Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Mannen til høyre

Tekst

Hva mer er Stefan Heggelund enn typen til Hadia Tajik?

Fakta:

Stefan Magnus Brittmark Heggelund
Alder 30
Sivilstand Gift med Ap-nestleder Hadia Tajik
Stilling Stortingsrepresentant fra Oslo for Høyre. Sitter i Stortingets arbeids- og sosialkomité.
Bakgrunn Utdanning i kommunikasjon fra BI. Har jobbet som kommunikasjonsrådgiver. Leder i Oslo Unge Høyre 2005-06. Byrådssekretær i Oslo.
Aktuell Debatt om ekteskap mellom muslimer og ikke-muslimer.

– Går det bra?

– Det går helt ok.

– Helt ok?

– Ja, det er det jeg pleier å si, det. Jeg liker å være litt moderat på akkurat det. Så hvis det går ordentlig flott, kan jeg liksom ta i litt mer.

Stefan Heggelund ler. Tre-fire korte støt. En vill, men også hjertelig, og nokså smittende – får man si – latter. Men hva ler han av? En gang for noen år siden, da han sammen med sin skoleklasse var blant publikum i «Nytt på Nytt», trodde programleder Jon Almaas at latteren han hørte der ute måtte komme fra en fyr som ville gjøre narr av programmet. Men så var det bare Stefan Heggelund som syntes alt var så morsomt.

– Jeg ler mye. Jeg ler lett. Og jeg er ikke stand til å holde det inne. Det kan være situasjoner som er litt komiske. Eller det kan være komikk i en situasjon som andre kanskje ikke ler av, ihvertfall ikke der og da. Det er ikke alltid like passende, sier han.

Stortingsrepresentanten legger en snusboks fra seg på det vesle bordet ved døren, virrer litt rundt inne på sitt kontor, før han omsider setter seg ned i en stol.

– Hjertelig, Gudrun, sier han smørblidt til sekretæren som er kommet med kaffe.

«Ok» virker å bety: et aldeles fremragende humør.

Han ler, igjen.

Vi får se hvor lenge det varer.

 

Sammen, og ikke. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik og Stefan Heggelund møttes på utestedet Tilt i Oslo, over et shuffleboard. Ifjor giftet de seg. – Kjærligheten fnyser av politiske skillelinjer, sier Heggelund. <font color=

Sammen, og ikke. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik og Stefan Heggelund møttes på utestedet Tilt i Oslo, over et shuffleboard. Ifjor giftet de seg. – Kjærligheten fnyser av politiske skillelinjer, sier Heggelund. <font color="#b9b1b1">Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix</font>

 

Oppvåkning

Daglig leder av tankesmien Civita, Kristin Clemet kaller ham «en ung versjon av Torbjørn Røe Isaksen, bare mer liberal». Javel. Isaksen er altså blitt gammel. Tiden går, også i Høyre, og Stefan Heggelund er nå dette friske pustet med underdogens appell. Det er talegavene hans de snakker om internt i partiet. Under landsmøtet tidligere i vår bemerket selv Erna hans evner til «å ta salen». Hvordan får han det til? Han fekter med armene, han tar pauser på steder man ikke forventer det – går plutselig en runde på scenen. Man vet liksom aldri helt hva man får. Morsom, ja. Kanskje innimellom også litt ufrivillig morsom? Ikke noe tilsynelatende system, men jo: Han har lest sin Ayn Rand, han har tilbragt sine timer i tankesmien Civita.

Riktignok meldte han seg inn i Sosialistisk Ungdom som 13-åring, men så fikk han «en ideologisk oppvåkning» da han var 15. Siden har det vært Høyre. Nestleder i ungdomspartiet. En periode som byrådssekretær. Høsten 2013 hadde han gjort seg så bemerket at han ble trampeklappet inn til listeplass for Høyre, og valgt inn på Stortinget. Og nå sitter han altså her, med det gamle nummeret til Per-Kristian Foss, og kalles et stort politisk talent.

– Hvordan føles dette?

– Nei, det er jo … hyggelig, sier han.

– Er du ikke enig?

Han nøler.

