Godt over tre millioner nordmenn har vært eller tenkt seg utenlands denne sommeren. Nå kan de ta med seg mer alkohol hjem til den norske forbruksfesten, som skal øke ytterligere frem mot 2060, ifølge den forrige regjeringens perspektivmelding. Samtidig vedtar Stortinget tiggeforbud.

Hvor er motstemmene? Har selv moralistene tatt sommerferie?

Ved flytebryggen på Malmøya klyver Arild Hermstad, lederen i miljøorganisasjonen med det lett formanende navnet Framtiden i våre hender, barbent ombord i en 25 fot lang seilbåt fra 1981. Man skulle forvente en kraftsalve mot forbruksfesten.

– Jeg tror ikke det er så effektivt å gå løs på enkeltindivider fordi de har en annen livsstil enn meg. Pekefinger er en litt feil fremgangsmåte, sier Hermstad.

MOT ORGANISERT MORALISME

Da markedsføringskonsulenten Erik Dammann hoppet av reklamebransjen og grunnla Framtiden i våre hender på 70-tallet, refset han materialismen og foreslo å sende all nordsjøolje til den tredje verden. Siden overtok Steinar Lem, en megafon blant landets aktivister. Så stilnet Framtiden i våre hender.

– Vi er ikke veldig synlige, innrømmer Hermstad.

– Vi bør ta større plass. Ikke nødvendigvis i mediene, men i politikken, sier han.

Hermstad er ingen dommedagsprofet, ingen ropert, ingen formaner, men han mener vi trenger moralistene.

– Men jeg er ikke sikker på om vi trenger å organisere moralismen. Vi trenger intellektuelle som forteller folk at de må tenke seg om.

– Hvor er det blitt av rollen idealister som Erik Dammann og Arne Næss fylte?

– Vi har De Grønne på Stortinget.

Han nøler.

– Jeg tror miljøbevegelsen ikke nødvendigvis trenger å definere seg som en motkultur.

SVENSK SYDEN

Men Arild Hermstad vet å advare. Han vil ha opp prisen på flyreiser. Først en avgift på 400 kroner per billett, siden mer, men ikke for at folk skal slutte å reise til Syden.

– Spørsmålet er om du skal dra tre ganger eller til både Thailand, Praha og Spania. Problemet er ikke den gode, gamle Syden-reisen, men helgeturene og de vanvittig lange flyreisene hvor du drar rundt halve jordkloden for å være der bare en uke, sier han.

– Én flytur til Thailand utligner alle de gode hverdags­vanene du har jobbet inn i løpet av et år.

Selv er Hermstad kortreist. Det lengste han reiser om sommeren, er stort sett til Koster utenfor Strömstad.

– På en måte er det Syden-ferien vår. Med lange kvelder og sjømat – og litt billigere vin på Systembolaget.

Hermstad ler. En bergensk latter. Fliring ispedd skarre-r-er mens han fortsetter å snakke. Den ironiske distansen til svenskehandel balanseres av en ektefølt nærhet til måtehold. Han håper på mer sol – av flere grunner.

– Hvis det blir mye regn eller litt kaldt, har shoppingsentrene bonanza. Da skjønner vi hvor frakoblet shoppingen er fra behov. Shopping er en løsning på kjedsomhet.

– Nyter nordmenn mer eller mindre enn før?

– Jeg tror mange av oss nyter livet mer enn før. Ulempen er at vi ikke har tid til å reflektere over nytelsene. Folk putter for mye inn i feriene sine.

– Hvem er vår tids Dionysos, guden for uhemmet nytelse?

– Bjørn Kjos.

FIRE SYKLER

Hermstad selv fråtser i sykler. Han har fire av dem. To til jobb, to til tur: en billig vintersykkel, en hybridsykkel som er litt dyrere, en fulldempet sti-sykkel til skogsføre og en racersykkel til landeveisturer.

Hermstad sykler overalt. Skal han holde foredrag på Skedsmokorset, pakker han klesskift i en sekk og tråkker avgårde. En gang syklet han hjem fra en konferanse på Vestlandet.

Han sykler gjerne ned en steinrøys i voldsom fart, raser ned fjellskrenter på snowboard i løssnø, stuper fra svimlende høyder og tar baklengs salto ut i sjøen. I bunnen gnager frykten som hjemsøker risikojegere: redselen for å kjede seg.

– Jeg kjeder meg ganske fort.

Han orker sjelden å se en hel film. Vasker hus og klær med motvilje. Dukker stadig opp på jobb med nye skader. Menisken brast på snowboard. Korsbåndet røk da han skulle hoppe lenger enn barna på ski. Pappa gikk gjennom skaren, ble hengende fast og måtte hentes med Røde Kors-scooter. En gang han var på guttetur, suste han inn i et tre og måtte fraktes fra bakken med pulk-patrulje.

