– Du ser smashing ut i den kjolen! Slett ikke tykk, nei.
– For en fantastisk flott dinosaur du har tegnet!
– Klart det kommer til å bli bedre når du blir voksen.
– Vi har allerede lovet oss bort den helgen, dessverre.
Få av oss kan si at vi aldri lyver. Livet krever noen usannheter. Hver eneste dag. Faktisk så ofte som tre ganger per ti minutters samtale, ifølge fersk forskning. Vi sier ting vi vet ikke er helt korrekt. Vi er nødt til å balansere løgn og sannhet for å få livet til å fungere.
Dallas G. Denery II<br>«The Devil wins. A history of lying from the garden of eden to the enlightenment»<br>Princeton University Press
Eplenekt
Det begynte med Eva, og det har hun fått svi for siden. Historieprofessor Dallas Denery ved universitetet i Maine mener Bibelens historie om syndefallet har preget Vestens oppfatning av løgnen helt fra oldtiden til opplysningstiden. Å lyve er en synd,
har alle vært enige om. Samtidig er løgnen blitt tolket på ulike måter: som et symptom på dårlig moral, et problem i seg selv eller en mer eller mindre god løsning.
Gåten «når er det egentlig greit å snakke usant?» har satt grå hår i teologer og filosofer. Kirkefaderen St. Augustins holdning var at all form for løgn var å gå djevelens vei. Senere hevdet den mer radikale Martin Luther at selv Gud brukte Jesus som en slags lokkedue for å lure djevelen. Enda noen århundrer senere kunne Jean-Jacques Rousseau mene at det i et klassesamfunn kunne være helt naturlig å forsøke å utgi seg som rikere eller mer suksessfull enn man var. Løgn var resultatet av et dekadent samfunn. I sin bok om barneoppdragelse, «Emile», fastslo dessuten Rousseau at de aller fleste barn lyver. Og det er foreldrenes feil. Når det ligger en knust kakekrukke på gulvet og forelderen spør «hvem har gjort dette?», hvem kan da svare helt sant?
Lyvelaben
Professor Kang Lee har hørt utallige barneløgner de siste tiårene. I lyvelaboratoriet sitt på universitetet i Toronto har han fristet barn til å ta avgjørelser i moralske gråsoner. Han har gitt dem flotte, innpakkede gaver (som viser seg å inneholde kjedelige såpestykker) og sett hvordan barna later som de er takknemlige.
Laben har avdekket at barn lærer kunsten å lyve allerede i toårsalderen. De tidlige løgnerne har en bedre evne til å forstå hva andre tenker, og de er flinkere til å kontrollere sin egen oppførsel.
Clancy Martin<br>«Love and Lies. An essay on truthfulness, deceit, and the growth and care of erotic love»<br>Harvill Secker
Antallet løgnaktige barn stiger dramatisk fra 30 prosent i toårsalderen til 100 prosent i syvårsalderen. Rundt 12-årsalderen begynner løgnraten å synke igjen, og i 16-årsalderen lyver kun litt over halvparten.
I løpet av året kommer en ny og oppdatert versjon av Lees bok «Children and Lying». Nå er også foreldrenes løgner med. Sammen med kollega Gail Heyman publiserte han en studie ifjor som viste at åtte av ti amerikanske foreldre lyver for å få barna til å oppføre seg slik de selv ønsker. Mange av løgnene kommer i form av falske trusler om straff, som klassikeren «om du ikke oppfører deg nå, bare går jeg fra deg».
Løgn og kjærlighet
Den løgnen fungerer ikke i kjærlighetslivet. Det er likevel veldig vanskelig å elske uten å lyve, mener filosofiprofessor Clancy Martin i den ferske boken «Love and Lies». Den tidligere kokainavhengige smykkebutikkeieren har to ekskoner og tre barn, så han mener han har både faglig og personlig utgangspunkt for å konkludere at kjærligheten av og til krever litt usannhet.
Det å ha venner og kjærester, betyr å være villig til å lyve for dem og fortelle dem det de vil høre. Sosial omgang er avhengig av at ikke alle sier sannheten hele tiden, mener Martin. Samtidig vil for mange løgner gjøre deg deprimert, distansert og isolert, mener han. «Selv om det er gjort med de beste intensjoner, minner løgnen deg om hvor mye bedre du kjenner deg selv enn andre gjør.» Så for å veie opp, må vi også fortelle noen sannheter. «Vi må anerkjenne spillet mellom sannhet og bedrag i stedet for å tro at vi kan utelukke en av dem,» skriver han.
Martin mener spørsmålet om når det er greit å lyve, kan løses med spørsmålet «Er det godt ment?». Hvis ikke, bør du la være, uansett om det er løgn eller sannhet. «Det er når vi ender opp i denne absolutte sannhet-fellen og begynner å fortelle folk hvordan de bør være og oppføre seg, vi havner i trøbbel. Det er da vi blir farlige, kjedelige og dumme,» skriver Martin.
Se også:
Sosiale selvmål. En kavalkade i Twitter-tabber.
Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.