– På et eller annet tidspunkt må man jo slutte å være et talent. Nå har jeg vært her i nesten to år. Jeg er en stortingsrepresentant. Jeg gjør jobben min. Det er veldig hyggelig at folk sier hyggelige ting, men jeg vet ikke om noe annet sted hvor man er talent så lenge som man er det her. Jeg opplever av og til at enkelte journalister spør meg om mine ambisjoner. Ja, vil du hit og vil du dit? Svaret mitt på det er: Man skal gå hjem fra jobben og tenke at man har gjort en god jobb. Det er ambisjonen. Man kan ikke planlegge en karriere i politikk. Hvis man planlegger å være politiker, da tar du folks støtte for gitt, da.

– Men man kan drømme om å bli statsminister? Eller i det minste statsråd?

– Javel. Ja. Der ser du. Dette er akkurat det jeg snakket om. Vet du hvor stort det er å komme inn på Stortinget, eller?

– Nei.

– Det er helt vanvittig overveldende. Du kjemper en valgkamp, du tenker: kanskje kommer man inn der. Du går på husbesøk, deltar i diskusjoner, gjør alt det skal gjøre i en valgkamp. Og plutselig får du adgangskort hit. Du går inn i salen for første gang og …

Han stanser i et sekund.

– Så kanskje de som kommer inn på Stortinget skal få lov til å si: «Vet du hva, jeg ønsker å være en god representant. Gjøre en god jobb for dem som har valgt meg. Gjøre en god jobb for partiet jeg representerer».

Selverklært nerd. Stefan Heggelund vokste opp på Røa i Oslo. Først med mamma og pappa og to søsken. Da foreldrene skilte seg, fikk han to bonusfamilier. Ved kjøkkenbordene lærte han seg debatteknikk. <font color=

Selverklært nerd. Stefan Heggelund vokste opp på Røa i Oslo. Først med mamma og pappa og to søsken. Da foreldrene skilte seg, fikk han to bonusfamilier. Ved kjøkkenbordene lærte han seg debatteknikk. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

 

Jabba-dabba

Hvem er dette for en fyr? Se for deg: Et nyfrelst medlem av Unge Høyre, 15 år gammel. Han går rundt der, i skolegården, deler ut brosjyrer på Hartvig Nissen, Oslo Vests videregående for «barna til damene med lilla skjerf og flagrende gevanter», i en piquetskjorte.

– Jeg så jo ut som en gammel mann.

Det var jo ikke sånn de andre elevene holdt på. Og inntil da hadde han ikke en gang vært interessert i musikk. Stort sett hadde det bare skurt og gått, med «Absolute Music» og «Jabba-dabba-dance»-cd’ene som var så i vinden på nittitallet.

Han skriver på bloggen sin: «Rasmus og jeg var de to enkeltindividene som passet aller dårligst inn på Nissen. Med litt for store piquetskjorter brøt vi liksom litt med det radikale Nissen-miljøet».

– Var du en «loner»?

– Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en «loner», sier han.

– Mer en nerd.

Han må le.

Fakta: 12 Tette

1. Leser daglig Aviser, bøker og menings­utvekslinger på Twitter
2. Ser på TV. Og jeg liker å se på folk
3. Tror på Å jobbe godt
4. Favorittnettsted Youtube
5. Kjører Sykkel
6. Hører på Råd. P2. Og så har jeg en Sébastien Tellier-periode nå
7. Skulle bli som 12-åring Pilot og forfatter
8. Favorittbok Umulig å svare på
9. God til Å spørre om råd
10. Dårlig til Blir fort distrahert
11. Redd for Å miste og å glemme
12. Kan ikke fordra Ineffektivitet, i meg selv og hos andre

 

Skulk

Han er ikke lenger tenåring, men ung til å være stortingspolitiker. En rising star. Liver er «ok». Likevel sitter han her og jamrer seg over sitt gamle jeg.

– Jeg tok ikke ting seriøst. Ihvertfall ikke seriøst nok. Først et stykke ut i 20-årene sa jeg til meg selv: Nå må du kutte ut. Nå må du bli voksen.

– Hva var det du ikke tok seriøst?

– Skolen, først og fremst. Heldigvis er disiplin en muskel det går an å bygge opp. Jeg skulle bare ønske jeg hadde gjort det litt før.

