Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Hevneverk

Tekst

Tynnhudede forfattere. Nådeløse kritikere. Pistoldueller, nesestyvere, springskaller og karakterdrap. Dette er en historie om hevn i bokheimen.

Akta dej din jävel, vi ses i min nästa roman.
August Strindberg

«Menstruasjonsmage? Faen, betyr det at jeg får beskjed av en roman om å trene mer?» skrev Bernhard Ellefsen på Twitter i september ifjor.

Bokhøsten var i gang, og litteraturkritikeren hadde fått tak i et eksemplar av «De håpefulle», Nicolai Houms nye, ambisiøse roman.

En av hovedpersonene, forfatteren Joakim, er blitt slaktet av en kritiker i Morgenbladet ved navn Bernhard M. Lien.

Bernhard Ellefsen hadde selv skrevet en streng omtale av Houms forrige bok, og her var tydeligvis hevnen: «et lite kryp med halvferdig mellomfag»... «De innviklete svenneprøvene til unge menn som skal posisjonere seg».

Forfatteren i boken kjøper en pistol og fantaserer om å skyte den unge kritikeren.

– Jeg leste med en blanding av fryd og vantro. Etterhvert ble det mest vantro, sier Ellefsen.

Han hadde jo møtt denne Houm i virkeligheten, kort tid etter anmeldelsen, og noen sider senere møttes de i boken også, forfatteren har skytevåpenet i bukselinningen og går bort til kritikeren og sier: «Du ser ikke like tøff ut uten tastaturet.»

Virkelighetens møte endte forsonlig.

I boken gir de hverandre en klem, men forfatteren «måtte stå i vinkel for at anmelderen ikke skulle merke pistolen, men kjente likevel den lille oppblåste menstruasjonsmagen hans mellom klærne».

– De fysiske karakteristikkene er selvfølgelig mest drepende. Han svinger til med noen helt overdådige fornærmelser. Slikt er man ikke så vant til i vårt felt.

Nede fortelling
Kritikeren Edvard Brandes ble i 1900 idømt fengsel for å ha stilt i pistolduell etter en nedsettende teateranmeldelse.

«Nå, din jævel, skal du få se på faen,» sa Ingmar Bergman da han på 1960-tallet måket til den kjente teaterkritikeren Bengt Jahnsson, som lenge hadde slaktet oppsetningene hans.

– Jeg var overhodet ikke sint. Det var taktisk. Jeg planla hvordan jeg skulle slippe unna ham for fremtiden, sa Bergman om tildragelsen, som gjorde Jahnsson inhabil og kunne satt en grusom standard for hvordan man best håndterer brysomme anmeldere.

– Enhver forfatter har hatt lyst til å kaldkverke en anmelder, sier forfatter Tom Egeland.

Men litterater er, som kritiker Bernhard Ellefsen påpeker, «mindre voldelig anlagte enn teaterfolk», og det er langt mellom hver Norman Mailer, den balstyrige amerikanske forfatteren som i 1971 skallet ned kollegaen Gore Vidal under en tv-debatt etter en lite velvillig omtale av boken «The Prisoner of Sex».

– Forfattere var nok mer hensynsløse før, sier Ellefsen.

Men et kjapt sveip bare gjennom denne bokhøsten levner ingen tvil om at hat og hevnfantasier mot kritikerstanden fortsatt har grobunn i forfatterlauget.

«Det føles som å bli ranet på åpen gate,» skriver Karl Ove Knausgård om temaet i sin ferske essaysamling.

Dag Solstad ba anmelderne «ta seg et kurs på universitetet», mens Erlend Loe utga boken «Vareopptelling», som handler om en aldrende kvinnelig lyriker som svimeslår og voldtar den unge mannen som har gruslagt hennes nyeste diktsamling i studentavisen Universitas.

– Denne veldig uansvarlige unge journalisten har gått bananas og latt seg lokke av muligheten til å ha litt makt i en liten avis. Det kan ikke stå uimotsagt. Det er ikke så mange muligheter hun har, og da blir det vold, sier Loe.

Innholdet preget mildt sagt bokens mottagelse.

– Det er jo en gavepakke til kritikerne. Et supert utgangspunkt for å diskutere hvor hårsåre forfattere er, sier Eirik Vassenden, som jobber med å skrive norsk litteraturkritikks historie.

Han sier det har vært vanlig med både utskjellinger og slagsmål, men at gemyttene er blitt adskillig roligere med årene.

Det er en slags spilleregel i nyere tid at forfatteren ikke protesterer mot kritikerne, sier Vassenden, «en tulleregel som gjør det offentlige ordskiftet fattigere og kjedeligere».

