Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Det nye jernteppet

Tekst

Rasling med atomvåpen. En kidnappet etterretningsoffiser. Gjenopplivede geriljagrupper. Og en forsvarsallianse i hendene på en nordmann. Langs den baltiske grensen mot Russland frykter mange at det går mot en ny, stor krig i Europa.

– Her må du alltid tenke på hvem du snakker til. Hvis noe blir tolket feil, kan det starte en krig, sier Mart Pung.

Pensjonisten styrer den vinglete bobilen sin ut på en smal, elendig sidevei i Narva, den tredje største byen i Estland. Det knaker faretruende i det morkne karosseriet for hvert av de gapende hullene i asfalten.

–I Sovjetunionen var halvparten av veiene som dette! skriker han fra forsetet og svinger den segneferdige farkosten inn på en parkeringsplass noen få hundre meter fra den russiske grensen, der en lastebil allerede står parkert. To menn begynner å lempe ut vin og konjakk. Da tolv kasser er trygt plassert baki bobilen klyver Pung tilbake bak rattet. Han er en liten og skjemtsom ester med møllspist dress og blanke øyne, som ble født den gangen Narva bare var et utbombet og ubetydelig sted bak jernteppet. På syttitallet ble han direktør for restauranten som ligger i den gamle festningen med utsikt over Narva-elven. Så en dag i 1992 invaderte det estiske militæret restauranten hans. Soldatene sov på gulvet og offiserene på bordene, Pung forsørget dem med mat. Da de dro igjen kunne han se over den nye landegrensen mot Russland. For mer enn nitti prosent av innbyggerne betød dette at de var plutselig avskåret fra moderlandet.

DEN LANGE MARSJEN. Josep Hook er soldat i førstegangstjeneste, og bekymret over grensesituasjonen. Estland er et av bare tre medlemsland som har nådd Nato-målet om å bruke to prosent av BNP på forsvaret.

DEN LANGE MARSJEN. Josep Hook er soldat i førstegangstjeneste, og bekymret over grensesituasjonen. Estland er et av bare tre medlemsland som har nådd Nato-målet om å bruke to prosent av BNP på forsvaret.

I dag er Narva et av de såre punktene der Nato gnisser skulderen sin mot Russland. Vi bestemte oss for å kjøre langs denne grensen, gjennom randstatene, det som under Den kalde krigen ville blitt kalt en sanitær kordong mot trusselen fra øst. Krigen i Ukraina har vekket dette foreldede vokabularet til live. Vladimir Putin skal i en privat samtale nylig ha sagt at han på to dager kan ta «ikke bare Kiev, men også Riga, Vilnius, Tallinn, Warszawa og Bucuresti». Denne uken begynte 190 soldater fra Telemarkbataljonen en to måneder lang øvelse i Latvia som skal betrygge befolkningen i de nye Nato-landene. Onsdag tok Jens Stoltenberg over som generalsekretær for organisasjonen, som står overfor sin største utfordring på mange tiår. Og ingen vet det bedre enn dem som bor i de betente grensetraktene.

 

SKREKKSCENARIO

Først er grensen en elv. Utløpet kløyver den bleke stranden ved Finskebukta, der nyreiste spahoteller står side vegg i vegg med fattigslige, vedfyrte rønner. For noen år siden var det noen som grov et rør under elven og pumpet seks tusen liter Vodka over fra Russland før de ble tatt. Bare noen kilometer lenger sør ligger Narva. På kvelden står lokale fiskere og vader ute i grensevannet. Mer enn åtti prosent av byen består fortsatt av etniske russere. Da Estland ble uavhengig forsøkte de å bryte seg løs, to regioner gikk siden sammen om et referendum for å oppnå selvstyre.

– Det finnes en teori om at denne planen var orkestrert fra St. Petersburg. De klarte å gjennomføre det i Transnistria. Men her skjedde det ikke, fordi ingen grep til våpen, sier Ants Liimets.