Han nevner en storesøster som et forbilde. Hun som først dro til London, fulgte en drøm, ble danser. Hun som senere dro hjem igjen og gjennomførte hele jusstudiet. Foreldrene hans, en lektor og en siviløkonom, de måtte visst få ham til å gjøre leksene om igjen.

Så hva har vi her? En nerd og en rebell?

– Jeg gikk aldri til leksene med særlig stor arbeidslyst. Det gikk jo helt greit, men jeg kunne ha gjort mer.

Han skulket skolen for å være hjemme og følge NRKs direktesendinger fra spørretimen. Han leste alt han kom over, skrev ut kronikker og debattinnlegg, tok det med seg til familiens kjøkkenbord, diskuterte, lage et program til sitt eget parti.

– Du ble jo tidlig politisk engasjert?

– Ja. Og man kan jo si: Jeg holdt jo på med noe. Men jeg gjorde ikke alt det jeg burde ha gjort. Ikke i så stor grad som jeg burde, ihvertfall. Og der skiller jeg meg litt ut fra min familie: Jeg brukte lengre tid enn dem på å bli voksen. De hadde en helt annen arbeidsdisiplin.

Han begynte på Handelshøyskolen BI, pr- og kommunikasjonsledelse, men fullførte ikke.

– Jeg var mer opptatt av å ha fri og ha det gøy, sier han.

– Hva drev du egentlig da med?

– Jeg festet en del. Spilte PlayStation. Og leste bøker.

– Romaner?

– Og politiske essays.

– Du tok eksamener, men ville gjerne gjort det bedre?

– Ja. Og jeg klarte ikke alle, heller. Og så kan du si at det kanskje er vanlig og sånne ting, å ha en sånn periode. Men min periode var ganske lang, og på et tidspunkt var jeg nødt til å si: det er ikke sånn livet er.

– Men det har jo endt ganske greit, da?

– Ja, det kan du si. Og det kan du si og det kan du si. Og jeg er jo veldig glad for at jeg får lov til å være her og holde på med noe jeg synes er såpass givende og interessant. Men det kommer jo ikke av seg selv heller, dette. Det krever noe, å komme hit. Og det krever arbeid å være her.

– Og dette oppdaget du i midten av 20-årene?

– Ja, cirka. Litt for sent.

– Hvis du hadde oppdaget dette litt tidligere, ville livet ditt blitt veldig annerledes da?

– Jeg hadde kanskje angret på litt færre ting.

– Du angrer en del?

– Jeg kan gå rundt og angre litt på ting, ja.

– Er ikke det slitsomt?

– Av og til. Men så gjør man jo også så mye teit i løpet av livet.

 

«Bedre»

Et slags vandrende paradoks. På Stortinget faller selv kantinepersonalet for hans sjarmerende vesen. Men selv føler han seg altså fort sosialt utilpass.

– Hvis det er noen jeg ser opp til, er det folk som er gode i sosiale sammenhenger. Folk som klarer mingling.

– Det er lettere hvis du snakker om politikk?

– Da har ihvertfall samtalen et mål og en mening. Likevel, hvis jeg er på en fest, for eksempel, da gjelder det for min del bare å finne noen jeg kjenner.

– Hvorfor er det sånn, tror du?

Han tenker.

– Blir man lenge nok sett på som litt rar, ja, så begynner man å tenke: «Ja, kanskje jeg er litt rar, da». Etterhvert går det jo litt inn på en. Og så blir man kanskje mer introvert enn man har vært før.

– Du tenker på deg selv som litt rar?

– Litt merkelig, ihvertfall.

Han ler.

 

«Tøys»

Sjenanse i dagliglivet, kraftfull på en talerstol.

– Du er tryggere bak en mikrofon?

– Det er to helt forskjellige ting, det. Jeg går opp på en talerstol fordi jeg har noe jeg skal si. Fordi jeg har noe jeg skal formidle.

– Da er du ikke nervøs?

– Jo, selvfølgelig, før jeg skal opp.

– Hvordan forbereder du deg da?

– Jeg skriver ned det jeg skal si.

