Det finnes et gammelt intervju. Det er fra 1977. Journalisten i Handels og Sjøfartstidende spør Aschehougs konsernsjef, William Nygaard, om hans «åtteårige sønn som heter Mads» noensinne vil overta forlaget.

– Det tror jeg neppe, svarer Nygaard.

DET FØRSTE HAN SKRIVER

Sekundviseren tikker. Kontoret hans ligger i annen etasje. Trappene opp dit knirker. På veggen henger malerier av mennesker som ikke finnes lenger.

– Jeg misliker dette.

– «Dette»?

– Dette, sier Mads Nygaard stille.

– Å snakke om meg selv. Å si noe. Jeg tenker alltid at dette er komplett uinteressant for alle andre. Jeg føler meg forferdelig dum.

Han titter på klokken, en stor, svart sportsklokke fra Tissot. Det har bare gått fire minutter.

– Som Twitter, sier han uten å se opp.

– Jeg har hatt en sånn twitterkonto lenge og følger masse interessante mennesker, men jeg har ikke tweeta én melding. Jeg tenker at når jeg skriver der må det være noe som det virkelig er verdt at folk bruker tida si på.

– Og?

– Vel, jeg kommer nok aldri til å skrive noe.

NOK EN RUNDE

Det valpete ansiktet henger litt. Kona sier han har fått bekymringsrynker. Han har sett det i speilet, hvordan det siste halvåret tegner seg i ansiktet. Avisene har skrevet om dyre butikkeierskap, dårlige resultater, hintet om murring blant forfatterne. Og så kom underslaget. Sviket.

– Denne jobben har kanskje vært tøffere enn du trodde?

– Nei, sier han automatisk.

Noen få skjeggstubber har overlevd morgenens barbering, håret er tørt og bustete.

– Altså, i lange perioder av livet kunne det ikke falle meg inn å jobbe for et forlag i det hele tatt, langt mindre å bli som min egen far. Fordelen er at jeg visste hva jeg gikk til. Jeg var godt forberedt på hva dette koster.

I desember hadde han engasjert Sølvguttene til juleavslutningen, de sang «Deilig er jorden». Samtidig, et annet sted i bygget, oppdaget en ansatt at økonomi­direktør Marius Schatvet forsøkte å overføre en million kroner av forlagets penger til sin egen konto. Et underslag på flere millioner ble rullet opp. Det er et halvt år siden nå, snøen er forlengst borte, men mandag denne uken tok han igjen plass foran fotografer og journalister. Revisjonsfirmaet KPMGs granskning av den tidligere økonomidirektør har avdekket at underslaget trolig er fem millioner større enn det erkjente. I alt har den gamle kollegaen stukket av med 9.4 millioner kroner.

– Dette ville rystet enhver bedrift, det har preget organisasjonen enormt. Men dette er et punktum, i alle fall et komma for saken.

– Hvordan har det vært for deg?

– Jeg har gått gjennom et bredt spekter av følelser. Jeg tror jeg har vært innom de fleste. Jeg har vært fortvilet. Og veldig sliten. Og, ja ... Det har vært en ubehagelig læring som jeg på en måte gjerne skulle vært foruten, men på den annen side tenker at det er viktig å se at dette er en del av livet også, sier Nygaard.

Han har glidd ned i stolen. Fire år i jobben. Far satt 34 år på dette kontoret, før ham var dette bestefars og før det satt oldefar her inne. Bøkene står i stabler langs de bleke veggene.

– Svik er en følelse du ikke kan bruke til noe særlig. Hva som driver et menneske til å bryte med loven, med de grunnleggende prinsippene vi følger, det er et menneskelig mysterium.

– Synes du synd på ham?

– Ja. På ett nivå gjør jeg det. Men jeg synes mer synd på dem som er rundt ham. De blir uskyldige ofre i en alvorlig situasjon. Men ja, også på ham.

Han folder hendene, tykke fingre, arbeidshender.

– Jeg tror i utgangspunktet på det gode i mennesket. De fleste har klart for seg hva som er riktig og galt. Når du så klart tråkker over den grensen, så tror jeg ikke det skjer uten en menneskelig pris. Jeg synes synd på den som må betale den prisen. Men vi gjør alle våre valg, dette var gjennomtenkt, det har gått over flere år, det fantes flere anledninger til å stoppe.

– Er det ikke en del av deg som har lyst til å snakke med ham?

– Jeg ser ikke for meg at vi har mange krysningspunkter fremover. Det tror jeg ikke, sier han og blir stille.

Gjennom vinduet kan du høre fontenen på plassen nedenfor, vannet som slår. Nygaard mumler noe om at han må komme seg opp på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Kanskje i morgen? Han reiser seg, skrur av lyden på mobilen som ringer igjen på skrivebordet, står midt på gulvet med hendene i lomma.