NYE TAKTER. Da Mart Pung ble født, var Narva «bare et eneste stort bombekrater» i Sovjetunionen. Siden har den pensjonerte resturantdirektøren sett byen forvandles til dagens estiske smugler- og grenseby. En gang i måneden drar han til Russland for å fylle drivstoff.

NYE TAKTER. Da Mart Pung ble født, var Narva «bare et eneste stort bombekrater» i Sovjetunionen. Siden har den pensjonerte resturantdirektøren sett byen forvandles til dagens estiske smugler- og grenseby. En gang i måneden drar han til Russland for å fylle drivstoff.

Han er talsmann for den estiske befolkningen, som utgjør under fem prosent av byens borgere. Fra vinduene i sitt striglede kontor i kommunehuset kan han se grensestasjonen der bilene sluses ut på broen. Først i februar i år, etter over 20 år, kom Russland og Estland til enighet om hvor grensen faktisk går. Men misnøyen finnes fremdeles på begge sider. En representant for det russiske utenriksdepartementet, Konstantin Dolgov, stadfestet i et møte i Riga for to uker siden at Russland ikke vil akseptere undertrykkelsen av sine landsmenn i de Baltiske landene, som han beskylder for å diskriminere russiskspråklige og for å opphøye «nazistene og deres kollaboratører» til «frihetskjempere». Retorikken ga et uhyggelig ekko av den Russland hele veien har brukt for å legitimere sin fremferd i Ukraina. Den store, avgjørende forskjellen er at disse landene er med i Nato. Den anerkjente politiske analytikeren Andreij Piontovskij lanserte i august et mulig scenario som begynner med et nytt referendum i Narva, som får militær støtte av Russlands «små grønne menn». Spørsmålet Piontovskij reiser, og som også innbyggerne i disse landene har stilt seg etter at Vladimir Putin i sommer skrøt åpenlyst av det russiske atomvåpenarsenalet, er om Nato i et slikt tilfelle tør å svare, og samtidig løpe risikoen for at Putin slipper en atombombe over Warszawa, for «med ett smell å ødelegge Nato som organisasjon og avslutte det som er igjen av Amerikas kredibilitet som garantist for verdensfreden»? Satt på spissen: Er et Jens Stoltenberg-ledet Nato villig til å risikere atomkrig for å redde Narva, en liten filleby de færreste av oss i det hele tatt har hørt om?

1. PROFETEN. – Jeg tror en stor krig er på trappene, sier Vadim Gilis. Han tror Latvia vil bli det første offeret. <br>2. JERNPLEDDET. De baltiske landene ble med i Nato i 2004, noe Russland har kritisert som aggresjon. <br>3. TÅKELAND. Den trolske og forførende Latgale-regionen øst i Latvia huser fortsatt flest etniske russere.

1. PROFETEN. – Jeg tror en stor krig er på trappene, sier Vadim Gilis. Han tror Latvia vil bli det første offeret. <br>2. JERNPLEDDET. De baltiske landene ble med i Nato i 2004, noe Russland har kritisert som aggresjon. <br>3. TÅKELAND. Den trolske og forførende Latgale-regionen øst i Latvia huser fortsatt flest etniske russere.

FRYKT OG AVSKY

I denne forsmådde grensebyen kan selv en stillferdig intervjuforespørsel fremprovosere et urovekkende rabalder. Vi ankom Narva noen få dager etter at Barack Obama hadde besøkt Estland, på vei til et Nato-toppmøte som ble omtalt som det viktigste i vår tid, for å forsikre om at «forsvaret av Tallinn og Riga og Vilnius er like viktig som forsvaret av Berlin og Paris og London». Særlig de gamle føler seg ikke trygge, var omkvedet, derfor dro vi på et møte i den estiske foreningen, en forsamling på rundt tredve eldre personer som møttes i en gammel skolebygning rett ved grensen. Da vi presenterer vårt ærend oppstår det en aggressiv stemning mellom de stivpyntede pensjonistene. To eldre kvinner og en mann sier til slutt ja til å la seg intervjue. De nekter å gi navnene sine eller bli avfotografert av frykt for at det de sier skal bli misbrukt i propaganda eller plukket opp av russisk eller estisk etterretning, og lirer av seg noen endeløse monologer om at byen er full av feilaktige og farlige rykter. Det er vanskelig å forstå hvilken side de frykter mest.

