Sjefer som ikke bør være sjefer

Politimesteren i Hordaland, Geir Gudmundsen, søkte avskjed i nåde fra stillingen som politimester sommeren 2015. Det var en direkte følge av en rapport om «Monika-saken» fra advokatfirmaet Wiersholm. Den konkluderte knusende med at ledere ved Hordaland politidistrikt var skyldig i såkalt ulovlig gjengjeldelse overfor varsleren Robin Schaefer.

I forrige uke konkluderte Spesialenheten for politisaker med at politiledelsen ikke har brutt loven på en måte som utløser straff. Ifølge Gudmundsens advokat, John Christian Elden, betyr dette at Gudmundsen ikke hadde behøvd å gå av. Han var nå «frikjent».

Det er en drøy slutning å trekke, selv for en advokat. Og det skyldes ikke primært spesialenhetens lange tradisjon med å tolke alle politifolks handlinger i aller beste mening. Det er fordi lederevner ikke primært måles juridisk.

Åtteåringen Monika Sviglinskaja ble funnet død i sitt hjem med et belte rundt halsen i november 2011. Saken ble henlagt som «intet straffbart forhold, selvdrap.» Politiets teori var at jenta hadde hengt seg med et belte i en dørklinke. Ikke bare er det nærmest ikke-forekommende at så små barn tar sitt eget liv. Det fantes en rekke viktige spor i saken som aldri ble fulgt opp. Det var grunnen til at etterforsker Robin Schaefer som tilfeldigvis kom over saken fattet interesse, og gang på gang forsøkte å få den gjenopptatt. Han var overbevist om at en drapsmann gikk fri der ute, og han hadde svært gode grunner til å tro det.

Schaefers ærekjærhet ble for å si det forsiktig ikke verdsatt av sjefene. I stedet møtte han en mur av motstand, fortielse og utestengning. Til slutt ble han sykmeldt.

Helt uavhengig av om det er Wiersholm eller politiets eget etterforskningsorgan som har lagt på bordet den vasseste tolkningen av jusen, så er det derfor åpenbart at Gudmundsen og hans nærmeste sviktet grovt på en rekke punkter. Som ledere. Sjefer kan nemlig gjøre veldig mye ugagn uten å være kriminelle.

Artikler om maktsyke og giftige ledere er populært lesestoff, og man kan av og til lure på om flertallet av dem som ender i lederposisjoner har mer til felles med Francis og Claire Underwood i Netflix-serien House of Cards enn lederne vi omgir oss med til daglig. Slik er det neppe. Undersøkelser blant norske ledere viser at «ondartet», autoritær ledelse ikke er særlig utbredt – heldigvis. En langt mer vanlig form for dysfunksjonell ledelse er hva organisasjonsforskere kaller «laissez faire», eller la-det-skure-ledelse.

Ledere trenger nemlig ikke være aktivt destruktive for å tappe omgivelsene for energi og inspirasjon, eller sørge for at en organisasjon fatter fatale beslutninger. Det kan holde lenge at de er tankeløst ubevisste på seg selv og sin rolle. De som er usikre i rollen som ledere kan også lettere henfalle til regelrytteri og rigid hierarkisk tankegang. Toppet med faglig inkompetanse eller mangel på faglige ambisjoner kan lederkatastrofen være et faktum.

I Monika-saken sviktet toppledelsen på flere punkter. For det første indirekte ved at Monika-saken ble henlagt på svært sviktende grunnlag, på deres vakt. For det andre ved å ikke gripe inn i det som nå kan se som en profesjonsstrid. Det var politijurist Sidsel Isachsen som henla saken i første omgang, og som satt med makt til å ta den opp igjen. Det gjorde hun ikke, til tross for Schaefers iherdige forsøk. Mye tyder på at det gikk prestisje i saken. Juristene sorterer over etterforskerne i politiet og her var det bare toppledelsen som kunne gripe inn og sørge for at rett beslutning ble tatt. I stedet fikk Schaefer beskjed fra flere sjefshold om å holde seg unna en sak som ikke «tilhørte ham.» Ikke før saken nådde førstesidene i Bergens Tidende ble det bevegelse, og etterforskningen ble gjenopptatt. I forrige uke ble det tatt ut tiltale mot en person for drapet på Monika Sviglinskaja.

Evne til å ta kritikk, endre standpunkt og fravike rutiner og retningslinjer når det er påkrevd, er viktige egenskaper hos ledere. Slike evner bidrar til å hindre at det i det hele tatt oppstår varslersaker, og kommer uansett godt med den dagen det ligger en varslersak på bordet. Slike egenskaper ser ikke ut til å ha vært veldig tilgjengelige i Hordalandpolitiets toppledelse, der Gudmundsen satt med det øverste ansvaret.

Tirsdag forelå rapport nummer seks i Monika-saken, der Wiersholm 2-rapporten slår fast at fire andre varslere ikke har vært utsatt for ulovlig gjengjeldelse i henhold til arbeidsmiljøloven.

I Monika-saken har alle forsøkene på å rydde opp totalt sett ført til mer forvirring og tåkelegging. Et vell av formalistiske spørsmål om straffutløsende lovbrudd, varslerinstituttet og ulovlig gjengjeldelse gjør at vi glemmer hva saken i bunn og grunn handler om: svakt faglig arbeid etterfulgt av gjentatt svikt i ledelsen.

Les hele avisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.