– Føler du innimellom at denne jobben glipper mellom hendene dine?

– Nei, virkelig ikke. Det er ikke tvil om at det er krevende å drive forlag i Norge i dag, men mitt inntrykk er at forfatterne våre trives godt. Vi har gode resultater å glede oss over, bokhandlene viser stor fremgang, jeg er optimist med hensyn til fremtiden.

– Du har sagt du alltid er optimist.

– Jo, men jeg mener jeg har grunnlag for dette.

FAR OG SØNN

Hadde han nøkkelen i lomma, eller rundt halsen? Han husker ikke. Nøkkelen til farens leilighet. Mads var seks da foreldrene skilte seg, far flyttet ut av den store brune villaen i Dagaliveien. De møttes annenhver helg, på onsdager svømte de sammen i Nadderudhallen. Etterpå spiste de pizza på «Jeppe». Han tror han hadde nøkkelen i lomma.

– Du ble oppdratt av din mor?

– Ja. Jeg vil si jeg hadde et nært forhold til begge mine foreldre, men jeg bodde for det meste hos moren min. Hun ofret mye for meg og søsteren min, det gjør hun fremdeles. En sterk dame, oppofrende, lite selvhevdende. Ja …

Han stopper i et smil. Mor jobbet som sekretær og kom hjem til en verden av store hager og epletrær på Oslos vestkant.

– Selv om far var travel, så opplevde jeg ham som nær og kjærlig. Han støttet så godt han kunne, men han har nok følt at det å være forlegger har sin pris.

– Det vil det ha for deg og?

– Selvsagt. Men jeg mener tiden min er vel anvendt. Får du familie, må du velge. Du må prioritere det. Det dummeste jeg hører er foreldre som sutrer over alt de ikke kan gjøre lenger, selvfølgelig kan du ikke gå like mye på Sats. Det handler om valg.

– Dere skaffet dere au pair?

– Ja, en periode da barna var små. Koselig dame fra Filippinene. Men vi syntes det var vanskelig. Hun hadde barn hjemme, men satt og passet på våre. Jeg syntes det var litt jævlig for å være helt ærlig. Det var ikke kulturutveksling og kontakt over landegrensene som preget den relasjonen.

– Sosialdemokraten i deg lever?

– Vel, jeg er vokst opp i et sosialdemokratisk hjem, de verdiene har preget oss på alle måter.

– Også etter at du ble en godt lønnet næringslivsleder?

– Jeg er privilegert, men mener samfunnet må ha en form for kollektivisme. Vi kan ikke la hensynet til den enkelte forveksles med en form for egosentrisme. Det vil aldri komme noe godt ut av det. Alle de viktigste verdiene i samfunnet bygger på fellesskap.

Han nikker til seg selv, skjenker kaffe, faller tilbake i stolen igjen.

– Hva skiller deg fra faren din?

– Jeg er penere, klokere og mer beskjeden enn min far, sier Mads og gliser fornøyd.

Han retter på skjorteermene.

– Nei, det er store forskjeller. Han er mer impulsiv enn meg, blir enda mer grepet av øyeblikket. Jeg er hakket mer ettertenksom. Nei, det er ikke det rette ordet. Han har kanskje en … En rastløshet.

«SØNNEN IKKE SKREMT»

Mor ligger på sykehuset og kjemper mot en alvorlig kreftsykdom. Det er sommer, Karen og han bodde i Industrigata den gangen. 1993. I titiden ringer en sykepleier og sier de har fått inn en person som har oppgitt ham som sin sønn.

– «En William Nygaard» sa hun. Jeg kunne bekrefte det, at jeg var hans sønn. Hun sa de hadde fått melding om at han hadde fått støt, men da de undersøkte ham var de rimelig sikre på at han måtte ha blitt skutt. «Det er alvorlig, du må komme med en gang». Omtrent det sa hun, og jeg skjønte det umiddelbart: «Har dere snakket med politiet», spurte jeg, «Han er Salman Rushdies forlegger».

William Nygaard ble forsøkt drept for å ha gitt ut boken «Sataniske vers». Han ble skutt med tre hulspisskuler fra en Dan Wesson-revolver, kaliber 45. I dagene etterpå kunne avisene rapportere om jakten på «Mr. X», en skjeggete mann i 40-årene ikledd mørk regnjakke, han hadde stått ved siden av en eldre bil, en mellomblå rusten Opel Kadett eller Ford Sierra. Politiet etterlyser også en hvit sedanmodell, trolig japansk. «Sønnen Mads ikke skremt» rapporterer VG, og skriver at Mads sitter tålmodig ved farens sykeseng. Han er 25 år. Politiet kommer aldri til å finne attentatmannen.