– Vår president har et godt forhold til USA. Vi ønsker ikke noe forhold til USA, sier en av damene.

Mannen, som stort sett har forholdt seg taus, spør plutselig om jeg tar opp samtalen i skjul. Deretter sier han noe som får tolken vår, en elev fra den estiske skolen, til å storme ut av bygningen i harnisk og forsvinne. Det er her Mart Pung kommer inn i bildet. Han har et trekkspill over armen, utenfor står en bobil med russisk drivstoff på tanken og nå inviterer han oss på en kjøretur.

KALD KRIG. Mart Pung byr på hjemmebrygget øl i sommerhuset sitt. I påvente av at Den kalde krigen skulle ebbe ut, grov han egenhendig en badstu under huset.

KALD KRIG. Mart Pung byr på hjemmebrygget øl i sommerhuset sitt. I påvente av at Den kalde krigen skulle ebbe ut, grov han egenhendig en badstu under huset.

BLODSPOR

– Det spiller ingen rolle hvilken union du er i, om det er den sovjetiske eller europeiske. Folk vil uansett spise. Det var derfor jeg startet en restaurant! sier Pung og svinger ut av sentrum. Han vil vise oss sommerhuset sitt, som han påstår er laget av 30.000 tomflasker. Først skal han bare plukke opp drikkevarene til jubileumsfesten for den estiske foreningen.

– Men jeg ville vært lykkeligere om Estland hadde vært nøytrale.

Langs veien ruller monumenter over landets blodige historie forbi. En kirkegård for tyske soldater som falt i krigen mot den røde armé. Et monument over Igor Grafov, en krigshelt fra Den røde armé som Pung beskylder for å ha drept sine egne soldater og sier han spytter på hver gang han går forbi. En gravplass for soldatene fra frigjøringskrigen, der også foreldrene og besteforeldrene hans ligger. Vi tar av fra veien ved det som ligner en kolonihage fra helvete. Pung stopper bilen utenfor et lite hus som i store deler faktisk er bygget av flasker. Det eksentriske hjemmet virker å ha begynt som hans private lille opprør mot det kommunistiske konformitetstyranniet, under huset har han i skjul gravd en hel etasje ned i jorden og bygget en badstu. På baksiden ligger en sjø, i det fjerne peker han ut to forlatte skip i vannskorpen, rustne etterlatenskaper etter okkupasjonsmakten.

– Russland er en stor bjørn som må gjøre det tydelig for historien hvor territoriet dens ligger, derfor la de igjen noen skip for å markere at de har vært her.

HELT PÅ GRENSEN

– De prøver seg på noe. Men vi vet ikke hva, sier Siim Sareal.

Han er en ung, tykknakket kunststudent som humper rundt på krykker på en gårdsplass i utkanten av Vahru, sørøst i Estland. Byen er nærmeste tettsted til grenseovergangen Luhamaa, der Eston Kohver uken før ble kidnappet av russerne. Den estiske etterretningsoffiseren hadde på seg et håndvåpen, 5000 euro i cash og opptaksutstyr da han ble arrestert av væpnede russiske FSB-agenter, og holdes nå fengslet i Russland siktet for spionasje. Estiske myndigheter sier han var på deres side av grensen og skulle avsløre en smugleroperasjon. Både EU og FN har bedt om hans umiddelbare løslatelse. Mange tolket det som en åpenlys provokasjon, et tydelig og ydmykende svar på Natos opprettelse av en hurtigrespons styrke som kan forsvare Baltikum.

– Hvis de først kommer over grensen, tar de hele landet på to dager. Innen Nato rekker å komme, er vi allerede erobret. Så vi bør kanskje være litt bekymret, sier Sareal.

