Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Solo super

Tekst
Alene hjemme i New York. Forfatter og skribent Kate Bolick er 43 år, ugift, barnløs og kaller seg selv en «spinster». Vi må slutte å tenke på singelheten som noe unormalt, mener hun. Foto: Willy Somma/Penguin Random House

Alene hjemme i New York. Forfatter og skribent Kate Bolick er 43 år, ugift, barnløs og kaller seg selv en «spinster». Vi må slutte å tenke på singelheten som noe unormalt, mener hun. Foto: Willy Somma/Penguin Random House

Ekteskapet har mistet status. Forfatter Kate Bolick synes ikke det er noe å sørge over.

«Spinster» har i noen århundrer vært et nedlatende ord for en ugift, barnløs kvinne over en viss alder – en som aldri klarte å finne en å gifte seg med og som var til overs. En ny bok med samme navn hyller dem som frivillig har valgt sivilstatusen de fleste forsøker å unngå.

«Å være alene kan være en gave», påstår forfatter Kate Bolick i «Spinster: Making a Life of One’s Own». Glem Carrie Brad­shaw og Bridget Jones, kjærestejakt på byen eller triste sofakvelder i selskap med raske karbohydrater. Glem romantiske komedier der heltinnen finner noen til slutt.

Fakta:

Kate Bolick
«Spinster: Making a Life of One’s Own»
Crown, 336 sider

 

Ambivalent

Kate Bolick er 43 år, singel, barnløs og lykkelig. Da hun var yngre, hadde hun aldri trodd hun skulle bli en 40-åring uten mann og familie. Hun tok det for gitt at livet hennes skulle følge samme formel som foreldrenes: «fullføre skolen, flytte hjemmefra, studere, få en jobb, gifte seg, få barn».

Etterhvert forsto hun at hun aldri syntes det var særlig attraktivt. «Det kunne vært meg hvis jeg ikke hadde vært forsiktig,» tenker hun når hun ser tidsklemte mødre som stresser med å sjonglere karrierer, familier, hund og nanny.

Nå vil hun vise frem singellivets kulturhistorie, med eksempler på kvinner som ikke satte ekteskapet som det høyeste mål i livet, i en tid da «å være kone og mor ikke bare var plan A; det var den eneste planen».

Bolick kaller forfatterne Edith Wharton, Maeve Brennan, Edna Millay og Charlotte P. Gilman sine forbilder, til tross for at noen av dem prøvde seg på både ekteskap og familieliv. Men de var villige til å ofre ekteskapelig trygghet for å vie seg til andre ting. Gilman, for eksempel, skrev til sin venn at hun ikke ville være «det nyttige husdyret kalt kone».

 

Onde dager

Ifjor var det, for første gang, registrert flere ugifte enn gifte amerikanere. Aleneboende er den befolkningsgruppen som har økt mest de siste årene. Halvparten av alle ekteskap ryker, og singellivet stormer frem på flere kanter: «For den som vil ha barn på egen hånd, er nåtiden god å leve i,» skriver Bolick.

Da er det et paradoks at single mennesker blir stigmatisert, mener Bolick. Særlig kvinner får gjennomgå: De blir oppfattet som «kvinner med for mange katter», «sjarmerende eksentrikere» eller «mektige». «Vi liker å late som at single er ensomme og at parforhold er en kur,» skriver Bolick. Bokcoveret, der Bolick selv er modell, viser ingen tegn på selvmedlidenhet. Tvert imot: Nå er det på tide at samfunnet slutter å synes synd på de voksensingle. Det virker som om de blir sett på som «uautoriserte voksne», «sjåfører uten førerkort», eller «desperate», skriver hun.

Bolick, som er skribent i blant annet Wall Street Journal og The Atlantic, er kjent for utspillet om at hun – og millioner av andre middelklassedamer – ikke finner noen match lenger. Moderne kvinner er ambivalente til ekteskapet. De vil ikke «ta til takke». Den postindustrielle økonomien, finanskrisen og økt arbeidsledighet har smuldret opp menns liv og fremtidsutsikter. Samtidig er en hel generasjon kvinner på vei opp og frem. Det skaper en skjevhet på romansemarkedet, skrev hun om i essayet «All the single ladies» i 2011.

 

The bachelor girl

En gang måtte kvinner som hadde ambisjoner om et yrkesliv, takke nei til mulige friere. Å ha en kone som tok betalt arbeid utenfor hjemmet, var utenkelig. En av Bolicks spinstere, Neith Boyce, ville jobbe. Hun reiste fra bygda til New York på slutten av 1800-tallet, i likhet med tusenvis av andre unge jenter. Boyce fikk jobb i bladet Vogue. Der ble hun satt til å skrive spalten «The Bachelor Girl», med vittige fortellinger fra Manhattans partyliv. Hun skrev blant annet om «forlovelsesbasillen», et svært smittsomt virus som kunne føre til ren giftegalskap i hele venninnegjenger.

Neith Boyce elsket New York. Hun bodde i en skoeske av et rom, med et bord, to stoler og en tekopp. «Jeg velger å ikke gifte meg. Alternativet, naturligvis, er å ha et yrke», skrev hun i Vogue i 1898. Hun ville «overbevise verden om at hun er mulig».


Les også:
Reportasje: Småsteder i hele landet kaller seg «Norges Toscana». Vi tok en sjekk mot originalen.

Restauranter: Her har festen tatt fullstendig overhånd.

Vin: Her er de fem beste rød- og hvitvinskjøpene i polhyllene.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.