Og om stortingsdebattene sier han da også selv med selvtillit:

– Vi er jo en gjeng som prøver å live dem opp litt. For ofte høres det jo ut som om folk driver og leser opp stortingsmeldinger, når de står der. Det er litt spesielt.

– Kjedelig?

– Måten det sies og fremføres på, kan være litt kjedelig, ja. Jeg tenker: Demokratisk sett er det jo utrolig viktig at disse stortingsmøtene sendes på nett-tv. Men da kan vi kanskje prøve å engasjere dem som ser på litt også, da. Ikke at det skal være useriøst. Men litt temperatur hadde ikke gjort noe. Er det respektløst overfor institusjonen at man har et engasjement i salen? Første gang jeg skulle opp på talerstolen fikk jeg en liste over uparlamentariske ord og uttrykk. Hva er det for noe da? Jeg tror ikke det er lov å si «tøys» eller «tøysete» engang der.

En av hans venner sier det også slik:

– Han kan ha holdt en glitrende tale, men etterpå synes han selv det var udugelig. Han må «boostes». Han trenger å høre noen si det var bra.

Folk klapper. Selv går han rett på kontoret og lukker døren.

– Hvorfor er det sånn?

– Fordi jeg har lyst til å bli flinkere. Jeg synes det er lett å se ting som jeg gjør feil.

– Er det en form for perfeksjonisme?

– Jeg vet ikke om jeg vil kalle det perfeksjonisme. Da skal det jo være ganske mye som er perfekt. For å kunne kalle seg perfeksjonist, mener jeg.

– Det sier vel en perfeksjonist.

– Javel. Men jeg vil ikke kalle meg for det. Jeg vil bare at ting skal være … bra. Jeg synes at ting jeg skriver skal være bra. Den som skriver godt, tenker godt. Hvis du har noe som ikke er skrevet særlig bra, kan det være et tegn på at man her heller ikke har resonnert godt nok, eller at man ikke har strukturert godt nok, altså at denne tanken ikke er klar nok. Så jeg er opptatt av å skrive godt, av at ting skal henge sammen. Når jeg går på en talerstol, eller er i en diskusjon, eller hva det måtte være, så stiller jeg strenge krav til hvordan ting skal være.

 

Vantro?

Han «falt for Høyres frihetsbegrep». Han sier:

– Det som var avgjørende for meg, var at frie samfunn er gode samfunn. Jeg er uenig med den sosialistiske forståelsen av frihetsbegrepet.

Som igjen da vel betyr: Han er uenig med sin kones forståelse av frihetsbegrepet.

Han er altså gift med Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik. Til Aftenposten har han tidligere sagt:

– Vi tar ikke uenighet veldig personlig. Jeg blir litt overrasket over mange som faktisk er overrasket over at kjærligheten fnyser av politiske skillelinjer.

I forrige uke ble det debatt: Var muslimen Tajik gift med en vantro? Hun svarte selv med en kronikk i Aftenposten. Mannen rykket ut på Twitter: «Flere lurer på om jeg har konvertert. Det har jeg ikke. Synes forøvrig spørsmålet bør rettes til den som ev. har konvertert, ikke ektefelle.» Så vil da han nå si noe selv?

– Nei. Den saken er håndtert og det er jeg ferdig med.

– Hvorfor vil du ikke si noe?

– Jeg synes det er ganske viktig å ha en klar grense mellom hva som er privat og hva som er jobb.

– Hvorfor det?

– Hvorfor ikke?

– Fordi du sitter på Stortinget og er gift med en annen på Stortinget.

– Ja, og det er jeg enig i. Det må folk gjerne vite om. Og det gjør de.

– Det er alt folk trenger å vite?

– Om det? Ja.

En ny stillhet oppstår. Det er den siste. Hva tenker han på nå? At intervjuet ble dritt? Døren går straks igjen. Som han en gang selv skrev om sitt eget parti: Det er ingenting i veien med å være den trege skilpadden. Stødig får den ting gjort.

Se også:
Profil: Han smadret videoutleiebransjen. Nå går han løs på tv-kanalene

Restauranter: Befriende tom for øredøvende musikk, innelue og umotiverte a-endelser

Vin: Disse dråpene er det verdt å stå i kø for

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.