Til daglig studerer han i Tartu, men har svingt innom her for å kjøpe noen deler til Ladaen sin.

– Hvis de kommer er dette den første byen som vil bli tatt, tilføyer Waldermar, en eldre, lutrygget kar som kommer tuslende ut fra garasjen.

På slutten av sekstitallet tjenestegjorde han for den sovjetiske hæren som grensevakt mot Norge, satt der oppe og stirret inn i Finnmark. Nå tråkker han rundt i vrakrestene av sovjetisk bilindustri. Rundt på gårdsplassen står skrottene av gamle Volgaer og Ladaer på rekke og rad bortover i ulike steder av forråtnelse, mer enn 40 biler tilsammen. Eieren av stedet vil helst ikke gi navnet sitt, sier han har sin egen teori om hva russerne prøver på, men at han vil holde den for seg selv.

– Vi får det inn med morsmelken her. Det er russere. Da vi var små og sloss, vant russerne alltid, fordi de holder sammen. Russere holder alltid sammen, sier Sareal.

Han slipper krykkene og ber om å få låne skriveblokken for å vise at ordet for «fiende» og «russer» er nesten identiske på estisk. Bare en betraktning han har gjort seg. Lenger fremme, langs veien som leder mot grensen, passerer vi et kompani soldater i førstegangstjeneste, de bærer våpen, svømmer med øynene, har marsjert i elleve timer med full oppakning, nå har de fire kilometer igjen. Josep Hook ser ut som han kunne overgitt landet sitt for en pust i bakken. Det som holder ham gående nå er tanken på helgen, på permisjon og øl og damer, men alvoret ligger der.

– Jeg er litt bekymret. Vi må være forberedt, sier han.

 

MORSMÅLSLØS

Endeløs skog. Elendige veier. Forbikjøringer utført med en dødsforakt som bare kan være etterlevningene av det største sosiale eksperimentet i forrige århundre. Vi har kjørt inn i Latvia. Lenge virker det nesten ikke som det bor mennesker her, av og til brytes skogen opp av jorder der vasne høyballer ligger og dupper i en tynn, melkehvit tåke. Dette er Latgale, regionen som huser mange av Latvias russisktalende, som utgjør en drøy fjerdedel av landets to millioner innbyggere. I april demonstrerte noen av dem foran den russiske ambassaden i Riga og krevet at Latgale ble en del av Russland.

Vadim Gilis mener det vil holde lenge med selvstyre. Han er en høyreist, dongerikledd mann som møter oss utenfor kommunehuset i Rezekne, den døsige byen som kalles hjertet i Latgale. For tre år siden forfattet han utkastet til en lov som skulle sikre autonomi for hele regionen. Alt det ledet til var en utspørring av de lokale etterretningstjenesten. Det er slikt man må regne med som medlem i det kontroversielle Morsmål-partiet, som kjemper for rettighetene til de latviske russerne.

– Mange har fått problemer med myndighetene. De fleste er ikke modige nok til å bli med. Jeg er alene her, sier Giles. Lederen av partiet, Vladimir Linderman, har hatt flere store kriminalsaker mot seg i Latvia, er bannlyst i Estland og har tidligere blitt siktet for besittelse av eksplosiver i Russland, noe han siden ble frikjent for i Latvia. Da vi møtte ham tidligere samme dag la han et pass i lommen foran på den røde anorakken, svarte bare «nei» på spørsmålet om han skulle ut og reise. Han sa:

– Jeg hadde ikke noe ønske om å bli en fiende av staten. Men hvis du er prorussisk i Latvia vil det nødvendigvis komme til det.

16

ET SLAGS PARADIS

– Vesten er klare for en stor krig. Og vi vil bli de første ofrene.

Vadim Gilis lar den dystre spådommen falle straks vi har satt oss på en ellers tom italiensk restaurant i sentrum av Rezekne. Byen er underlig stille, det er lørdag ettermiddag. Han gir en slags forklaring på hvorfor da jeg spør om det kan bli et prorussisk opprør også her.