KLIMA OG KLÆR

På Hermstads agenda står to saker over alle andre: å få klimagassutslippene til å peke nedover – kjapt – og å sikre verdige arbeidsforhold for tekstilarbeidere i utviklingsland.

– De siste par årene har vi smalnet oss inn, sier han.

Men medlemstallet har økt. Det siste året har Framtiden i våre hender fått nesten 2000 flere medlemmer. Nå er de over 22.000.

Hermstad sier han er optimist, at nordmenn er mer opptatt av rettferdig fordeling i dag enn på 70- og 80-tallet.

– Vi yter mye mer bistand. Barnedødeligheten er dramatisk kuttet, levealderen har økt i mange land. Utdannelsesnivået er mye høyere.

– Bekymrer du deg noen ganger over at du ikke bekymrer deg nok?

– Ja. Det hender jeg hører på pessismister og tenker at de har litt rett. Når de sier at prognosene for utslippsvekstene er formidable og at vi kan risikere matmangel. Men jeg tenker at som art er vi ganske gode.

– Er vi?

– Ja, vi har jo klart å løse en god del. Vi har løst problemet med sur nedbør. Vi har stoppet ødeleggelsen av ozonlaget. Og vi har fjernet masse dødelige sykdommer.

– Kom igjen: FNs klimapanel tegner ikke akkurat opp en lysende horisont?

– Nei, jeg er bekymret. Mye er på vei i feil retning.

Sier Hermstad, før han legger til sitt gjennomgående «men».

– Men skal du jobbe for løsninger, må du tro på dem også. Hvis ikke, smitter avmektigheten over på folk.

BANK OG BLÅRUSS

Hermstad skulle bli 23 år gammel før han for alvor ble opptatt av miljø og rettferdighet. Han skulle dra helt til en liten by en time utenfor Guatemalas hovedstad og møte livet på den andre siden.

– De kunne liksom jobbe 14 timer i døgnet og fremdeles tjene en brøkdel av hva vi gjorde i Norge. Det syntes jeg var oppsiktsvekkende.

Da han kom hjem, meldte han seg inn i Latin-Amerikagruppene. Snart startet han og en kompis et prosjekt der de sendte norske fredsobservatører til Guatemala. Siden jobbet han i Raftostiftelsen og som daglig leder i et miljøforum i Bergen.

Han tok veien om både Bergen Handelsgymnasium og Norges Handelshøyskole og jobbet over tre år i bank. Interessen skyldtes Hermstads hang til tall. Han kan 50 telefonnumre utenat. Denne evnen bruker han til å navigere seg frem i offentligheten, slå fakta i bordet under foredrag, debatter og intervjuer.

– Hvis du introduserer tall i begynnelsen av et innlegg, får du enorm troverdighet. Folk tror på dem som kommer trekkende med tall. Det er sannsynligvis en psykologisk feilkonstruksjon av menneskene. Historisk sett er det ingen grunn til å tro at de er mer troverdige enn andre.

Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet. Ja, jo – kanskje for bilkjøringen min, for hver gang jeg fyller bensin. Det er ikke så ofte

FOR FORBRUK

Da Erik Dammann startet Framtiden i våre hender på 1970-tallet, holdt folk øye med hva han og kona brukte penger på. Paret følte seg tvunget til å leve på et eksistensminimum. Det gjør ikke Hermstad.

– Det må ha vært noe med måten Framtiden i våre hender brøytet seg inn i offentligheten på. Organisasjonen fikk enorm oppmerksomhet. Mange ville ta den. Organisasjonen snakket om folks forbruk på en måte som traff og provoserte mange, sier Hermstad.

Han tror alt var litt mer svart-hvitt før, at du enten var for eller mot forbruk.

– Kanskje gikk de litt langt i å kreve at folk skulle endre hverdagen sin. De skulle helst flytte på landet og starte økologisk landbruk. Nå har vi i større grad erkjent at vi må ha et forbruk. Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre det bærekraftig.

– Hvilket forbruk har du selv dårlig samvittighet for?

– Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet. Ja, jo – kanskje for bilkjøringen min, for hver gang jeg fyller bensin. Det er ikke så ofte.

Bilen er en 14 år gammel Mitsubishi Space Star med rustflekker. Hermstad har lenge ønsket seg en elbil, men kona sier nei. Hun vil ha en bil som kan kjøre langt uten å måtte lades.

– Hva avstår du fra som du gjerne skulle unt deg?

– Å fly til Alpene for å stå på snowboard om vinteren.

Seilbåten her ute på Malmøya kjøpte han sammen med kona før noen av dem kunne seile.

Over fjorden driver et lysegrått skylag, et filter mellom båtfolk og charterpassasjerer.

– Hva tenker du når du ser flyene krysse himmelen?

– Jeg tenker mer på båtene som er tre ganger så lang som min båt og går seks ganger så fort. Jeg tenker at det er naturstridig.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.