Erik Solbakken (30), programleder i NRK

– Hvilke venner av meg du kan ringe for å få info?

Erik Solbakken nøler på andre siden av telefonrøret.

– Nei, må vel være Hasse, det, da? Hasse Hope. Kona er ganske flink til å pynte på sannheten, så du kan ringe henne. Ellers er det … nei.

Han stopper.

– Resten er en gjeng med potensielle judaser.

Villa-liv

Her sitter han: sin generasjons kanskje største programledertalent. En av de mest populære barne-tv-profilene NRK har hatt i nyere tid. Mannen statskanalen i en årrekke har drillet for de store anledninger. Energisk. Galant. Jovial og folkelig. En tv-faglig wonderboy, blir det sagt, som med sin avslepne hallingdalsdialekt og smårufsete sveis har loset oss gjennom det ene storshowet etter det andre i beste sendetid. Det er i det hele tatt veldig lite som virker truende med Erik Solbakken, med et mulig unntak av gliset hans: så bredt og sjarmerende at det kunne skjult et lik.

Akkurat nå har han nok med å konsumere kadaveret som for noen øyeblikk siden ble presentert som dagens fisk. Som vanlig er programlederen blid. Det finnes ifølge vennene hans nesten ikke grenser for hvor blid han kan bli. De eneste gangene han etter sigende henger med geipen, er når fotballaget Aston Villa taper.

– Til gjengjeld taper de hver helg, mumler Solbakken mellom torskebitene.

– Det er vanskelig å komme opp med en god grunn til at jeg er så opptatt av Aston Villa. Jeg misliker flere av spillerne. Birmingham er verdens styggeste by. Aston Villa er det dyreste mobilabonnementet jeg har tegnet i mitt liv. Det har til og med blitt sånn at folk synes synd på meg, at jeg er blitt en stakkarslig figur fordi jeg er Villa-supporter. Jeg har vært i England ni helger for å se Villa. Ingen av gangene har de vunnet.

Solbakken smatter.

– Det kom til et punkt der jeg begynte å tenke at mitt nærvær bidro til at de tapte.

Kontroversene

'Han måtte ty til bestikkelser for å komme på tv. Små barn ble lovet seigmenn mot at de spilte inn videohilsener med krav om at Solbakken skulle få sendetid. Siden har han etter beste evne klamret seg fast i murbygningen på Marienlyst.

Det finnes fire historier som til stadighet trekkes frem når man prater om Solbakkens tid på barne-tv. Den første er da han i en sketsj tagget ordet «sædfuck» på en vegg. Illsinte telefonoppringninger fra rystede foreldre fulgte. Bedre ble det ikke da han brukte sendeflaten til å opplyse norske barn om et pålegg som het Nugatti. Nok en gang krevde krakilske foreldre en lyshåret skalp. Og alt dette var før han brukte sendeflaten på statskanalen til å avsløre for norske barn at julenissen ikke fantes. Enda en gang fikk vakten i tv-resepsjonen på NRK et tungt skift.

Foreldrenes sinne var dog ikke verre enn at den fjerde historien om Solbakkens barne-tv-år fikk ben å gå på, den om de stadige tilbudene fra slitne småbarnsmødre på byen.

– Jeg likte det popstjernelivet det er å være barne-tv-programleder i Norge. Den kjærligheten man får fra barn, er ganske langt unna den mer avmålte og anerkjennende klappen på skulderen du må ta til takke med i voksenlivet. Da jeg sluttet, hadde jeg nok et behov for å distansere meg litt fra det. Jeg var som en 16-åring som akkurat hadde begynt på videregående og var lei av å snakke om ungdomsskolen. I tillegg ble jeg litt lei merkelappen.

– Du gikk fra Barne-tv-Erik til NRKs gullgutt?

– Det er den jeg liker minst. Man får akkurat de samme vibbene av å være NRKs gullgutt som du får av å være klassens gullgutt.

– Hva med homseikonet?

– I den grad de homofile hadde et godt øye til meg da jeg jobbet med Eurovision, tror jeg de i dag har mistet tenningen fullstendig. De må være så lei det der skrytete «se på meg, jeg er et homseikon».

– Så du har vært med på å opprettholde merkelappene selv?

