Et fotografi oppstår i brøkdelen av et sekund. Kjente bilder er ofte et resultat av godt timede avgjørelser.
– Hvis du summerte tiden det faktisk har tatt å ta bildene i denne boken, ville det ikke blitt mer enn et par sekunder. Hvert bilde er et øyeblikk da fotografen valgte å trykke på utløseren. Det er ikke kameraet som tar bildet, det er fotografen, sier Tim Mantoani.
Han brukte fem år på å fotografere 150 av menneskene bak mange av verdens mest kjente fotografier.
I 2006 leide reklamefotografen seg et 20x24 Polaroid, alle storformatskameraers bestefar. Det veier mer enn 100 kilo og står på et stativ med hjul. Men Mantoani ville ikke ta bilde av hva som helst.
Mantoani var nettopp blitt frisk etter lengre tids kreftsykdom og følte at tiden var blitt hellig. En av hans helter var nettopp gått bort, og det var da han kom på at han ville fotografere fotografer.
– Det å få fotografiet og fotografen i samme bilde, nesten i full størrelse, følte jeg ga noe ekstra, sier han.
I løpet av fem år fotograferte han 150 fotografer over hele Amerika på denne måten.
– Jeg tror dette har høy historisk verdi. Fotografer blir ofte bedt om å ta bilder av skribenter, direktører, malere, idrettsfolk eller kunstnere, men kameraet blir sjelden snudd mot dem. Mange av folkene i dette prosjektet har ikke bare dokumentert historien. De har definert den, sier han.
Mange fotografier og fotografer er ikke med i denne boken, men ikke fordi Mantoani ikke forsøkte. Mange avslo. Andre svarte aldri, og noen sa at de ikke ville være på foran kameraet.
– Jeg har ikke klart å få med alle jeg ønsket, men jeg har likevel tatt bilde av flere enn jeg kunne drømme om.
▲ Steve McCurry
Peshawar, Pakistan, 1984
Afghansk blått. Uten tvil et av verdenshistoriens mest berømte portretter. Sharbat Gula så bildet av seg selv først 20 år etter at det ble tatt. Hun hadde prydet forsiden på National Geographic i 1984 og blitt selve symbolet på sivilbefolkningen i landet USA var i krig mot. I 2002 dro et team fra bladet tilbake Afghanistan for å finne henne igjen. Omsider fant de henne langt ute på landet og klarte å bekrefte identiteten hennes med biometrisk teknologi.
▲ Herman Leonard
Dexter Gordon, New York, 1948
Røykejazzen. Det var på ettermiddagsøvingene på jazzklubbene i New York at Herman Leonard fikk mulighet til å fotografere mange av de største jazzlegendene på 40-tallet: Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Billie Holiday, Duke Ellington og ikke minst Dexter Gordon. Det røykfylte bildet av saksofonisten oppsummerer stemningen i datidens bebopjazz. «Røyken var endel av atmosfæren den gangen og gjorde bildene både dramatiske og kanskje litt overstiliserte,» har Leonard sagt.
▲ Harry Benson
The Beatles, Paris, 1964
Listejubel. Harry Benson var egentlig på vei til Afrika for en avis da han fikk oppdraget. Han ville mye heller til jungelen enn å ta bilder av et band, men ble beordret til Paris for å møte The Beatles. Da dette bildet ble tatt, hadde manageren, Brian Epstein, nettopp fortalt bandet at de hadde nådd førsteplassen i Amerika. Benson hadde hørt at de hadde hatt putekrig et par dager før, noe John Lennon benektet. Like etterpå tok han opp en pute og deiset den i bakhodet på Paul McCartney.
▲ Lori Grinker
Mike Tyson, 1980
Tiger i trøbbel. Den unge fotostudenten Lori Grinker hadde begynt på et fotoprosjekt med unge boksere da hun møtte 14 år gamle Mike Tyson. «Han var en litt ustyrlig, men søt gutt, som på grunn av alt det som følger med å være kjendis i den verdenen, skjente litt ut fra den gode veien han var ledet inn på,» sier hun.
