Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Forføreren

Tekst

Bergens ordfører Trude Drevland er så redd for å innrømme svakheter at det nesten kostet henne livet.

Tåke over fjellene. Bergen ser så stusslig ut, som om den kunne trengt en 17. mai-prosesjon, et eller annet.

– Vet du hva jeg synes er trist?

Det er 11 etasjer under henne.

– I rekken av ordførere finnes det noen som ingen husker. Tenk på det, sier hun til regnet som fortsetter å falle på menneskene langt der nede.

– Å ikke bli husket. Det ville være en skjebne verre enn døden.

 

ET POLITISK DYR

Tre år som ordfører nå. Da Trude Drevland ble utnevnt, uttalte søsteren hennes, Vigdis, som selv har vært ordfører i Nittedal, at «hun må antagelig dempe væremåten noen hakk og ikke være fullt så utagerende».

– Ingen kan lære deg å bli ordfører. De første to dagene satt jeg innelåst her på kontoret, livredd. Det kom en rådgiver innom som satt ved siden av meg en stund og sa: «Jeg skjønner ikke hva du bekymrer deg for, det kommer til å gå bra.»

Hun smiler ved enden av det lange glassbordet. Sykepleieren som revolusjonerte sykehjemmene hun kom til, nordlendingen som ble mer bergenser enn bergenserne, ordføreren som skriver autografer til byens barn. Forfatter Frode Grytten omtalte henne som en «Maggie Thatcher på partydop». Noe av det første hun gjorde da hun fikk jobben, var å kvitte seg med rådgiverstillingen.

– Jeg orket ikke å ha en jeg må holde i aktivitet hele tiden. Og jeg fikk lov til å bruke pengene på en taleskriver i stedet. Jeg holder gode taler. Ja, jeg elsker å tale. Uansett om det er for vår kjære konge og dronning eller på et eldresenter, jeg elsker det.

Det renner tykk balsamico nedover de høye skinkesmørbrødene.

– Du har møtt en del motstand også.

– Jeg har fått litt kjeft, ja. Det er jo ikke alltid en vet hvordan en virker utad, og jeg fikk hard kritikk for hvordan jeg ledet bystyret. Poenget er vel at jeg skal være en ordfører for alle. Men folk vet jo at jeg har vært et politisk dyr hele livet.

– Du skal være dårlig på å ta imot kritikk.

– Når noen mener det, må jeg vel akseptere at jeg er blitt oppfattet sånn. Det er sikkert riktig.

– Og du har voldsomme humørsvingninger?

– Jeg hadde det. Det stemmer. Men folk sier vel sånt for å gi meg en ripe i lakken, selv om det kanskje ikke kommer helt ut av det blå. Humørsvingningene har jevnet seg ut de siste årene.

– Du har skjerpet deg?

– Ja. Jeg har skjerpet meg på mange områder, det handler om rollen. Min verden er uinteressant, det er ordførerrollen som er interessant, og den må jeg håndtere på en god måte. Har jeg sagt at jeg elsker Bergen?

Hun ler høyt og rått, slenger sjalet over skulderen og klapper hendene sammen.

– Du er ganske rar.

– Æ e spesiell.

NORDLANDSJENTE. Trude i 1949, da hun var to år gammel. Hun vokste opp i en kristen familie i Vesterålen. Troen har hun beholdt. <font color=

NORDLANDSJENTE. Trude i 1949, da hun var to år gammel. Hun vokste opp i en kristen familie i Vesterålen. Troen har hun beholdt. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

HØSANG

Besteforeldrene hennes var med å bygge kirken i Melbu i Vesterålen. Hvitmalt med grønne kanter, benkene som knirket under synder og forlatelse. Hver eneste søndag gikk de i følge dit, alltid med mor i spissen, formannen i Sanitetsforeningen. Trude og de tre eldre søsknene gikk bak. Og far, grossereren. De hadde sin egen familiebenk under kobbertrykket av gamle prost Nilsen. Hver eneste søndag. Og hun husker hvordan mor sang. Høyest av dem alle, som om stemmen skulle bære gjennom taket, opp til Gud et sted der oppe.