– Uten at jeg skal dra en Liv-Signe Navarsete her, er de merkelappene helt klart en medieskapt greie. En gang jeg ble intervjuet av Her og Nå, la jeg merke til at journalisten ikke skrev ned svarene mine. Han bare sto der og nikket, helt til siste spørsmålet kom: «Det er en del rykter om deg som homo, hva tenker du om det?» spurte han. Da prøvde jeg bare å le det bort, for å slippe å svare. Noen dager etter kom overskriften: «Ler av homseryktene».

En dirrende torskebit forsvinner inn i gapet på programlederen. Han smatter fornøyd.

– Når det er sagt, har jeg for lengst innsett at jeg har snakket mer om slitne småbarnsmødre enn jeg har møtt slitne småbarnsmødre. Så jeg har måttet gå i meg selv her også.

Smalltalkeren

Han vokste opp på en gård i Hemsedal. Planen var å studere medisin i Bergen.

– Jeg er veldig glad for at jeg ikke ble lege.

– Du sliter ved synet av blod?

– Nei, nei. Det handler mer om det der med taushetsplikten. Den hadde jeg nok fort klusset til.

– Flere sier du er Norges beste smalltalker?

– Ja. Rett etter faren min.

Han kommer fra en lang rekke med skravlebøtter. Det er noe av det han liker best med å være sammen med familien, sier han, at han ikke er alene om å måtte holde samtalen i gang.

– Faren min klarte en gang kunststykket å smalltalke med en taxisjåfør da han stoppet i et lyskryss i Paris. Det husker jeg at jeg reagerte på allerede da. Jeg synes på en måte synd på mine egne barn og ser for meg at jeg kommer til å bli en far som vil sette barna mine i endel flaue situasjoner. Da lærer de seg i hvert fall å ta et sosialt ansvar. Det er jo det det handler om. Som regel begynner det med at jeg tenker: «Vel, hvis det her skal bli lystig og greit den neste halvtimen, må jeg ta grep.»

– Er du redd for stillhet?

– Nei, stillhet kan jeg like. En av mine store lidenskaper er fluefiske.

– Men fisking er en situasjon der stillhet er naturlig. Hva med stillhet i sosiale situasjoner?

– Jeg er ikke en sånn type som drar på hyttetur med et vennepar og bare har det stille en helg, kun avbrutt av at en av oss sier «så deilig det er å være stille sammen», nei, hvis det er det du spør om?

– Er du redd for ikke å bli likt?

– Jeg er nok opptatt av å bli likt, men ikke verre enn at jeg storkoser meg med å lese kommentarfelt om meg selv. Da det ble offentliggjort at vi skulle lede den internasjonale Eurovision-sendingen i Oslo, fikk vi beskjed fra NRK om at det var veldig viktig at vi ikke leste kommentarfeltet til VG, for der lå det 3000 kommentarer om oss. Både Nadia og Haddy er proffe og brydde seg ikke. Men jeg …

Han ler.

– Jeg hadde mitt livs kveld. Samme nå under ski-VM, da Hasse og jeg prøvde oss på en parodi på Therese Johaug. Den utløste et skred av hat hos nordmenn. Da koste vi oss fælt.

– Men da du la deg den kvelden …

– På kvelden kan det surre og gå litt, ja. Det var en halling som skrev at jeg var en skam for Hallingdal. Den kjente jeg. Da pirket han borti noe som ikke handlet om fag. Det handlet om røtter.

Han lener seg tilbake, legger hendene bak hodet.

– Det er vel mulig det ble noen fantasier den natten der om at jeg møtte han fyren. På Hallingmartnan. En sen kveld. Men det stopper der.

Kongen av floorshows

Det var liten tvil om at NRK hadde store planer for Solbakken da han i 2011 gikk fra barne- og ungdomsavdelingen til underholdningsavdelingen. Han ledet Eurovision Song Contest i Telenor Arena, sett av 69 millioner mennesker. Han ledet Idrettsgallaen. Han fikk plass i «gullrekka» med programmet «Popstokk».

Men så snudde Solbakken på hælen. I 2013 kom han på skjermen, denne gangen på NRK3, med et sært humorprogram. «Karl Johan» skal visstnok ha oppstått fordi programlederne Hope og Solbakken hadde brukt store deler av forberedelsesprosessen til å spille Playstation og derfor var nødt til å komme opp med et konsept som trengte så lite forberedelser som mulig. Resultatet ble et improvisasjonsbasert program med tilfeldig forbipasserende som gjester, tatt opp i Oslos paradegate.

