Anmeldelse: «Nothing Like a Dame»

Judy Dench, Maggie Smith, Aileen Atkins og Joan Plowright er samlet til en veritabel rundebordskonferanse i teater- og filmhistorie, anekdoter og frekke replikker der de befinner seg i Plowrights vakre landsted. Hun er blitt 89, og blind, men snakketøyet er fremdeles i orden. De tre andre ligger fem år etter og er fremdeles aktive skuespillere som i perioder står på scenen hver kveld.

Ridderlige

Av de fire var det Judy Dench som var først ute med å bli slått til ridder og få tittelen Dame. Da det ble Maggie Smiths tur ringte Dench henne og sa «It doesn’t make any difference. You can still swear!»

Og det gjøres, men på den ytterst britiske måten som eldre damer kan komme unna med; det er en veltalende, erfaren kvartett med lange liv og karrierer og dessuten er de vant til å nyte respekt. Indignasjonen lyser av Judi Dench mens hun forteller historien om da hun nylig trengte legehjelp og den unge sykepleieren spurte «What’s our name?» på den nedlatende måten man ofte av en eller annen grunn bruker overfor eldre mennesker. «Fuck off!» svarer Dench, og forteller den uheldige helsearbeideren at hun nettopp har stått åtte uker i strekk på teaterscenen.

Ydmykelse

Tilhengerskaren til serien «Downton Abbey» vil kanskje håpe at Maggie Smith er like syrlig som sin rollefigur Violet Crawley, grevinnen av Grantham også i virkeligheten. Det er hun, men på en mer nedtonet måte og står for filmens giftigste øyeblikk da hun viser bort en fotograf hun finner påtrengende. Hun er tydelig irritert, men så smilende, tilsynelatende høflig og veltalende at man får tro mannen aldri kommer til å glemme ydmykelsen.

For øvrig innrømmer hun at hun ikke har sett så mye som en episode av serien, men at produsenten har gitt henne dvd-boksen.

Det er Roger Michell («Notting Hill») som regisserer og det er ingen tvil om at han har godt lag med damene. Rent strukturelt er filmen ikke særlig spennende, men redder seg inn på den positive siden ved hjelp av tallrike klipp fra alles lange karrierer. Allikevel gjør ikke alle prisseremoniene og utmerkelsene noe for å gi dokumentaren mer liv.

For det er det de fire skuespillerne personlig som gjør. De er venner etter et langt liv på scenen og på filmlerretet og snakker derfor uanstrengt og livlig, informativt og forfriskende.

Stjernekamp

Den eneste av dem som kanskje er kommet litt i skyggen av de mange ektemennene de har hatt til sammen, er Joan Plowright som var Laurence Oliviers tredje kone. Å være gift med en mann som ble sett på som den mest fremstående skuespilleren i forrige århundre var ikke alltid så lett. Men så har de alle hatt sine sammenstøt med ham. Maggie Smith minnes en episode der hun fikk en ørefik hver kveld da hun spilte Desdemona mot hans rasende og paranoide Othello; en kveld slo han henne faktisk på ordentlig. «It’s the only time I saw stars in the National Theatre,» bemerker hun lakonisk.

«Nothing Like a Dame» smitter sitt publikum med latteren over erfaringene, med de kjappe replikkene og diskusjonene rundt de rollene de har spilt, både på scenen og privat. Roger Michell har med damenes hjelp laget en sjarmbombe med innhold.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.