– Jeg husker det meste fra de dagene, og at jeg var redd for at de skulle dø. Både mor og far. Jeg tenkte: «Men jeg er jo så ung». Helt grunnleggende perspektiver rundt liv og død ble aktualisert, og jeg lærte meg å kjenne på hva som betyr noe, hva som er grunnleggende, resten bare skiller du ut. Det er en oppdagelse som handler om å bli voksen.

Han sitter med bena i kors, vipper en blankpusset sko opp og ned. Milde, innsunkne øyne.

– Når det gjaldt min far, tenkte jeg at det var en del av yrket hans. I Norge var det en dramatisk hendelse at en mann ble forsøkt drept for sine holdninger, for å gi ut bøker, men ellers i verden er dette hverdagen. Gir du etter for sånt press, så er det fullstendig resignasjon. Da er du ferdig, sier han.

– Du er forlegger på liv og død du også?

– Ja. Heldigvis lever jeg i et samfunn der ytringsfriheten i liten grad er alvorlig truet. Det kommer trusler, men jeg løper ingen daglig risiko som forlegger. Dette gjelder journalister, politikere, forfattere: Den største fienden er de som prøver å true deg til stillhet.

– Det er en sak det er verdt å dø for?

– Definitivt.

VERDENS STAESTE MANN

Et barndomsminne han har, er første gangen noen spurte om han var den neste sjefen i Aschehoug, han var fem år gammel. «Mads Nygaard ville neppe fått jobben som konsernsjef og forlegger i Aschehoug hvis han ikke het Nygaard», skrev Knut Olav Åmås i Aftenposten da utnevnelsen ble kjent.

Stillingen ble allment utlyst, han fikk den i 2010 med en cv som inkluderte toppjobber i forlagene Tiden og Oktober, samt direktørstillinger i Dagbladet og Dagsavisen.

– Du innførte dresstvang i Dagsavisen.

– Bare for meg selv. Journalistene fikk være lurvete journalister, men vi hadde store problemer, det var nedbemanning og alvorlige utfordringer og jeg hadde knapt nok ledererfaring, så jeg tenkte at her gjelder det å skjerpe seg, å signalisere at det var alvor. Så jeg kjørte dress og slips hver dag. Jeg er ikke sikker på om det betydde så mye, men det ble en slags rustning for meg, sier han og smiler.

Spør du tidligere kollegaer, hagler komplimentene. Nygaard er visst nok «snill», «empatisk», «flink med mennesker», «solid». Han mister aldri et fly, er på Gardermoen før alle andre, står opp seks om morgenen hver eneste dag for å jobbe før han lager frokost til de to døtrene, kjører dem alltid til skolen. Selv nederlagene kommer han godt fra. Om tiden da han ledet Dagbladets mislykkede millionsatsing på magasinet Memo, sier en lederkollega at «aldri har noen sluppet så beleilig unna en så stor fiasko.»

– Nei, he, he ... Altså ... Mine svakheter er høyst reelle og jævlig mange. Nå jobber jeg i en kompetansebedrift par excellence, alle her har høyere kompetanse enn meg på sine felt, sier han og trekker hånden gjennom håret.

Ifølge kona Karen, organisasjonspsykolog og forfatter, er han «verdens staeste mann». De har vært sammen i 24 år, møttes på Handelshøyskolen en dag han kom gående ned midtgangen i auditoriet for å verve folk til Studentforeningen. Hun sier det føltes som et jordskjelv, at hun falt for engasjementet hans.

– Hvorfor ble det henne?

– Det var selvsagt. Ingen tvil. Når det du helst vil etter 16 års ekteskap, er å være sammen med kona di, så er det et godt utgangspunkt. Vi er veldig forskjellige, men vi skjønner hverandre kjempegodt. Og når det gjelder staheten min …

Han drar på det.

– Vel, jeg prøver å være sta bare når jeg er sikker på at jeg har rett.

DRØMMENE

Dagen etter. Grønn ullgenser, krøllete dressbukse. Han går forbi fontenen, forbi Tinghuset, forbi kirken ved Regjeringsbygget. Ingen hast, tusler bare.

– Det ble mye igår også, sier han og smiler kort.

Journalistene ringer fortsatt, men det roer seg vel snart. Det skal bli godt å legge dette bak seg. «Et punktum», kaller han det, i radio og tv og aviser. Punktum. Han må prøve å komme seg opp på denne Litteraturfestivalen. Kanskje i morgen?

– Det siste halvåret har jeg drømt at jeg dykker, sier han.

– Om nettene?

– Ja. Jeg er i et eller annet eksotisk hav, kanskje Rødehavet. Og jeg hører boblene boble, jeg hører min egen pust, ser fine fisker og koraller. Jeg er vektløs. Det er en fin følelse.

– Ingen mareritt?

Han smiler, forsøker å legge det bustete håret på plass.

– Mareritt ligger ikke for meg.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.