Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Klosskamp

Tekst

La oss si at du våkner i Legoland. La oss si at du er blitt voksen. La oss si at du må gjenoppleve parken på ny.

Dagen begynner slik: Klokken er 08.00. Du hører et skrik, ett til, og du skjønner at det er morgen. Du står opp, og hva har du nå funnet på? Du trekker gardinene til side, åpner vinduet, hører en voksen stemme. «Elton! Du kan ikke stå stille midt i veien».

Nei, det kan han ikke. For Elton skal i Legoland. Elton skal ha det gøy i dag. Og hva med deg selv? Du skal skrive en rapport. Hvorfor det? Fordi du har utnevnt deg selv til de ferierendes hyggedetektiv. Uhildet, ærlig. Du skal ikke la deg stoppe. Er Legoland gøy? For real? For barn? Hva med voksne? Alt skal med. Gleder og sorger. Ikke for å ødelegge, men slik er det. Du vet, for du har selv vært barn, og derfor skal du heller ikke begynne med å dømme dette nord og ned. Minnet er upålitelig. Det er ikke alt du husker, og det du husker, er ikke nødvendigvis det samme som det andre husker. Ser du klarere i dag? Du skal prøve.

Først skal disse små ha pannekaker. Elton, for eksempel, han vil ikke bare ha sukker på, men også smør, og bacon. Og hva med en runde til? Mamma! Hvorfor ikke? Elton får. Kanskje får Elton fordi mamma er redd for hva han ellers finner på. Kanskje grunner frykten i det som faktisk like etter skjer: Elton står i køen ved en melkeautomat i hotellets restaurant, han kikker litt beskjemmet opp og spør:

– Lukter du bæsjen?

– Hva?

– Jeg tror jeg har bæsjet inni meg.

 

SOMMER

Man skal kose seg. Halvannen million per år forsøker nettopp dette i Legoland. De kommer trekkende fra Russland, Tyskland, Polen og Sverige og ikke minst store deler av Norge, på jakt etter et her og et nå i en park bygd for «ubegrensede muligheter» og «begeistring i alle aldre» – takket være en fattig snekker Kjell. Kjell Kirk Kristiansen – og hans enkle idé: noen lekeklosser lagd i tre. Det var på 1920-tallet, og siden er det kommet plast, og i 1968: en hel park full av klosser og figurer og alt mulig gøy. Du husker selv: en kribling, på vei inn i en ferge. Et grønt dekk over blått hav, skarp sol inn gjennom vinduer i en bil på vei over flatt land. Du husker røde pølser og en pappa med en lommebok i skinn. Og du selv? Herre over egen tarm? Ihvertfall ikke egne følelser.

Hva med i dag?

Det går en kø fra Hotel Svanen. En kø av voksne og små forventningsfulle barn. Her går du, for å lage din rapport. En teori: Det noen kaller paradis – for andre et helvete? Det er notert. Du ser en klovn. En hoppende klovn. Klovnen hopper opp ved siden av en sjørøver. Klovnen kommer rett mot deg. Klovnen klyper deg i kinnet.

– Hva i alle …

Klovnen tror du er en pappa, med en skøyeraktig sønn: Ruben, en tapp du nå har greid å klemme inntil deg, i en kø.

– Gå vekk, hvisker du, til Ruben, og noterer også ned: et alvor i det du før har tenkt – å være alene i en park, som mann, i en vrimmel full av barn – kan by på trøbbel.

Allerede idet du bestilte et rom, kom spørsmålet to ganger:

– Du skal ha ett rom? Alene?

– Eh, ja.

Resepsjonisten la til:

– Altså, ett rom?

– Ja.

– Og ingen barn?

Du prøvde å spøke:

– Nei. Heldigvis ingen barn.

Du lo alene.

LULL

Det kommer også en mamma, og enda et barn. Og til slutt barnas egentlige pappa.

– Kom da, Stella og Ruben, sier mamma.

Pappa går foran med en sekk. Han er glad, og oppspilt. Du noterer: En som sikkert faktisk liker Lego selv. Hva med Ruben?

Du forsvinner i en mengde, men ser straks disse fire igjen. Ruben, Stella, og mamma og pappa. Det er ved en modell av en ekte flyplass. Nærme ser det stort ut. Løftes blikket opp, ser du virkelige fly, ett er nå på vei opp og bort fra Billund flyplass. Der nede står et knøtt av en modell og surrer rundt, spent fast i bakken. Den letter ikke. Så du står der, og ser på den, mens du forsøker å innbille deg selv at den er større enn den faktisk er, og det er ikke lett, med et virkelig fly durende hundre meter over hodet. Du blir lei. Du vil videre. Slik tenker du. Slik tenker barn. Og slik tenker flesteparten av de voksne, men ikke Rubens pappa. Han har en egen evne til å lulle seg litt inn. Men Ruben er en vettug fyr. Ruben vet nøyaktig hva han vil. Og mens de står der, sammen, far og sønn, Ruben og pappa, for å se på en modell av en Concorde, værslitt og grå – mens det dundrer der oppe på himmelen, ser Ruben opp, og pappa ned.