– Jeg visste jeg ville lage et humorprogram. Da måtte jeg røske i roten og begynne på skrætsj. Hasse kom fra «Tweet4tweet», som alle trodde kom til å bli en kjempesuksess. Men det gikk skikkelig på trynet. Og jeg kom fra floor shows hvor det var vel så viktig hva man hadde på seg som hvilke vitser man klarte å flette inn. Det gjorde at vi fikk begynne som underdogs. Det passet oss godt.

– Møtte du misnøye i NRK om å satse på noe såpass annet?

– Jeg hadde sagt fra ganske tydelig, så det gikk greit.

For «Karl Johan» vant Solbakken ifjor Gullruten i kategorien «Beste mannlige programleder».

– Det var veldig befriende å jobbe med et program fritt for kjendiser. De fleste nordmenn rekker ikke opp hånden når noen spør om de vil på tv. Siden Karl Johan ikke er planlagt, og vi bare plukker med oss tilfeldig forbipasserende, ser vi ofte den samme reaksjonen hver gang: De retter på håret og strammer seg opp. Det er noe veldig menneskelig, sjarmerende og klønete med det. Og så fanger vi den forandringen fra først å hardnakket si at man ikke vil på tv og ikke vil utlevere seg selv, til å, fem minutter senere, sitte og fortelle at man vurderer å skille seg. Men du må se at de koser seg litt også for at det skal funke.

– Det er stort sett raringer dere intervjuer. Er dere redd for at det bikker over til at dere gjør narr av folk?

– Det der er en hårfin balansegang. Noe av grunnen til at jeg tror det ikke oppleves som at vi gjør narr av noen, er at seerne føler medlidenhet med dem vi intervjuer. Alle skjønner at det der kunne vært meg, og jeg kunne også sagt noe dumt. Det er noe med den situasjonen som blir morsom. Vi jobber ut fra et feel good-barometer i klippen. Vi klipper det bort hvis vi har dratt det for langt.

Han tenker seg om.

– Men det er klart, når vi plukker ut hva som skal med: Er du 60 år med langt, svært og bustete hår, så leder du over folk med rett slips og finkjemmet sveis.

Kidnappet

Det var en sommerdag for noen år siden han tuslet ut av leiligheten i sentrum, kun iført shorts og singlet. Han skulle bare ut og kjøpe seg litt smågodt, da hendelsen som VG senere skulle slå opp som «nesten strippeklubb-kidnappet» inntraff.

– Det var en mannegjeng fra Toten som tok tak i meg og løftet meg over hodene sine og begynte å bære meg nedover gaten mens de ropte: «Vi skal på byen med barne-tv! Vi skal på byen med barne-tv!»

Solbakken smiler.

– Da var jeg ikke på mitt mest komfortable.

– Når er du på ditt mest komfortable?

– Forrige helg. Da Aston Villa vant med meg på tribunen.

– Du er litt stolt av å holde med Aston Villa også?

– Ja. Det er i hvert fall en form for forsvarsmekanisme å si at det er deilig å heie på et lag som ingen heier på. Og i mangel av å stå for noe her i livet, står jeg i hvert fall veldig for det. Det passer på en måte min personlighet. Ingen ser på deg som en reell trussel hvis du er Villa-supporter. Jeg kan si nesten hva jeg vil og komme meg unna med det. Sånn sett passer vi veldig bra sammen, Aston Villa og jeg.

– En venn av deg sa at alle de tidligere merkelappene gjorde at det nå var en befrielse for deg å kunne kalle deg komiker?

– Altså, jeg har såpass stor respekt for komikere at jeg presenterer meg ikke som det selv.

– Hva presenter du deg som?

Han reiser seg, tar den siste slurken av ølen.

– Nei, det er homseikonet, det.

Se også:
Den store kjendisvintesten: Oksidert blomstervann og smak av klor. Vi har smakt 77 kjendisviner og -brenneviner.

Restauranter: Kan fransk brasseriemat bli bedre til denne prisen?

Dokumentarfilm: «Under samme himmel». Møt dem som risikerer alt for et liv på den andre siden av Middelhavet.

Les med fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.