Lynn is the boss. When she picks up her camera, my dragon boots buckle at the knees. She makes me do things I wouldn’t do, unless I was in jail.
Gene Simmons, Kiss

Heisen går rett opp til leiligheten, og i leiligheten er det lurveleven. Det øvrige Manhattan må i øyeblikket være uten håndverkere, for de er alle her, og de løper frem og tilbake med målebånd, verktøykasser, mobiltelefoner og vekslende ideer om hva i all verden som skal gjøres med denne vannlekkasjen på soverommet.

– Sorry guys, sier Lynn Goldsmith (66) idet vi ankommer og gir instrukser til en med mann med russisk aksent og et eller annet måleinstrument, før hun spør om vi ønsker noe å drikke og vi sier vann, og hun på nytt vender tilbake til håndverkerlauget for å organisere noe.

Så setter hun seg på bordet.

– Jeg liker ikke å bli fotografert, men hvis dere absolutt vil ...

På veggene henger det selvportretter. På kontoret har hun arkiver med fotografier fra et langt liv i rocken. Lynn Goldsmith har dokumentert Rolling Stones’ legendariske, første stadionturneer, Michael Jacksons magiske blomstring fra guttunge til king of pop og Bob Marleys meditative makt. Hun var kjæreste med Bruce Springsteen og foreviget hans vei fra ung, ukjent mann til berømmelse. Bob Dylan sier nei til alle, men ja til henne. Senere i kveld skal hun ut og spise med sin gode venn Patti Smith.

– Spør om hva dere vil, sier hun.

– Vi må vel nesten begynne med ditt første bilde. The Beatles. Det du tok i 1964.

– Jeg likte ikke Beatles. Den gangen måtte vi velge: Beatles eller Stones. Som ung jente fra Detroit, var det Rolling Stones for meg.

She has a wonderful eye. Lynn really worked me over at the right time.
Keith Richards, Rolling Stones

FOLK, VENNER OG ELSKERE

I sin nye bok «Rock and roll stories» forteller Goldsmith om sine møter med de største rockestjernene i historien. Mange av dem er hennes nære venner. Hun ble også venn med John Lennon, selv om hun som 16-åring syntes The Beatles var dølt. I bokens kapittel «Good people, friends and lovers» forteller hun om menneskene som har betydd mest. Plutselig en dag ringte det på hjemme hos henne. Der sto Bono. En felles venn var død. Bono tok Goldsmith i hendene, ba henne knele og be sammen med ham. Hun hadde fulgt U2 siden de var unge og ukjente og er det eneste bandet hun kjenner der medlemmene ba til Gud før de gikk på scenen. Steve Winwood ville helst være hjemme på gården sin. Beastie Boys var velutdannede, høflige, unge herrer fra trygge hjem som skjulte seg bak en image som bråkmakere. Marianne Faithfull likte helst å være naken. Goldsmith forteller om den sårbare, men morsomme Carly Simon, smartingene i The Police og den hyggelige, men ikke fullt så beleste vokalisten i Poison. Da hun var hos Steve Miller for å ta noen sjeldne bilder av den sjenerte rockeren, ble hun kjent med naboen, arkitekten Sid Schneider, som hadde tegnet Miller-familiens hus. Hun kom tilbake hvert år, mest for å møte naboen. Sid Schneider og Lynn Goldsmith giftet seg i 1999.

Lidenskapen for å fotografere rockere avstedkommer til tider hysteri hos fotografen.

– Når en fotosesjon funker, sier jeg helt ubevisst «yeah, yeah, yeah» om og om igjen på en opphisset måte. Det hender da at den som blir fotografert lurer på om det går for meg eller hva som skjer, men det er bare min naturlige måte å vise at alt føles perfekt der og da, sier Goldsmith.

You see, Lynn is a rock chick. I went to college with her in the sixties, and she had the navy pea coat and the long black hair and  the right kinda boots, the jeans fit right but not too tight, and she was pretty too, and I used to stalk her around campus because I’m bad that way, and that chick was rockin’!
Iggy Pop

PÅ LÅVEN SITTER BLITZEN

Som 16-åring tok Lynn Goldsmith et bilde av The Beatles-medlemmenes sko, og bildet er et av de mest berømte som finnes av bandet. Men det var egentlig musiker hun skulle bli. Som student på University of Michigan var hun vokalist i bandet Walking Wounded og hang rundt med Jim Osterberg – som senere ble kjent som Iggy Pop og punkens gudfar – samtidig som hun stadig dro til Washington for å protestere mot Vietnamkrigen eller til New York, hvor storesøsteren Ellen levde blant noen av byens rockemusikere og blant annet var kjæreste med James Taylor. Hun tok avsluttende eksamen på universitetet i 1968 og begynte å lure.