Han skulle gjerne sett at «Loe & co.» oftere tok til motmæle.

– Man får håpe det er såpass mye personlighet i kritikken at folk blir fornærmet om de får en dårlig kritikk. Men det leder mest til barpreik og kaféhendelser, sier Vassenden.

– Det mest interessante er jo når noen er i stand til å fange slike konflikter litterært, når det trer ut av anekdotene og det private og inn i bøkene.

 

Kritikerens vold
Noe av det siste Nicolai Houms bestemor sa til ham, var at «du må aldri legge deg ut med kritikere».

Hun hadde selv vært oversetter, gift med Dagbladets hovedanmelder og døde like før barnebarnet debuterte som forfatter i 2004.

Boken «Knekk nakken, min venn» var en eksperimentell roman fra et fiktivt, krigsherjet land, og fikk en såkalt blandet mottagelse.

– De gode anmeldelsene gleder du deg over en kveld, og så er de glemt. En dårlig anmeldelse husker man resten av livet, sier Houm.

Det var særlig én anmeldelse som stakk seg ut. I Natt&Dag sto det å lese at boken «må være skrevet av en veldig spesiell 17 år gammel jente som hver kveld røyker seg en joint dårlig hasj», og at «gamle lokalaviskronikker om krigen i Bosnia er mer spennende».

– Det føltes som om boken var ødelagt, sier Houm.

Anmeldelsen var skrevet av en viss Marius Lien, som da Houm googlet ham i raseri, viste seg å være, av alle ting, teologistudent.

– Det var langt under beltestedet. Jeg synes du må huske at du skriver om et menneske, sier Houm.

Han hadde selv skrevet for Natt&Dag og sier han forstår kritikerens markeringsbehov godt, men stiller spørsmålet om menn under 30 kanskje ikke burde anmelde bøker.

– Forfatteren jobber mellom ett og ti år og legger mye av seg selv i teksten. På den andre siden sitter en kritiker som leser i to døgn og skriver på seks timer. Anmelderen må forstå den asymmetrien.

Houm husket bestemorens ord og bet i seg kritikken. Følelsen slapp likevel ikke taket.

– Jeg rakk aldri å spørre mormor om det var «comme il faut» å skrive om dem i romaner.

Kjerringfaktor
Nidportretter av kritikere har en lang tradisjon i litteraturhistorien, fra August Strindbergs «Svarta fanor» til tyske Martin Walsers «En kritikers død» fra 2002.

Den norske kritikeren Preben Jordal er omtalt både i Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Thomas Espedals nyeste bok, «Bergeners».

– Mange synes kanskje det er smigrende å bli trukket inn i skjønnlitteraturen på den måten, men jeg ville ha foretrukket en mer robust og levende diskusjonskultur. Jeg er jo helt forsvarsløs mot det å bli en person i folks romaner, sier Jordal.

Han synes den litterære offentligheten er preget av konfliktskyhet og «høy kjerringfaktor».

– De tøffer seg på byen. Så fort vedkommende snur ryggen til, begynner de å knegge, sier Jordal.

– Jeg opplever ikke det synet man i forfatterkretser har på kritikkens rolle som spesielt avansert. Man er liksom enten en parasitt eller en mislykket forfatter og derfor misunnelig på dem som skriver. Jeg synes nok forfatterne etterhvert burde ha blitt flinkere til å se at kritikk også er en genre.

Jordal har selv aldri følt noen stor dragning mot å oppsøke forfattermiljøene, der han sier han blir kalt «slakteren». Noe tilløp til fysisk vold har han derimot aldri blitt utsatt for.

– Nå er jeg ganske stor av vekst. Disse tynne forfatterne ... nei, det er ingen som har prøvd seg på det.

Politimannen
– De fleste forfattere er blyge og beskjedne. Og så er det noen få som ikke er det. Og det er vår oppgave å forsvare kollegaene våre når de blir dårlig behandlet, sier Stig Larsson, den svenske litteraturens tilårskomne «enfant terrible».

– Jeg ser på oss som et ishockeylag. Om noen gjør noe ufint på banen, da setter man på en back som er ganske kraftig og kan gjøre noe ufint tilbake. Og det er meg, sier Larsson.

Han mener mye kritikk skyldes misunnelse, fordi både forfattere og anmeldere jobber med ord.

Sist han leste en dårlig kritikk av den aldrende og stumme nobelprisvinneren Tomas Tranströmer, gikk han sporenstreks til avisen Expressens redaksjonslokaler i Stockholm og skjelte ut hele kulturavdelingen, forteller Larsson.