– Det kan aldri bli som i Donbas, først og fremst fordi vi ikke har noen ungdommer her. Kriger og revolusjoner skapes av unge mennesker. Men våre ungdommer er i England og Irland. Befolkningen er sunket med en tredjedel på 30 år. Noen dro til Norge. Andre er døde.

Datteren hans fyller 17 samme dag. Et absolutt russiskspråklig barn, sier han, som tvinges til å motta undervisning på latvisk. Latvisk er eneste offisielle språk i Latvia. Kampen for russisk som undervisningsspråk og offisielt språk er en av hovedsakene til Morsmålpartiet. Generelt synes Gilis det vestlige undervisningssystemet er for liberalt og ikke kan måle seg med det man hadde utviklet i Sovjetunionen.

– Hvis vi kunne kombinere alt det som var bra i Sovjet, og alt det som var bra med Vesten … ville det blitt et slags paradis for hele menneskeheten. Men det klarte vi ikke. Og nå står vi foran en stor krig, sier Gilis.

Han legger det frem som et beklagelig, men uavvendelig faktum. Krigen vil begynne i Ukraina, tror han.

– Vinteren kommer. Det vil bli en katastrofe. Krigen vil fortsette, og de vil bli støttet fra Vesten, så Russland blir tvunget til å gjøre noe. De kan ikke akseptere at det blir plassert Nato-missiler i Kharkov. Det blir det samme som Cuba-krisen. Helt det samme, sier Gilis.

Det eneste håpet han ser er om Jens Stoltenberg endrer fullstendig kurs fra politikken til fra sin forgjenger, Anders Fogh Rasmussen.

– Russland er, la oss kalle det en bjørn, bak den østlige grensen. De ønsker ingen konflikt. De ønsker fred. Men Mr. Rasmussen har opptrådt som en idiotisk klovn foran bjørnen, sier Gilis. Samme kveld skal han kjøre over til Russland, der han driver et konsulentfirma. Da Latvia ble uavhengig ble han tildelt et såkalt ikke-statsborgerskap, og kunne ferdes fritt over grensen til Russland. Da det ble innført krav om visum i 2004 søkte han i protest om Latvisk statsborgerskap, noe han sier han angrer på. Samme år ble de tre baltiske landene med i Nato.

– Det var vårt første, store og alvorlige steg mot avgrunnen. Nato er livsfarlig for Latvia. Det er lurt å være vennlig med naboene. Men det var ingen som spurte oss her, sier han og kikker ut av vinduet.

– Vi har en Nato-radar 10 km herfra. Hvis en krig bryter ut, vil den første russiske raketten treffe her. Dette er vi klare for.

HALDURBAL. Robert Juodka har kalt opp bikkja etter en general fra Punerkrigen (264 f.kr. – 146 f.kr), og sier at han «i hjertet sitt alltid har vært en soldat». Her utenfor huset sitt i en forstad til Vilnius.

HALDURBAL. Robert Juodka har kalt opp bikkja etter en general fra Punerkrigen (264 f.kr. – 146 f.kr), og sier at han «i hjertet sitt alltid har vært en soldat». Her utenfor huset sitt i en forstad til Vilnius.

SOLDATHJERTE

Dagen etter. Robert Juodka forsvinner opp i andre etasje av en funkisvilla i en velhavende forstad til Vilnius for å hente et våpen. Det er en solfylt søndag formiddag. På utsiden skiller ikke huset seg nevneverdig fra de andre i den fredelige gaten, noen små mil utenfor hovedstaden i Litauen, med ett påtagelig unntak: Et monster av en bil, nærmest en traktor, bygd for villmarkssafarier eller frilansfotografer, i dette tilfellet tilhørende en mann som presenterer seg som «forretningsmann» og legger til «men i hjertet har jeg alltid vært en soldat». Den gneldrende bikkja som møtte oss i porten er oppkalt etter Hasdurbal, broren til Hanibal, en fryktet general i den andre Punerkrigen. Stuen er pyntet med sverd, rustninger, på gulvet ligger en utlest utgave av «The 48 laws of power». Mannen som kommer ned igjen fra andre etasje med et maskingevær i nevene har aldri avtjent verneplikt, men lever etter mottoet «den som ønsker fred må forberede seg på krig». Hver søndag gjør han nettopp det, som del av Lithauens Riflemannsunion, en paramilitær gruppe med lange tradisjoner for å beskytte landet mot russerne, som nå forbereder seg på at det kan bli bruk for dem igjen. Han meldte seg inn i februar.