– Var jeg for gammel til å bli rockemusiker? For ung til å gifte meg? Ville jeg gifte meg? Hvem ville jeg bli? Hvem var jeg?

Da hun flyttet til New York i 1971, fulgte hun søsterens råd og ringte en mann som het Joshua White, eller bare Josh, som drev et lite tv-selskap. Hun fikk jobb hos ham, og han ga henne et Nikon-kamera med 50 millimeter linse.

Gjennom Josh fikk hun snart oppdraget med å fotografere bandet Grand Funk Railroad og bandets produsent, Todd Rundgren. Hun tok et bilde av bandet der de sitter nakne oppi høyet i en låve med amerikanske flagg foran de mest intime kroppsdelene. Albumet gikk til topps på amerikanske albumlister, og Lynn Goldsmiths bilder ble brått lagt merke til.

Snart skulle oppdragene stå i kø.

Lynn was always the best rock and roll photographer. You felt she was living in the same world as you were and that was worth a lot when you’re young and suspicious of authority.
Tom Petty

PAKKER TIL KRIGEN

Lynn Goldsmith har skrevet musikk sammen med Sting, Steve Winwood og Todd Rundgren. Hun ble den yngste noensinne til å bli tatt opp i Directors Guild of America og fikk selv en hit under navnet Will Powers på 1980-tallet.

Som rockefotograf blir hun regnet som en av de beste og viktigste i historien. Til sommeren kommer hun til Oslo for et spesielt oppdrag under Norwegian Wood, musikkfestivalen som har vært arrangert på Frognerbadet siden 1994.

– Jeg har bare tid til å undervise én gang i året. Da prioriterer jeg Norwegian Wood, sier Goldsmith.

I samarbeid med fotoskolen Bilder Nordic skal hun ha en workshop og lære fotostudenter å ta bilder av rockestjerner og konserter på nye og uortodokse måter.

– Å ta bilder på konserter og festivaler er ikke helt ulikt å være krigsfotograf. Det er endel ting du må lære når du pakker for å reise til en krig. Du vil ikke ta akkurat de samme bildene som alle andre krigsfotografer der ute. Det starter når du pakker og forbereder deg og fortsetter når du er i området. Du må vite hvordan du beveger deg, hvem du bør tilnærme deg og ikke, vite hvor du skal gå og ikke skal gå, hele tiden med hensikten å gjøre noe bra.

På de neste sidene forteller Lynn Goldsmith med egne ord historien bak noen av sine bilder.

Sitatene er hentet fra boken «Rock and Roll» med fotografier av Lynn Goldsmith (Abrams Books, 2007)

GENE SIMMONS, 1979

Gene Simmons var en statue. Et kunstverk. En sen kveld i New York, etter at vi hadde tatt bilder i studioet mitt i 61. gate, bestemte jeg at vi skulle dra til Metropolitan Museum of Art for å ta bilde av ham som det kunstverket han var. Han sa «gjerne», men sjåføren hans hadde tatt kvelden, så vi måtte ta bussen opp Madison Avenue. Gene så slik ut på bussen, men ingen brydde seg. Det er noe av det jeg elsker med New York.

THE BEATLES, 1964

Stefaren min var i hotellbransjen, og vi flyttet fra Detroit til Miami. I 1964 tok han meg med til en mottagelse for The Beatles på et hotell i Miami. Jeg hadde nettopp fylt 16 og var forelsket i The Rolling Stones. Jeg syntes The Beatles var kjedelige.

Men jeg ble med til mottagelsen og tok med kamera for å fotografere de stilige gulvteppene på hotellet. Da jeg sto i hotellresepsjonen og bandet ankom, var jeg totalt uinteressert. Jeg orket ikke se dem i ansiktet, og med kameraet mitt tok jeg bare bilder av skoene deres, som var kule og fulle av soul. John Lennon bøyde seg ned og sa at jeg godt kunne ta bilde av ansiktene også, men det ville jeg ikke. Jeg vek unna.