– Mor var tøff i kravene, hun var veldig tøff mot oss. Hvis vi kom hjem og klaget på noe, sa hun bare «Ka har du gjort?» og så «Gå ut og gjør noe med det». Hun var en sterk kvinne, sier Drevland.

– Det er vel du også?

– Jeg ble det. Vi ble det alle sammen.

 

DEN FINSKE NASJONALSANGEN

Ordførerkjedet ligger borte ved vinduet, sirlig plassert på fløyelsmykt underlag.

Dette er dagen Bergen får ny byrådsleder. Det er pressekonferanse i en av etasjene under henne. Striden om hvor bybanetraseen skal gå i sentrum har revet og slitt på byrådet i Bergen, spesielt i hennes parti, Høyre. Byråds­leder Ragnhild Stolt-Nielsen ble presset ut, et annet byråd gikk i protest og under oss et sted står den nye byrådslederen nå og smiler til kameraene.

– Er bråket endelig over?

– Ja. Jo. Jeg mener det ikke har vært så mye bråk, bare litt bergensk utlufting av meninger.

– Dere er blitt kalt «en nasjonal vits». Høyres gruppeleder kalte det et tungt og brutalt år.

– Ja, han gjorde vel det.

– Dere er et parti revet i filler.

– Kanskje, men det har vi vært før. Vi har kommet oss igjen. Det går bedre nå, skal du se. Nå tror jeg det går fint.

Hennes første politiske utspill i ordførerstolen var å omdøpe Flesland til Edvard Grieg internasjonale flyplass. Etterpå måtte daværende byrådsleder Monica Mæland svare på om hun hadde anskaffet seg en løs kanon på dekk. Ingen kommer til å utfordre ordførerkandidaturet hennes neste år. Drevland er populær, full av engasjement, av buekorps og Brann. Der Oslo mistet OL, har hun hentet sykkel-VM til Bergen. Snart henter hun kanskje Cecilia Brækhus hjem til en proffkamp i boksing. Brød og sirkus.

– Hvorfor er Brann så dårlige i fotball?

– Hadde jeg visst det, skulle jeg sagt det til Rikard Norling, ikke til deg.

– Da han ble trener, spådde du en fantastisk sesong for klubben, fordi du mente han var flink til å kle seg.

– Jeg kan jo ikke fordra at folk går i joggedress, det er et dårlig tegn. Han kler seg ordentlig.

– Hjalp det noe?

– Nei, det kan du jo lett se at det ikke gjorde. Men jeg elsker Brann, du skal bli med meg på stadion og se. Og så er jeg veldig glad i jentefotball, Sandviken og Arna Bjørnar. Det må du skrive ned.

– Dette er politikeren som snakker.

– Slett ikke, dette er mennesket Trude. Det idrettsinteresserte mennesket. Jeg er glad i all idrett.

– Det er i alle fall politikeren som snakker.

– Nei! Jeg er kjempeglad i ski, i ishockey og rallycross. Jeg kjøpte min første bil av Trond Schea. Og Formel 1. Jeg har møtt Emerson Fittipaldi, vært i Monaco. Jada. Og så var jeg på ishockey-VM i 1978, så Tsjekkoslovakia spille mot Russland. Og jeg lærte meg den finske nasjonalsangen fordi den tsjekkiske var så vanskelig, sier hun og legger hånden på brystet, trekker pusten dypt:

Oi maamme, Suomi, synnyinmaa, soi, sana kultainen.
Ei laaksoa, ei kukkulaa, ei vettä, rantaa rakkaampaa ...