– Alt dette er Lego, Ruben, sier pappa, han klapper Ruben litt på ryggen, og Ruben ser nå ned mot Concorden, før han igjen ser en annen vei.

– Tenk hvor lang tid det har tatt å bygge alt, sier pappa.

Da sier Ruben:

– Jeg vil ha is.

– Etterpå, sier pappa.

– Nå, sier Ruben.

 

GODT SAGT

Ruben får en is. Dette er en gledens dag, og pappa, han er heller ikke tapt fullstendig bak en dør. En is hører med. Men seinere, det er ved Mount Rushmore, altså en modell av disse fire steinhugde gamle presidentene, er pappa og Ruben igjen i omtrent samme situasjon.

– Mount Rushmore er bygd av 1,5 millioner klosser, sier pappa.

Ruben kikker opp. I hånden: en smeltet is.

– Tenk på det, Ruben.

– Det er ikke så mange, sier Ruben.

– Jo, det er det, sier pappa.

– Nei, det er det ikke, sier Ruben.

– Hva er mange, da? spør pappa.

Du tenker: Hvorfor sier han det? Har han allerede mistet fatningen? Du ser på klokken. Så vidt 10.30.

Ruben lukker øynene og teller inni seg.

– Ruben? sier pappa.

Ruben har øynene igjen.

– RUBEN?

Ruben åpner øynene.

– Hva driver du med nå?

– Jeg vil ha is.

– Du fikk jo nettopp en, sier pappa.

– Jeg vil ha en til.

Skal man da kjøpe en til?

Spørsmålet blir hengende oppunder Mount Rushmore. Pappa svarer ikke, og nå ser han plutselig rett fremfor seg, og der står du med din blokk, og snart ser også Ruben mot deg, og du ser mot Mount Rushmore, og du, herr rapportør, sier vennlig – som om du var på farens lag (men det er en hjelp til Ruben):

– Kan aldri bli nok is.

Ruben stirrer rett på deg. Kjennes du igjen? Fra da du jagde ham ved klovnen? Da du sto og glante ved siden av Concorde’n? Ruben vil gå.

– Hvor var den kiosken? sier pappa.

Du drar vennlig opp et kart fra lommen, peker på en kiosk rett bak «Sitting Bull».

Slik får Ruben is.

NØYTRAL

Men du skal være uhildet, du skal ikke gripe inn. Observere. Være en flue på en vegg. Du forsøker nå igjen å gå i ett med parken, men det er jommen ikke lett. Ved siden av en åpen plass fins det en saloon. Pause? Du går inn og ser to finner, i skinnjakker med pils. Ved bordet står to sønner, i eget cowboyutstyr – to pistoler og en telefon.

– Når vi ringer, tar dere den, sier pappa Finne nummer én.

– Ok, svarer den ene av de to guttene.

Finne nummer to tenker nesten like raskt.

 – Og om vi ikke tar den, sier han. – Så møtes vi her.

En kruttlapp går av.

– Ok.

I et sekund eller to vil du helst bli finne du og, men: du er på jobb. Så du følger etter sønnene, to røverunger, dette. Kan bli moro. Men du mister dem av syne på en åpen plass. Du har et kart. Du fikk det av en klovn som kløp deg litt i kinnet. Teksten er på tysk, så her står du, et sted mellom Piratenland og Drachenbahn, idet du blir reddet av en lyd. Du kjenner denne lyden. Det er lyden av en verden gått i knas. Det er lyden av en gråt man ikke styrer selv. Lynet har slått ned – og du rakk ikke å tenke, kroppen har tatt over. Du er inne i et kretsløp som består av snørr og sinne. Du har glemt hvor det begynte, du vet ikke hvor du skal – og siden blir det verre, og ikke faen om du slutter. Dette er en jente. Mamma holder vognen. Pappa går alene, to skritt foran, men han stanser og han snur seg han og.

– Lotta, sier mamma.

Lotta gråter mer.

– Du får ingen ballong, uansett hva som hender.

Lotta gråter mer.

Pappa kommer til.

– Kanskje du vil sitte litt på pappas skuldre?

Lotta gråter mer. Hun kaster bamsen inn i hekken.

– Hvor er bamsen nå? spør pappa.

(Du noterer: Hva skal det være godt for? Ren provokasjon.)

– Hvor er bamsen du nettopp vant? Hvor er bamsen pappa nettopp vant for deg?

(Du noterer: Er han helt idiot?)

Og så går mamma. Hun sier det, også:

– Nå går mamma.

Pappa:

– Se. Nå går pappa også.

Når pappa også går, snur mamma.

Hun sier:

– Dette er faktisk ikke greit, Lotta.

