Foto: Emil Johnson Ellefsen / tegnemail@gmail.com

Talenes tale

ENDELIG MANDAG: Lyst til å holde en fengslende juletale som får ansatte til å gispe i innsatsvillig beundring? Gjør en drivende god jobb ellers i året.

Eva Grinde, Dagens Næringsliv

Publisert: 05.12.2011 - 09:30 Oppdatert: 05.12.2011 - 09:30

Det er tid for sjefenes julebordstaler, og høysesong for fluffy fraspark. Aldri er vel bedriftenes verdier mer verdifulle. Aldri består bedriftens kapital så til de grader av de kloke hodene, av deg og meg, av humankapitalen, makten og æren i evighet, amen. Riktig dimensjonert, timet og porsjonert kan store ord være riktig veltreffende, ja rent ut vakre, Men de må nettopp – treffe.

Det er bare å innse; det er ikke gitt enhver sjef å heve glasset, la blikket gli over sine festkledde og lettere nervøse medarbeidere og med troverdighet si som Steve Jobs: «ikke la andres støy forstyrre din indre stemme». Eller: «Å huske på at jeg skal dø gjør at jeg unngår fellen med å tro at jeg har noe å tape. Du er allerede naken. Det er ingen grunn til at du ikke skal følge ditt hjerte.»

Problemet er selvsagt at personlig karisma er vanskelig å lære. Og ingen faller hardere og mer smertefullt til jorden enn en wannabe-karismatiker.

Det var greiere før i tiden, da en sjef var en sjef. Enten – som i riktig gode gamle dager – da man var født inn i posisjon, og ingen hadde noe med om man var god til å holde tale eller ikke. Eller så ble man sjef fordi man rett og slett var flinkest. De som rykket opp i fabrikkene, og ble formenn eller funksjonærer, for eksempel, kunne gjerne jobben på gulvet best av alle. Derfor besto lederjobben i å overvåke og veilede undersåttene, og kanskje klekke ut lure måter å gjøre jobben enda mer effektiv på. Nå er arbeiderne som vi vet blitt så kunnskapsrike, at sjefen ikke lenger er den som kan jobbene best. Hvis hverken arv eller faglige meritter er det som først og fremst gjelder – hva skal da være sjefens viktigste egenskap? En hovedoppgave for moderne sjefer, sies det, er å inspirere de kloke hodene, meisle ut målene og henge dem opp, begeistre de ansatte til felles dyst gjennom flammende appeller og en intens personlighet. Mange innadvendte flinkiser går i disse dager hvileløst rundt og klør seg i tallhodene sine, og lurer på hvordan i all verden de skal komme seg gjennom årets desiderte nullpunkt: Talen til de ansatte.

Ingen faller hardere og mer smertefullt til jorden enn en wannabe-karismatiker

Noen bare har det. Som Janne Carlzon demonstrerte da han satt i «Skavlan»-stolen forrige uke og hyllet det han kalte «kjærlighetsfull ledelse». Der betrodde han også seerne at drivkraften hans hele tiden har vært å tilfredsstille foreldrene sine. Han var det første av fire barn som overlevde. Dermed var oppdraget gitt: Moren hans skulle aldri behøve å være trist eller bekymret mer, faren skulle alltid være stolt. «Det har vært som en tung ryggsekk, men det har også vært mine vinger», sa Carlzon. Litt senere uttrykte han tilsvarende billedtungt at «tiden skal ikke være en fugl som flyr foran deg, men en trygg okse ved din side», og fikk spontan applaus.

Hva er det som gjør at noen kommer unna med slike svulstige metaforer? Først og fremst henger ekte utstråling og karisma sammen med ektefølt engasjement. Ingen som så «Skavlan»-programmet var i tvil om dybden i den personlige reisen Janne Carlzon har foretatt på sine eldre dager.

Også Jobs var alltid intenst tilstede når han snakket. Han formidlet med hele seg og sin historie at han virkelig følte seg inspirert av tanken på at han en dag skulle dø, en eksistensiell drivkraft av et kaliber de færreste bedriftsledere er forunt. I tillegg jobbet visstnok Apple-gründeren alltid lenge og ned i minste detalj med alle sine offentlige presentasjoner, som med det meste annet han foretok seg. Men det er ikke nok å være genuin og forberedt. Steve Jobs sto ikke bare helt tilfeldigvis av og til i jeans og svart høyhalser på en scene og leverte innstuderte onelinere om livet, døden og Apple. Hans ord hadde aldri fått sin nærmest magiske kraft hadde det ikke vært for hans spektakulære prestasjoner gjennom et langt arbeidsliv. Det samme gjelder Janne Carlzon. Hvem ville klappet for vinger og trygge okser hvis ikke det hadde vært for at Carlzon var mannen som på 1980-tallet ledet SAS til en ubestridt suksess, skrev nyskapende om ledelse i «Riv pyramidene», og ble det nærmeste Skandinavia kommer en lederguru?

Vil du ha full uttelling for dine velvalgte ord på julebordet er derfor det aller beste rådet å sørge for å gjøre en god jobb resten av året. Da er mye gjort. Du trenger ikke engang være spesielt karismatisk.

Eva Grinde er journalist i Dagens Næringsliv.

Tips en venn

Abonnér på vårt nyhetsbrev

Motta RSS Tips en venn Del saken Skriv ut
Annonser fra ADA www.ada.no