En fyr fra Miami Herald ba om å få kjøpe bildet, og bildet av The Beatles’ sko ble det første bildet jeg fikk vist offentlig.

BRUCE SPRINGSTEEN, 1978

Jeg møtte Bruce Springsteen i april 1972. Det var min første jobb for Rolling Stone. De sa han ville bli 70-tallets Bob Dylan. Han var like nervøs som meg. Vi ble kjærester. Mange lurer på hvorfor han blir kalt «The Boss», og svaret er kontroll. Han hadde strenge regler for adferd, og ingen våget å si ham imot. En av reglene var: Ikke noe dop. Han nektet alltid å ha oppvarmingsband, i frykt for at det skulle være medlemmer i oppvarmingsbandet som kunne friste hans egne bandmed-lemmer til å ta dop. Grunnen til at Bruce alltid har så lange konserter, er at han, i stedet for å ha oppvarmingsband, spiller to hele sett selv. Det var alltid like morsomt å se folkene i bandet hans snike seg ut etter konsertene for å smugrøyke noe, mens Bruce satt og gjorde intervjuer. Jeg vet at folk ler og ikke tror meg, men faktum er at Bruce aldri har tatt dop. Folk sier ofte han må være høy på noe for å ha så mye energi, men det er feil. Musikken hans er et hjerte som slår, tiden som går, tekstene er åndelig erotikk og han gir publikum følelsen av å være i et mørkt rom med en mann som mediterer. Han ville ha denne imagen også på bilder.

BRUCE SPRINGSTEEN, 1977

Bruce tenkte mye på utseendet sitt. Utallige ganger har vi gått gjennom gamle bilder av Bob Dylan. Bobs hår, Bobs skjorter, Bobs sko. Bruce kjøpte brukt klær på Trash and Vaudeville og kjørte over dem med bil for å få dem til å se enda mer brukte ut. Han tillot meg aldri å publisere bilder der han smilte. Ironien er at tross alt dette overfladiske, er kunsten hans sann og oppriktig. Da han sto på scenen, fortalte han historier som om han satt og drakk øl med sine eldste venner, og publikumet hans er alt fra «high school dropouts» til professorer, menn i kjeledress og menn i pinstripedress. Selv om det bare hadde vært fem mennesker i salen, ville Bruce holdt på som om det var hans siste og viktigste konsert i livet. Han ga alt. Rock ’n’ roll ga ham hans identitet. Det var derfor jeg elsket ham.

FRANK ZAPPA, 1988

Da jeg var 17, dro jeg til New York for å møte søsteren min. Hun tok meg med for å se Mothers of Invention, med Frank Zappa i spissen. Jeg hadde aldri hørt et slikt band før, ble en fan og kjøpte alle platene deres. Jeg drømte om at jeg en dag skulle få møte Frank Zappa, og 13 år senere skjedde det. I 1978. Jeg gikk ned 53. gate i New York og så ham stige ut av en limousin og gå mot Ritz Hotel. Jeg løp hjem, skrev et brev der jeg ba om en fotosession og fikk levert det på hotellet.

I brevet skrev jeg at jeg ville fotografere ham på egen bekostning. Hvis han likte dem, kunne vi få dem publisert. Hvis ikke, kunne han ødelegge dem. Jeg antydet at han alltid ville ha bruk for gode fotografier til pressen og slikt og lovet at tiden med meg ville være vel anvendt. Egentlig fulgte jeg bare min mors gamle råd om alltid å spørre etter det man vil ha. Hvis du ikke får det, har du i hvert fall hatt det gøy med å spørre.

Frank takket ja. Det er ingen jeg har møtt i hele mitt liv som kan sammenlignes med Frank Zappa. Jeg var mye med familien hans, og han fikk meg til å føle meg som en av dem. Ingen har fått meg til å le så dypt og inderlig.

STING, 1981

Jeg hadde en stor leilighet i New York, der Sting hadde sitt eget rom. Han visste at han alltid hadde et sted å bo hvor han følte seg mer hjemme enn på hotell. Noen ganger var jeg ikke engang hjemme da han bodde der. Kanskje fordi jeg var i London, der jeg hadde mitt eget rom i hans leilighet.