 

MOT VEGGEN

Lotta virrer rundt uten mål. Hun vet ikke hvorfor. Hun forsvinner inn på en slags lekeplass, stanser i et hjørne, fanget i sitt eget spinn. Du, herr rapportør, vil igjen gripe inn, du går nå selv etter, og da kikker plutselig Lottas mamma opp, og du flakker, og du snur, og går tilbake, og du finner deg en benk like ved. Du burde gå, men du jobber jo med ditt, og alt skal med.

Etter litt kommer også pappa, og det ser ut som om mamma glemmer deg, og du kan igjen puste ut, forsvinne inn i din rapport om dette, late som om du holder på med andre ting (du studerer nå det tyske kartet, mens du følger godt med like bak). Pappa har gitt opp. Pappa drømmer om saloon. Han drar en hettegenser over issen, og skal til å gå.

– Jeg tror det er viktig at du også sier dette til henne nå, sier Lottas mamma til Lottas pappa.

– Sier hva da? spør pappa, han har snudd seg rundt irritert.

– Du må også si at dette ikke er greit. Det kan ikke være sånn at det alltid bare er jeg som gjør det.

– Men jeg sa det jo i stad.

– Gå inn der nå.

Pappa går.

Da ser Lottas mamma opp mot deg igjen, men idet samme kommer Lotta ut, og noen andre kommer til. De har medaljer hengende rundt halsene. En familie som smiler og er glade.

– Hvor får man tak disse? undrer Lottas mamma, og peker mot medaljene.

– Man vasker gull, sier disse barnas mamma.

– Er det en konkurranse? spør Lottas mamma.

– Nei, man liksom bare vasker litt, og så finner man gull, og så får man medaljer.

– Vad kul.

Lotta tørker gråt.

– Nå skal vi vaske gull, sier mamma.

– Ja, sier Lotta.

– Hvis det fortsatt er sånn at du vil ha en ballong etter å ha vasket gull, så skal du få en ballong, sier mamma.

– Æææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææ, sier Lotta.

– Hvor er pappa? sier mamma.

– Han er borte, sier du, gjemt bak kartet.

KARUSELL

Nå må du gå. Og slik går tiden, men du er aldri helt alene. I en kø inn mot en karusell, ser du Elton og hans mamma. Du tenker «bra». Du tenker: «Hvis jeg bare nå står her, rett bak Elton, og rett bak Eltons mamma, vil det være en sjanse for å få en plass i samme vogn». Da kan du jo sitte der, som en hvilken som helst pappa, rett bak, og kikke i vei. På et skilt lenger fremme står en ventetid: cirka 20 små minutter. Det får gå. Elton i en karusell. Elton med sitt sarte tarmsystem, i en karusell. Kan bli moro. Men så sier mamma:

– Er det noen som må tisse?

Denne «noen» er en sønn.

– Nei, sier Elton.

– Elton? gjentar mamma.

– Nei, forsikrer Elton.

15 små minutter går, og det er nå du slippes inn. Du står der, klar, rett bak, og følger som en hauk. Og da ser du Elton knipe seg rundt smekken. Nei, Elton, tenker du. Men du er ikke far, og du må holde kjeft. Men Elton må på do. Ikke flere pannekaker. Dette er nok melk. Han holder grepet fast rundt smekken. Og idet vognen trilles frem, løper Elton ut av køen. Mamma løper etter, roper «Elton, ELTON», og han løper det han kan, stanser midt på plassen, men mamma river av seg sekken, setter seg på huk, og du står der, i en kø, og ser Elton fylle opp en termos med den lille svansen.

 

SPLÆSJ

Hvor er Ruben? Drit i Ruben. Parken er et kaos, og du trenger selv en pause. Forbi Piratenland, forbi en hel lang rekke land, til en borg. En vollgrav ligger foran. Hva skjer her? Du spør. Du sitter på en benk, og du spør en mann, han er svensk, ser ut som fotballstjernen Zlatan – og er pappaen til to nesten helt identiske, og det må du også si: litt smått homofile sønner.

– Det samme som igår, sier Zlatan. – De fyker rundt lite grann. Spruter vann. Samma.

I et vindu i borgen hyler en prinsesse.

– Tre show igår. Dette er det tredje i dag.

Han kikker bort.

– Fy fan.

Det kan man si. Dette er både prinser og prinsessers kamp. Noen trenger en ballong, og snart hyler alle. En mann faller ut fra borgen, han lander i en stillongs midt i vannet, og en bølge treffer Zlatan. Han reiser seg og går.

Han sier det:

– Kom, vi går.

Nok får være nok, også for en enslig rapportør. Du går bak Zlatan og hans sønner gjennom parken, forbi Miniland, Piratenland og skiltet med «saloon». Du går alene ned langs fortauet, finner ditt hotell, og i alle nattens drømmer, er du igjen et lite barn som smiler lurt i sin Concorde.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.