BROR OG SØSTER. Trude Drevland på fest med sin storebror, skuespiller Lars Andreas Larssen, som døde tidligere i år. <font color=

BROR OG SØSTER. Trude Drevland på fest med sin storebror, skuespiller Lars Andreas Larssen, som døde tidligere i år. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

SKINNFLAT

Etter at hun er ferdig med det første verset, blir det stille. Byen i ryggen. Det er sagt om Trude Drevland at hun kommer unna med hva som helst i en røyksky av sjarm.

– Jeg lander med bena først på de merkeligste greier. Det er sant. Men jeg bruker sjelden tid på å spekulere på hvorfor. Det kan ha noe å gjøre med at jeg legger meg skinnflat. Jeg legger meg så flat jeg kan og sier unnskyld. Gjør jeg noe dumt, og det gjør jeg jo innimellom, så legger jeg meg bare ned.

Hun blir sittende og se ut mot de våte hustakene, trafikken som dundrer over broen.

– Har du angret mye opp gjennom?

– Jeg har angret mye og bedt om unnskyldning for mye. Både i familien og ellers. Det har jeg.

– Gjør du mer feil enn andre?

– Hvordan skal jeg vite hva andre gjør? Det bryr jeg meg ikke om. Jeg har mer enn nok med å rydde i eget liv.

 

BERYKTET

Den første gangen hun giftet seg var tidlig på 70-tallet, i Sandefjord. Trude var nyutdannet sykepleier, de fikk en sønn sammen før hun skilte seg. Som alenemor flyttet hun og sønnen 11 ganger, hun jobbet på forskjellige sykehjem i Oslo, endte til slutt med å flytte hjem til foreldrene i Vesterålen.

– Har du vært en god mor?

– Jeg har vært en variabel mor. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere å bli alene med et barn. Jeg var fattig, og jeg ville ha et annet liv, jeg måtte jobbe. Jeg hadde ikke noe valg. Det er ikke rart sønnen min syntes jeg var litt krevende.

– Hva mener du med fattig?

– Jeg hadde ingenting. Det var forsåvidt greit. Jeg har alltid levd ut fra at du tar livet på strak arm og gjør det beste ut av det.

– Er du rik nå?

– He, he. Nei, det er jeg i hvert fall ikke. Men poenget mitt var at jeg også har vært mor for en datter, og hun vokste opp i mye tryggere omgivelser.

I Vesterålen engasjerte hun seg i lokalpolitikken da sykehuset hun jobbet på i Stokmarknes var nedleggingstruet, noe ble tent i henne. I 1979 stilte hun som ordførerkandidat for Høyre i hjemkommunen, og tapte. Så flyttet hun igjen. Hun skulle bli sjefsykepleier på Fyllingsdalen sykehjem.

– Jeg har jobbet i eldreomsorgen i 25 år, jeg kjenner den. Det er det jeg kan, men vi har ikke utviklet oss i Norge. Jeg ønsker en annerledes eldreomsorg, en kul en, en med «action». Folk skal få fortsette å være den de er, selv om de kommer på institusjon.

Sykehjemmet hennes ble beryktet. Hun arrangerte ball der hun inviterte elever fra Sjøkrigsskolen, hun serverte alkohol, arrangerte nachspiel.

– Er du redd for å bli gammel?

– Overhodet ikke. Men jeg håper jeg slipper. Jeg håper jeg dør brått og fort.

 

DØDEN VED DRUKNING

Et annet barndomsminne: Det er vinter. Hun ligger på et isflak nede på vannet, flyter. Det er seks grader i vannet. Hun kan ikke svømme.

– Mor og far likte i grunnen ikke sjøen. Vi holdt ikke på med sånt.

– Du kan fortsatt ikke svømme?

– Jo, men jeg var nesten 40 da jeg lærte det. Jeg skjønte i grunnen ikke vitsen. Jeg føler meg tryggest på land der det er tørt og greit, der jeg har kontroll.

På et Høyre-møte for noen år siden ble det lagt opp til bading på ettermiddagen. Drevland hadde tatt på seg badedrakt for å passe inn. Så kom en venn av henne og dyttet henne ut i bassenget.