Sting lærte meg å finne opp melodier. «Bare ta en avis og syng høyt det som står der,» var hans råd. Mange spør meg hvordan Sting egentlig er, og mitt vanlige svar er at han tar på seg buksene med ett ben av gangen, akkurat som alle andre. Men det er en løgn. Mitt sanne svar er at han er en tålmodig læremester og et generøst menneske. Han har alltid gode hensikter. Samtidig er han ekstremt selvopptatt og ambisiøs. Jeg tror han har en dypere frykt for aldri å kunne leve opp til sine egne forventninger.

BOB MARLEY, 1980

Jeg var på turné med Bob Marley and the Wailers i Italia. Jeg forsto nesten ingenting av dialekten deres fra Jamaica, så jeg snakket ikke så mye, og de snakket heller ikke noe særlig med meg. Det hadde både fordeler og ulemper. Fordelen var at de aldri brydde seg om at jeg var i rommet når de diskuterte noe privat. Ulempen var at jeg følte meg ensom.

En dag på bussen satt en av gutta i The Wailers foran meg og pattet på en diger joint. Jeg spurte ham om jeg kunne få et drag og tenkte at det kunne være starten på noe vennskapelig. Men han ropte noe til meg som jeg ikke forsto. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at røyking for rastafariene nesten er som et religiøst ritual, der du ikke deler med noen. Bob satt tvers overfor meg og leste Bibelen. Uten å si et ord, rullet han en joint som han delte med meg. Fra det øyeblikket hadde jeg det offisielt helt ålreit.

MICHAEL JACKSON, 1981

Jeg var i Boston på turné med The Jacksons. Rundt solnedgang gikk jeg opp på Michaels rom, der han satt alene og leste eventyr. Jeg spurte om han var interessert i å ta bilder mens lyset var så magisk. Han lurte på hva dette magiske lyset var for noe og fulgte med meg opp på taket. Mens jeg tok bilder, tok han av seg skjorten. Inntil da hadde han alltid vært en uskyldig, liten gutt. Nå så jeg mannen Michael Jackson.

MICHAEL JACKSON, 1984

Life Magazine ville ha meg til å ta bilder av Michael Jackson i Disney World. Hele fornøyelsesparken ble stengt. De mente Michael trengte det. De behandlet ham som reinkarnasjonen av Mikke Mus. Mens jeg rigget til for foto, fortalte Michaels manager at Michael ville bli forsinket fordi han var ute og banket på dører for Jehovas vitner. Parken ble derfor holdt stengt i ytterligere to timer. Utenfor sto tusenvis av familier og ventet på at parken skulle åpne, uten å ha anelse om hvorfor den var stengt. Da Michael endelig kom, skjønte han at jeg var forbannet på ham. Det eneste han sa, med sin supersøte stemme, var: «Å, Lynn du er så vakker.» Så smilte han. Og jeg smeltet. Jeg var borte. Michael hadde makt.

VAN HALEN, 1979

Da jeg var på tur med Van Halen, var det dårlig stemning. Eddie Van Halen og David Lee Roth tålte ikke hverandre. Gitarvirtuosen Eddie orket ikke Davids flamboyante væremåte, men da de fikk på seg rulleskøyter, ble de som to guttunger. Plutselig kunne de le og være venner.

ARETHA FRANKLIN OG EURYTHMICS, 1985

jeg ble med Annie Lennox og Dave Stewart i Eurythmics på en plateinnspilling i Detroit. De hadde nettopp skrevet en sang, «Sisters Are Doing It for Themselves», som Aretha Franklin skulle være med på. Annie hadde akkurat begynt å meditere, hun var vegetarianer og gruet seg til å synge med «The Queen of Soul». Da vi kom til studioet, satt Aretha der og spiste kylling og røkte sigaretter. Hun tilbød Annie litt kylling, og Annies nei var den første av flere hendelser som skapte dårlig stemning og førte til at Aretha fikk betenkeligheter med i det hele tatt å synge med den damen.

Annie var på sin side full av ærefrykt. For å beskytte sin egen stemme fra røykingen, trakk hun seg litt tilbake. Aretha begynte å lese gjennom teksten og ble alt annet enn fornøyd. Hun visste ikke så mye om Eurythmics, og etter å ha sett Annies guttekorte hårklipp og mannedresser, fikk hun det for seg at sangen var en homohymne. Atmosfæren i rommet var ikke god, men så kom Dave Stewart til unnsetning. Han satte i gang instrumentene, rommet fikk lyden av musikk og i samme øyeblikk som Annie begynte å synge, kunne du se hvordan Aretha fikk en plutselig respekt for henne, begynte å hyle på sitt karakteristiske vis og alt ble magisk.

