrudd av dette, men på hvilke premisser? Det ligner på logikken bak at jenter bør la være å gå med miniskjørt for da minsker sjansen for voldtekt. Men folk skal ikke behøve å handle i strid med egen moral – og lyve – eller la seg diktere i klesveien for at ikke andre skal bryte loven.

Derfor må det være en mye bedre plan for et likestillingsombud å legge inn alt på å endre holdningene der de er i strid med loven, nemlig hos arbeidsgiverne. Spesielt gjelder dette trolig innenfor lavutdanningsyrker og ufaglærte, der arbeidstagere er mer utbyttbare. Jobbsøkere med eksklusive og ettertraktede ferdigheter vil alltid risikere mindre ved å være åpne om familieplanlegging. At Yahoo-sjef Marissa Mayer var seks måneder på vei da hun fikk toppjobben er uten tvil et inspirerende tegn i tiden, men denne fordomsfrie tilbøyeligheten har trolig foreløpig ikke spilt over i fullt monn til alle sjefene der ute som ansetter kassapersonell, rengjørere og kelnere.

Men det finnes mindre spesielle historier å fortelle for et ombud som jobber med å fremme adferd i tråd med loven, som for eksempel den om årets gasellevinner Skye consulting. Bedriften selger it-tjenester og har vokst med 4000 prosent siden 2010. Selskapets sjef Lars Holt opplyste til DN at «I min verden er graviditet karrierefremmende». Småbarnsmødrene er yndlingsansatte fordi de jobber hardt og effektivt, mener han, og hevder at de forbereder seg bedre enn menn og gjør kundene mer fornøyde. Temmelig usaklig generalisering dette også selvfølgelig, men en forfriskende påminnelse om at mange erfaringer er mulig.

Ved første øyekast ser Ørstaviks historie om kvinnen i 30-årene ut til å være et grovt eksempel på diskriminering. Men det behøver ikke være slik. La oss anta de hun var over den aller første perioden der faren for å miste barnet er stor. Litt avhengig av hva slags jobb det dreier seg om og hvordan samtalene under intervjuene her forløpt, kan arbeidsgivers snuoperasjon i et slikt tilfelle også forklares med opplevelse av tillitsbrudd.

Å oppfordre til løgn for å sikre seg en fot innenfor et system er ikke noen bærekraftig strategi, uansett hvor urettferdig systemet er. Det vil heller ikke tjene likestillingssaken på sikt.

Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv

Les også:

Når hodene bør rulle

Se opp for de dysrasjonelle

 

Jag trivs best i små lydtette rom

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.