– Jeg fikk totalt panikk, svelget vann, ropte. At jeg kom meg til overflaten, var et rent under. Og da jeg følte at jeg endelig kom tilbake til livet igjen, måtte jeg innrømme en svakhet. Og det var i grunnen det tøffeste. Det glemmer jeg aldri.

– Burde du ikke fortalt vennene dine at du ikke kunne svømme?

– Nei, hvorfor skal jeg det? Jeg er veldig privat.

– Det er en nokså uskyldig svakhet.

– Det er en svakhet. Det holder.

Fakta: 12 TETTE

1. Leser daglig Fem aviser, inkludert Dagens Næringsliv.

2. Ser på Nyheter av alle slag og «Skal vi danse» – hvis jeg ikke jobber.

3. Tror på Tror absolutt på Gud.

4. Hører på Sivert Høyem og Violet Road m.m.

5. Favorittbok Krimlitteratur av alle slag. Blant annet Gunnar Staalesen.

6. Favorittnettsted Har ingen favoritt. Er aktiv på sosiale medier.

7. Kjører Kjører ikke. Går mye og tar buss eller taxi.

8. God til Jobbe mye, eller slappe helt av.

9. Dårlig til Å si nei.

10. Skulle bli som 12-åring Misjonær.

11. Kan ikke fordra Folk som rakker ned på andre.

12. Redd for Familien min og at noe skal tilstøte dem.

INGEN KOMMENTAR

Tett inntil det ruvende rådhuset, som to dominobrikker, står lagmannsretten. Foran bygningene går menn i gule dresser og blåser det våte høstløvet nedover gaten. Avisene har de siste månedene skrevet om mannen hennes, den tidligere advokaten Odd Drevland, som står tiltalt for tre tilfeller av grovt underslag. 2,9 millioner kroner er angivelig på avveie.

– Jeg må spørre deg om mannen din.

– Må du det? Handler ikke dette om meg?

– Du har sagt tiltalen ikke påvirker jobben din.

– Det har jeg ingen kommentar til. Det er en sak mot min mann.

– Er det ikke absurd å være ordfører i en by som anklager din mann for å være kriminell?

– Det har jeg ingen kommentar til.

Odd og Trude traff hverandre noen hundre meter herfra, den gangen Wesselstuen var byens mest populære sted. Han var en ung og radikal advokat, hun jobbet som sykepleier i Fyllingsdalen. Han skrøt av brunfargen sin, viste henne magen. Det er 33 år siden nå.

– Det sies at du hadde mannetekke.

– Javel, ja.

– Var du vakker?

– Overhodet ikke. Jeg har aldri vært pen. Men jeg brukte øynene mine aktivt, fremheva de. Menn er noen rare dyr.

Bybanen knitrer forbi langt der nede over den svarte asfalten. Hun livner til.

– En ting er jeg forresten veldig klar på: Jeg skal skrive bok om livet mitt – den kommer til å ha noen kapitler.

 

HUNDRE TUSEN VENNER

Denne uken har Bergens Tidende kåret byens 10 mektigste. Hun er ikke på listen, heller ikke blant navnene som nesten nådde opp. Drevland er ikke fornærmet.

– Nei. De kjenner meg ikke. Heldigvis. Dette viser hvor dårlig de kjenner meg. De snakker om nettverket til de som er på listen … Hallo!

– Fordi du har et godt nettverk?

– De skulle bare visst! Og jeg synes det er så deilig når de ikke vet. Det har jeg jobbet med gjennom alle år, at mine hundre tusen på listen over kjennskap og vennskap, de behøver ikke omverden vite om. For da er den kanskje ikke lenger så nyttig, sier hun.

Den siste setningen hvisker hun. Regnet faller i Lille Lungegårdsvannet og på den overdimensjonerte statuen av Christian Michelsen. Regnet faller på paraplyene nede på torget og på de tomme setene på Brann stadion. Dette er fortsatt hennes by.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.