GRACE JONES, 1980

Hun vokste opp hos en strengt religiøs bestemor på Jamaica og gikk i kirken tre ganger i uken, mens foreldrene misjonerte i New York. Det var ingen selvfølge at Grace Jones senere skulle bli androgyn fotomodell og samboer med Jerry Hall og Jessica Lange i Paris, hvor hun var stamgjest på homseklubben Club Sept, før hun reiste tilbake til New York og ble popstjerne, skuespiller og et av forrige århundres fremste moteikoner.

BOB DYLAN, 1983

Første gang jeg fikk i oppdrag å ta bilde av Bob Dylan, var i 1976. Jeg var så oppglødd og satt i drosjen og ropte «I’m going to shoot Bob Dylan». Sjåføren bråbremset og ba meg forsvinne. Han ville ikke ha mordere i bilen. Jeg forklarte at jeg var fotograf, og han kjørte meg til åstedet. Da vi møttes, presenterte jeg meg: «Hei, jeg er Lynn Goldsmith og skal ta bilder av deg.» Bob svarte: «Det trenger du ikke. Jeg har en fotograf.» Jeg sa: «Med to fotografer kan du sammenligne bildene.» Han sa ok.

Syv år senere fikk jeg en gave av ham: hatten hans av saueskinn, som var noe av det kjæreste han hadde. Jeg hadde ønsket med den til fødselsdagen min, men han sa «den kan du ikke få». Likevel ga han den til meg, og da takket jeg nei. Jeg vet ikke hvorfor, men tror det var fordi jeg var redd for å komme for tett på ham. Av instinkt prøver jeg alltid å tulle eller rote vekk enhver relasjon som nærmer seg noe romantisk. Slik var det også med Bob Dylan.

KEITH RICHARDS OG PATTI HANSEN, 1981

Folk som ikke har vært på tur med et rockeband, tror kanskje det er forbundet med mysterier og glamour. Slik er det: Du setter deg på et fly eller en buss og drar dit du skal. Om du bor på hotell, prøver du å få litt søvn før du skal på scenen. På spillestedet er det masse venting og dårlig mat. Showet varer noen timer, og så er du tilbake på bussen eller flyet, hvor du prøver å sove på et dårlig sete, før du havner på et nytt sted som er prikk likt det forrige, for du ser egentlig ingenting noen steder. Livet på veien er smått. Det meste dreier seg om stjerner og sladder, og det som skjer ellers i verden, går hus forbi.

Slik er det med Rolling Stones. Jeg har fulgt turneene deres. Noe er bra. I korte glimt får du følelsen av å være en familie, også med The Rolling Stones.

PATTI SMITH, 1976

Første gang jeg møtte Patti Smith, var da hun kom hjem til meg med bandet sitt. En venn av meg hadde bedt meg oppbevare 15 flasker Dom Perignon på kjøkkenet. Vi drakk det opp, tok bilder og diskuterte åndelig oppvåkning.

Folk tror så mye om Patti, og det er greit for henne: Hun vil at folk skal tro hun er androgyn, biseksuell og tar mye dop. Sannheten er at hun er en av de streiteste vennene jeg har. Hun kunne også ringe meg fem om morgenen og be meg bli med på stranden, der hun alltid gikk i svart. Vi snakket sammen hver dag i mange år. Hun var min beste venn. En dag ringte jeg henne, og hun fortalte at hun pakket seg ut av leiligheten for å flytte til Detroit. Hun hadde møtt sin mann. Jeg ba henne ringe meg fra Detroit, og det gjorde hun. 13 år etterpå.

På bildet har hun nettopp falt fra scenen. Fem meter. Rett ned i betongen. På vei inn i ambulansen ropte hun til meg: «Lynn, ta bilder!»

ANDY WARHOL OG MICK JAGGER, 1977

To AV DE MEST fotograferte mennene i verden. Men sjelden sammen. Og så tett.

OZZY OSBOURNE, 1984

Kanskje var det fordi han hadde vært våken hele natten, eller så var han ekstremt sjenert, men Ozzy var i hvert fall ikke slik jeg trodde. Han var rolig. Jeg fikk tatt et bilde av ham og begynte å skrike. Det lot til å vekke ham.

MARIANNE FATHFULL, 1982

Hun likte å gå rundt uten klær på. Hun følte seg mer komfortabel på den måten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.