– I vår tid er samfunnene blitt veldig pasifistiske, jeg har alltid følt meg litt alene om dette å være patriotisk og være klar til å forsvare landet og gjøre det man må gjøre, sier Juodka.

Han jobber i et advokatfirma, i begynnelsen av september var han i Norge som del av en businessdelegasjon i forbindelse med Oslo-besøket til Estlands president.

– Det som var så gledelig når jeg kom på treningen, var at jeg møtte igjen alle businesspartnerne mine. Det var advokater, politikere, journalister, datafolk … hele eliten i landet vårt støtter denne ideen, sier Juodka.

ØST FOR EDEN. – I disse dager er den eneste måten å opprettholde freden på å forberede seg på krig. Hva vi står ovenfor er en trussel mot hele vår måte å leve på, sier forretningsadvokaten Robert Juodka.

ØST FOR EDEN. – I disse dager er den eneste måten å opprettholde freden på å forberede seg på krig. Hva vi står ovenfor er en trussel mot hele vår måte å leve på, sier forretningsadvokaten Robert Juodka.

Før Annen verdenskrig hadde gruppen 70.000 medlemmer, uten at det hjalp dem i å forsvare landet. Under Sovjetunionen opphørte den å eksistere, men mange fortsatte å kjempe mot russerne. De ble kalt «Skogsbrødrene», og førte en langstrakt partisanerkrig i alle de baltiske landene. Ingen steder var de bedre organisert enn i Litauen, der geriljagrupper fortsatte å kontrollere enkelte landlige områder helt frem til 1949. Så ble de sakte sikkert malt i stykker av okkupasjonsmakten og slettet fra historien. Innbyggerne i Litauen kaller det «den glemte krigen». Bare her ble 30.000 medlemmer drept, mange flere sent til Sibir. Den siste aktive av Skogsbrødrene var Benediktas Mikulis, som kom ut av skogen i 1971, og ble funnet og arrestert av russerne på åttitallet. I Latvia var det en som ikke kom ut av skogen i 1995. Da var landene frigitt, og gruppen gjenopprettet, men drev nå stort sett med sosiale prosjekter, bisto ved en og annen skogbrann. Det var først i februar, etter Russlands invasjon av Krimhalvøya, at de begynte å trene på krig igjen. Siden har medlemsantallet steget for hver måned. Det er nå oppe i 8000. Litauen har ikke grense til Russland, men grenser i sørvest til Kaliningrad, enklaven som huser Russlands baltiske flåte. Også denne styrken har iverksatt flere store øvelser den siste tiden.

 

INTET NYTT

– Vi er veldig bekymret. Men som jeg pleier å si: Ingenting nytt har skjedd. Vi har vært i denne situasjonen i 600 år. Vi har aldri sett noen forandring i russisk politikk. De har alltid holdt på med å underlegge seg andre. Det som skjer -nå skjedde i ’38, 39. Det er de samme argumentene, den samme retorikken. Jeg ville ikke bli overrasket om det eskalerer, sier Juodka.

Han har fått på seg uniformen, klyver ombord i den enorme bilen, og kjører innover mot Vilnius.

– Trusselen er større i Estland og Latvia fordi de har så mange russiske kolonister der. De har en femtekolonne innad i landet, så å si, som er lojal mot fienden, sier Juodka fra forsetet.