▲ Neil Leifer
Muhammad Ali vs. Liston, Lewiston, Maine, 1965
Knock-out i Maine. Neil Leifer fulgte Muhammad Alis karriere fra begynnelse til slutt. Denne kvelden hadde han satt seg på den heldigste plassen i rommet. Han mener et bilde som dette, aldri kan tas igjen. Det er fritt for reklame og logoer både på ringen og kanvasen, ingenting i bakgrunnen annet enn den blå disen av sigarettrøyk. «Noen ganger er de enkleste bildene vanskeligst å ta,» sier han.
▲ Jeff Widener
Beijing, 1989
En manns plass. Jeff Widener ble nominert til Pulitzerprisen i 1990 for bildet av en enslig mann som står opp mot en tirade av stridsvogner på Tiananmen-plassen. Han tok bildet fra sjette etasje i Beijing Hotel etter å ha smuglet kamerautstyret forbi kinesiske sikkerhetsvakter. Han hadde komponert et perfekt utsnitt av stridsvognene med 300-millimeterslinsen da en mann plutselig spaserte inn i bildet. «Kom deg ut av bildet mitt! Du ødelegger komposisjonen!» var Wideners første tanke.
▲ Nick Ut
Trang Bang Village, Vietnam, 1972
Lukten av napalm. Umiddelbart etter at Nick Ut tok dette bildet, samlet han sammen barna. Flere var alvorlig forbrent av napalm som amerikanerne hadde sluppet over området. Han tok dem med seg i bilen og kjørte dem til sykehuset. Det reddet livene deres. Nick er fortsatt i jevnlig kontakt med den skrikende jenta midt på bildet, Kim Phuc, som var ni år. Da bildet sto på trykk, tvilte president Nixon på om det var ekte. Ut sier: «Fotografiet er like ekte som krigen var. Marerittet i Vietnam trengte ikke å bli fikset på. Den vettskremte jenta er fortsatt i live og er blitt en garanti for bildets autentisitet.»
▲ Lyle Owerko
Twin Towers, Manhattan, 2001
Terrortårn. Det er umulig å beskrive lydene, luktene eller stemmene som er frosset i Lyle Owerkos hukommelse. Han var nettopp kommet hjem etter en tur til Afrika da han hørte et dundrende brøl. Instinktivt tenkte han umiddelbart at et fly hadde krasjet og løp ut døren med kamerabagen han ennå ikke hadde pakket ut. Mens alle andre løp oppover fra nedre Manhattan, løp Lyle mot tvillingtårnene. Han hadde akkurat stilt inn mellomformatkameraet sitt på den brennende skyskraperen da han så enda et fly komme i lav høyde. Han hadde ikke motor på kameraet og måtte vente til kollisjonsøyeblikket før han kunne trykke på utløseren. Etterpå var han så full av adrenalin at han i tre døgn uten søvn tok bilder av alt som skjedde rundt åstedet. Uken etter dekket bildet hele coveret på magasinet Time. Owerkos bilder av folk som hoppet ut av de brennende tårnene, ble ikke trykket før etter ti år.
▲ Elliott Erwitt
Hunder, New York, 1970
Hundeblikk. Snart 40 år etter at Elliot Erwitt tok det kjente bildet av to hunder og to ben, har han mistet sporene etter deltagerne. Han tok mange, mange bilder av hunder og bena til eierne deres. Man kan trygt si at det ble hoveddelen av gatefotograferingen hans, selv om han også tok noen andre ikoniske bilder. Dette hundebildet tok han rett ved leiligheten han bodde i ved Central Park, men det var ikke et snapshot. En kontaktkopi av filmene har vist at Erwitt tok nærmere 40 eksponeringer før han var fornøyd. «Det gode med hunder er at de er overalt. De er vanligvis sympatiske, de klager ikke og de ber aldri om papirkopier,» sier Erwitt, som nylig mistet sin egen hund, terrieren Sammy, etter 17 års samliv.
▲ Mary Ellen Mark
Singh og Shyama, 1990
Snabelaktig. Mary Ellen Mark holder fotografiet av Ram Prakash Singh med sin elskede elefant Shyama. Fotografiet var en del av et prosjekt der hun dokumenterte indiske sirkus. Dessverre døde Shyama et par måneder etter at hun tok bildet. Singh ble sønderknust. Det ble Mary også.
Restauranter: Nydelig sushi, men ikke i nærheten av nettsidens løfter.
Vin: – Jeg elsker denne regionen, men vi trenger nye impulser, sier Alvaro Castro i Dão.
Les med fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.