– Du har ikke sett meg sint, men jeg kan bli veldig ubehagelig.

En som fikk merke det, var kritikeren Åsa Beckman, som i 1995 skrev en negativ anmeldelse av Larssons diktsamling «Matar» i Dagens Nyheter.

«Nesten fire måneder senere, nå i slutten av januar -96, kunne jeg fortsatt gå rundt med sånne, synes jeg til og med selv, frastøtende mordfantasier,» skrev Larsson i sin neste bok, «Natta de mina», der han navngir både Beckman og redaksjonssekretæren og eksplisitt forteller hva han vil gjøre med dem.

– En kamerat av meg, Liam Norberg, satt seks år i fengsel. Han fortalte at «Natta de mina» var blitt en stor hit der, den gikk rundt mellom de innsatte for de synes det var en så genial hevnmetode, sier Larsson.

Beckman er datter av en forfatter og lot seg ikke prege av å bli truet i en diktsamling.

Verre ble det da Dagens Nyheter et halvt år senere inviterte Larsson til å holde et foredrag for redaksjonen om samtidens manglende kvalitetsforståelse.

Stående foran en stor forsamling gikk Larsson til angrep på flere av anmelderne og journalistene. Verst gikk det ut over Åsa Beckman.

Under en mingleseanse etter foredraget «eksploderte» Larsson, ifølge Beckman, og skrek til henne at «jeg skal pisse deg i munnen så du aldri mer kan prate» og at han hadde torpedokamerater i forstedene.

Larsson mener han bare sa «jeg skal pisse dere i munnen», og at det var henvendt til hele forsamlingen.

– De ble rammet av kollektiv angst. Arbeidet lå nede i tre dager. De fikk hjelp av samme psykologteam som hadde hjulpet til etter «Estonia»-tragedien, sier Larsson.

Åsa Beckman sier hun brast i gråt da hun kom hjem den kvelden. Hun har ikke lest noen Stig Larsson-bøker siden. Episoden har likevel ikke forandret synet hennes på anmelderi.

– Jeg tror jeg kunne skrevet om Stig Larsson igjen nå, uten å være påvirket av det som skjedde, men det er ingen som ville tillatt meg det, for alle andre ville tro at jeg var farget, sier hun.

 

Kallet til strid
Bernhard Ellefsen var så bestemt på å bli litteraturkritiker at han tok opp studielån i Bergen og dro til Danmark for å sitte der og lære seg faget ved å skrive bokanmeldelser for Morgenbladet.

Våren 2009 fikk han tilsendt «Alle barn er laget av ild», Nicolai Houms nye novellesamling. Han ga boken nokså hard medfart i Morgenbladet.

– Jeg har lest anmeldelsen igjen nå. Den var streng, den var det, sier Ellefsen.

Han er «oppdratt litterært» i Bergen og kretsen rundt tidsskriftet Vagant, der man tidlig på 2000-tallet så på kritikeren som en «gartner som skal luke i bedet», og han fikk tidlig innprentet tanken om å ha den nødvendige avstanden til forlagshusene og lanseringsfestene.

I dag bor han i Fredrikstad, i «perfekt avstand fra Oslo, akkurat ute av rekkevidden til en forbannet forfatters uppercut».

– Kritikken er en litterær genre, på linje med romankunsten og poesien. En seriøs kritikk skal kunne se litteraturen rett i øynene, sier Ellefsen.

Spesialiteten hans er amerikansk litteratur, blant annet den forfattergenerasjonen Houm hadde latt seg inspirere av i sin andre bok.

– Han gikk inn i et felt jeg følte jeg kunne veldig godt, sier Ellefsen.

– Min jobb er å konfrontere andre uttrykk. Som kritiker mener jeg at litterær kvalitet har samfunnsmessig betydning, og da kan jeg jo ikke forstille meg.

Regelen hans er ikke å skrive noe han ikke også kunne fortalt forfatteren over et kafébord. Ellefsen mener selv at han er like tøff også uten tastaturet.

– Prinsipielt skal det være ekstremt høyt under taket. Det bør være rom også for slike hevnangrep som Houms. Den amerikanske litteraturen jeg elsker, er full av slike kamper, sier Ellefsen, som ikke har noe imot å bli romankarakter.

– Jeg liker den typen vitalitet og stridsvilje. Hvis det er godt skrevet.