Hver søndag tar han denne doningen i skogen for å trene, men akkurat i dag er det maraton i Vilnius og gruppen skal vise seg frem for folk nede i sentrum. Han parkerer i nærheten av kontoret og går det siste stykket til fots. Rundt en fontene står 30 mennesker i uniform. De er i alle aldre, gruppen har også 4000 ungdomsmedlemmer fra 11 år og oppover. Ideen er å utvikle et supplement til det vanlige forsvaret.

– Vi var dårlig forberedt en gang. Nå skal vi aldri være uforberedt igjen, sier en uniformert avisredaktør som kommer bort.

– Hvis vi mister uavhengigheten, mister vi alt. Vi har opplevd det før og vet hvor ille det er. Vi skal vise den angripende part, det vil si russerne, at vi ikke vil gi oss uten kamp denne gangen, tilføyer Juodka.

– Stoler dere ikke på Nato?

– Jeg sier alltid: Stol på Gud, men jobb hardt. Ingen vil forsvare oss hvis vi ikke forsøker å forsvare oss selv først.

 

BJØRNEN SOVER

Warszawa. En diger, blass måne henger lavt over byen da vi kommer kjørende nordfra. Inne i sentrum er det stille. Vi setter oss på en uteservering. Det er en mild kveld, nesten på dagen 75 år etter at Sovjetunionen invaderte Polen fra øst, etter å ha inngått en pakt med tyskerne om å dele landet mellom seg. En full mann deiser ned ved bordet, stirrer sløret på oss. Han må ha hjelp av to kompiser for å komme seg på bena igjen.

«Gang på gang gjennom hele mitt voksne liv, har jeg blitt vist polske fotografier fra den nydelige sommeren 1939», skrev den amerikanske journalisten Ann Applebaum nylig.

«I retrospekt ser alle naive ut. Istedenfor å feire bryllup skulle de ha sluppet alt de hadde i hendene, mobilisert, forberedt seg på total krig mens det fortsatt var mulig. Og nå må jeg spørre: Burde ukrainere, sommeren 2014, gjøre det samme? Burde sentraleuropeere gjøre det samme?»

I Polen er hun mest kjent for en kokebok med tradisjonelle oppskrifter, men Applebaum er også forfatter av historieboken «Jernteppet» og gift med Polens utenriksminister, Radowan Sikorski, som tidlig i år tok til orde for en hardere linje mot Russland. På et lydopptak sitert av den polske nettsiden Wprost i sommer, ga Sikorski ettertrykkelig stemme til noe av den frykten som finnes blant alliansens yngste medlemmer: «Den er heller skadelig, fordi det gir en falsk følelse av trygghet. Bare pisspreik. Vi vil havne i konflikt med tyskerne, russerne, og tenke at alt er supert, fordi vi ga amerikanerne en blowjob. Tapere. Komplette tapere.»

Nede i gaten har de to kameratene fortsatt ikke klart å buksere sin ustødige venn hjem.

 

LES OGSÅ:

SLAGET OM DONETSK

Torsdag, bare to dager etter at han møtte Vladimir Putin i Minsk, uttalte Ukrainas president Petro Porosjenko at «Russland har invadert Ukraina». Mer enn 2593 mennsker skal hittil være drept i kampene øst i landet, ifølge tall fra FN. Dette er bilder fra den siste ukens dramatiske opptrapping av konflikten.

 

Det tapte landet

En gang var de halvøyas suverene herskere. I kampen om Krim kan tatarene nok en gang bli de store taperne.

 

Opprørets time

Bak de ulmende barrikadene i Kiev har en hard kjerne av krigs­veteraner, tidligere leiesoldater, høyreekstreme og paramilitære organisert seg for en mulig borgerkrig.

 

De besatte

Russlands krigshissende ideologer og grumsete ungdoms­bevegelser har i 20 år kjempet for et splittet Ukraina. Nå øyner de muligheten for en ny «russisk vår».

 

Putins sanne ansikt

Den russiske journalisten Masha Gessen mener Russland slutter å eksistere uten fiender. Derfor har Vladimir Putin nå røsket tak i Vesten.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.