Fakta:
Jo Nesbø
«Mere blod»
Aschehoug
Starten er som en western lagt til det høye nord: En mann går av bussen på vidda. Han kaller seg Ulf. Han sier han skal på jakt, men mangler gevær. Til gjengjeld har han pistol og et velfylt pengebelte. Han går inn i småbyen Kåsund, et senter for den pietistiske læstadianismen. Av byens vakre klokker, Lea, får han låne en rifle som tilhører ektemannen hennes.
Mannen som kaller seg Ulf, slår seg ned i en forlatt jegerhytte, hvor han setter seg til å drikke hjemmebrent og vente. Før eller siden kommer hevnen fra hovedstaden, fra narkobaronen han har stjålet pengene fra.
«Mere blod» er altså den andre romanen i Jo Nesbøs nye univers, en slags forestilt smusslitteraturverden fra 70-tallet. Forestilt, fordi 70-tallets kioskkrim nok aldri var så god som dette, selv om den kanskje virket sånn for storøyde gutteromslesere.
Mindre blod
«Mere blod» er blitt lansert som den spekulative oppfølgeren til «Blod på snø», skrevet av den fiktive krimforfatteren Tom Johansen, som visstnok er hovedpersonen i Nesbøs neste roman. Forvirret? Fint, det er trolig noe av poenget.
«Mere blod» lever ikke helt opp til innsalget, heldigvis. For det første er det ikke mer blod i denne enn i «Blod på snø». Det skal da også godt gjøres å toppe blodbadet i den romanen. I tillegg er det vanskelig å se at denne skal være mer spekulativ enn forgjengeren, selv om den nok, for den fiktive Tom Johansens fiktive fanskare, kan tenkes å gå vel langt i retning sentimentalitet og happy endings.
Handlingen utvikler seg etter kjent, og likevel overraskende, mønster. Helten trekkes mellom to kvinner, én god og én heller suspekt. Blodbad er erstattet med rause mengder humor, dette er en actionkomedie av godt merke, og man ler ofte og høyt under lesningen. Og ikke mest av vitsene som Leas sønn etterlyser.
Vitsene er ellers et av få trekk som signaliserer 70-tall. Denne romanen har mer lokal- enn tidskoloritt, for å si det slik. De vanlige måtene å markere «gamle dager» på, som tv-programmer, poplåter eller klesmoter, glimrer med sitt fravær. Den slags overfladiske fenomener finner naturligvis ikke veien inn i hjertet av læstadianismen. Dette gir romanen en tidløs kvalitet som står godt til western-tonen.
Overskudd
Mye av humoren i romanen er basert på kontrasten mellom den hippiekriminelle fra Oslo og samenes Kåsund. Her mangler det heller ikke på vulgære og groteske opptrinn, både mislykkede samleier og selvmordsforsøk.
Samtidig hiver Nesbø på god karnevalesk manér inn eksistensielle, filosofiske, ja, til og med religiøse grublerier i gryten. Hovedtendensen er, forståelig nok, kritisk til den tyngende pietismen, men her er det til og med rom for motforestillinger – som ordene som blir lagt i munnen på bygdas prest: «Hvis du bare telte dem som bevegelsen har reddet fra alkoholisme og splittede familier, så ville det alene rettferdiggjøre å forkynne en løgn.»
Boken er preget av overskudd, det virker som forfatteren har kost seg med materialet. Troverdigheten kan man naturligvis stille spørsmål ved, men jeg velger å skrive dette på kontoen til hyllesten av den løsslupne smusslitteraturen, der det meste er lov.
«Mere blod» er gøyalt lesestoff, en fin tur med berg-og-dal-banen, for alle som ikke tar krim så altfor alvorlig.
Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.