En ekte kalkun
– Jeg kunne fortelle deg om ganger jeg har sittet over pc-en og krummet mine klør og tenkt at denne må jeg svare på. Men det er det mest uelegante, det ukuleste du kan gjøre. En forfatter blotter bare sine sår. Jeg har sett det så mange ganger, det tar seg aldri godt ut, sier Knut Faldbakken.

Han er både er forfatter og anmelder og visste således godt hva han gjorde da han i 2002 tok for seg Mikael Godøs roman «Galleri Oslo» i en anmeldelse der siste setning var: «En ekte kalkun.»

«Han slakter en romandebutant med samme forrykte pliktfølelse som en bytulling med hagle på duejakt i Slottsparken,» svarte Godø og stilte spørsmål ved om anmeldelsen kunne være en hevn fordi Godø fem år tidligere selv hadde slaktet Faldbakken i Dagens Næringsliv.

Knut Faldbakken sier at dette ikke kan stemme, siden han ikke har lest anmeldelser av sine egne bøker siden sin «skilsmisse fra norsk kritikerstand» etter at han i 1985 ga ut en nyfortolkning av Hamsuns «Pan».

– Det har ikke vært maken til slakt av en norsk forfatter. Det var nedlatende, hoverende drittprat, og da tenkte jeg at de folkene der kan jeg ikke fortsette å bruke tid på eller bekymre meg for, så siden har jeg holdt meg helt unna, sier Faldbakken.

– Man starter ikke en debatt hvor man står litt sårbart til selv, ene og alene fordi man er opptatt av prinsipper. Jeg skjøt jo tilbake med hagle selv. Jeg ville ha oppmerksomhet, sier Godø i dag.

Faldbakken mener kritikk svir ekstra hardt fordi det rammer «den selvovervurderingen som er en nødvendig del av forfatterens psykologiske utstyr». Da må det nødvendigvis bli reaksjoner.

– Jeg har hørt om norske kritikere også som har fått øl tømt over seg, det tror jeg er en form for represalier som sitter norske forfattere ganske nær. Det kunne jeg nok kanskje gjort selv, om jeg ble ordentlig forbannet en gang og hadde objektet rett foran meg.

Metaperspektiv
– Jeg tenkte at hvis jeg noen gang møter han der Bernhard Ellefsen, så skal jeg faen meg si det til ham, sier Nicolai Houm.

Bare en måned etter kritikken i Morgenbladet møttes de to på litteraturfestivalen på Lillehammer, et møte begge, til tross for høy promille, husker som harmløst.

Houm brukte episoden som ramme for møtet mellom forfatter og kritiker i «De håpefulle», men følelsen av å bli slaktet, stammet mest fra 2004 og anmeldelsen i Natt&Dag.

Derfor diktet han opp kritikeren Bernhard M. Lien, en sammenslåing av Ellefsen og Lien, som begge nå jobber i Morgenbladet.

– Jeg lurte veldig. «Er det smart?» Det er jo ikke smart. Men jeg hadde lyst til at boken skulle være infam. Frem til da hadde jeg holdt igjen veldig, en del av det nye prosjektet var å senke skuldrene og si ting slik jeg følte det, sier Nicolai Houm.

Dag og Tid skrev i en ellers positiv anmeldelse at skildringen unektelig ga kritikergjerningen «eit påtrengjande metaperspektiv».

– Det er ikke veldig taktisk. Jeg har fått noen lunkne anmeldelser der jeg synes å merke at de setter det litt i halsen. Det er vanskelig å anmelde en bok som direkte tar et oppgjør med kritikerstanden og et norsk litteratursyn, sier Houm.

Marius Lien var ikke klar over at han var med i boken, men husker godt at han anmeldte Houm i 2004.

– Jeg har dårlig samvittighet for den anmeldelsen, den var altfor slem, sier Lien.

– Jeg likte ikke boken. Den var ærlig sånn sett. Men den var litt for ... syrlig, sier kritikeren.

Selv om navnet hans forekommer, har han ellers ikke noe stort behov for å lese Houms nye bok.

– Kanskje hvis jeg får den til jul, sier han, like over nyttår.

Den som ler sist
Det hverken Lien eller Ellefsen har påpekt, er at kritikeren, Bernhard M. Lien, dør helt i slutten av «De håpefulle».

Han er i Berlin på et seminar og blir påkjørt av en sporvogn da han løper etter den franske forfatteren Michel Houellebecq, selve ikonet for misantropisk litteratur omfavnet av sinte, unge menn.

Nicolai Houm smiler fornøyd.

– Det har de nok ikke fått med seg. Så langt har de vel kanskje ikke lest.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.