Espen Erdal, «cold case»-sjef i Kripos

Alle de døde. De sønderrevne, de knivstukne, de kvalte og skutte. Alle de døde som har ligget stille og ventet på ham. I tjern og grøftekanter, over kjøkkenbord og stuegulv, i bilseter og skogholt har de ventet. Sommer og vinter. Ventet på ham.    

– Om mennesket er godt?

Espen Erdal dytter den blå skjorten lenger ned i buksen. ID-kortet henger rundt halsen i en litt for kort snor. Han ser seg rundt i det halvtomme kontoret som virker fremmed og sterilt, som om det ble innredet av noen med plasthansker.

– Jeg vil jo gjerne tenke det, men det stopper ved at jeg fremdeles tenker at det er noe godt i alle mennesker. Etter å ha levd et langt liv med denne type saker, er det vanskelig å si at mennesket er godt på generell basis.

– Jobben har forandret deg?

– Det har den nok.

Ordene flyter sakte ut av ham på hardangerdialekt, som en blodpøl som brer seg stille over gulvplankene.

– Jeg er ikke naiv lenger når det gjelder godhet.

Det meningsfulle

Mobilen vibrerer på skrivebordet, han rører den ikke. I kjølvannet av Monika-saken, der Bergen-politiet først konkluderte med at den åtte år gamle jenta hadde tatt sitt eget liv og senere viklet seg inn en av de største politiskandalene på denne siden av årtusenskiftet, annonserte politidirektør Odd Reidar Humlegård og justisminister Anders Anundsen at de skulle opprette en egen «cold case»-gruppe i Kripos. Mandatet var å etterforske alvorlige, uoppklarte kriminalsaker i Norge. Erdal ble hentet fra PricewaterhouseCoopers’ granskingsenhet, der han hadde brukt de siste ni årene på å finne utro tjenere, de korrupte og svikefulle. Det var over 100 søkere til gruppen hans, han har ansatt fem menn og tre kvinner.

– Drapsetterforskere med tung og relevant erfaring. Én politiadvokat. Én erfaren kriminaltekniker. Én psykologspesialist. Én analytiker. Bare forsyn deg med kaker, sier han og nikker mot en tallerken på et litt for lavt bord der kakestykker og vestlandslefse er lagt merkelig symmetrisk, som om de var bevismateriale.

– Noe av det jeg virkelig tror på, er et tett samarbeid med disse ulike spissene på hvert sitt område, at vi sammen skal dra i én retning.

Han er beryktet for sitt øye for detaljer. Litt stiv, kanskje, litt tørr, men nådeløst nøyaktig og fokusert. Kontoret har han åpenbart ikke brydd seg om, det er ingenting her inne, et par ringpermer i den ene hyllen, noen gardiner som må ha hengt her lenge før han flyttet inn i sommer og som nå slipper det skarpe taklyset ut i tåken som har senket seg over Kripos-bygget på Oslos østkant.

– Tenker du mye på drapsmennene som går rundt der ute?

– De sakene lever hos meg. Jeg er veldig bevisst på at det går endel mennesker der ute som har begått drap uten at det er avdekket. Og at det er noen som vet om drapshandlinger uten at de forteller. Jeg skulle veldig gjerne, eh … nå noen av dem.

Han trekker pusten dypt gjennom nesen. Det er snakk om 32 uløste drapssaker. Før 1. juli 1989 gjelder den gamle foreldelsesfristen som ble opphevet for halvannet år siden.

– Først og fremst dreier det seg om tilfredsstillelsen av å kunne bidra til å gi svar. De som har mistet det kjæreste de hadde, jeg vet hvor mye det betyr for dem å få vite.

– Du føler et ansvar overfor dem?

– Ja, det gjør jeg.

Han vugger på koppen, ser ned i den lunkne kaffen.

– Dette med søken etter sannheten … Hvis jeg skal tenke tilbake, er det en rød tråd i alt jeg har drevet med i mitt voksne liv.

Det tsjekkiske lokomotivet

Så tynn linjen er mellom livet og det andre. Mor og far møttes i et publikumshav under OL i Helsinki i 1952. Det var her Emil Zátopek, ham de kalte «det tsjekkiske lokomotivet», vant to gullmedaljer i langdistanseløping før han i siste liten bestemte seg for å løpe sitt livs første maraton, og vant det gullet også. Og i jubelen, i sommervarmen, var de som skulle bli hans far og mor, bare to fremmede blant tusenvis, en gårdsgutt fra Sunnmøre og en jente fra Helsinki.

– Far pleide å fortelle at møtet mellom mor og ham skyldtes en språklig misforståelse. Han spurte henne tilfeldigvis etter trikken, men hun oppfattet det som at han inviterte på en drink, forteller Espen og smiler kort.

Mor flyttet til Norge, hun fikk fire sønner, og da Espen, den tredje i rekken, var på vei, tegnet far et hus til dem helt nede ved vannkanten i Norheimsund. Han var skoletannlege, men brukte all fritid på eiendommen. En gang var europaveien blitt sprengt ut i fjellene like overfor, noe som gjorde at det brunbeisede huset ble bygget i en slags steinrøys. Hver eneste ettermiddag, hver eneste helg, år etter år, hentet far stein opp av jorden. Han brukte en stubbebryter, en sånn med vaier og kjetting som du sveiver steinene opp med, og han brukte hendene, slet fingrene mot jorden. Da guttungene ble store nok, fikk de blande sementen, Espen lempet bøtter med sand og sement og vann inn i maskinen. Og far gikk ned til fjorden igjen og igjen, ettertenksom og fåmælt, hentet rundstener fra vannkanten og bygget murer, gangvei, byggverk. Han var et lokomotiv.

– Det var aldri en gravemaskin på den eiendommen, sier Erdal med stolthet i stemmen og vestlandslefse i munnen, og så sier han ikke noe mer på en stund.

Og Zátopek, den legendariske langdistanseløperen, han skulle senere bli beordret til straffarbeid for sin hang til demokratisering av kommunistpartiet i hjemlandet. Ifjor ble det reist en statue av ham i en liten industriby øst i Tsjekkia.

Det første drapet

Lille julaften 1992. I Tistedal har bestyreren på Quickly matsenter, en 54 år gammel mann med tre liter melk i en bærepose, akkurat stengt dørene og satt seg i bilen. Han kommer ikke lenger enn over plassen før han blir skutt på kloss hold, bilen ruller inn i et stakittgjerde. Dette var det fjerde rovmordet på få år i det lille tettstedet som skulle bli sentrum for en av etterkrigstidens største politietterforskninger. Og midt i det hele: nyansatte Espen Erdal. Han hadde jobbet i «Mordkommisjonen» i Kripos noen uker.

– Du var en møysommelig mann allerede da.

– Jeg var en detaljfokusert mann. Jeg er opptatt av nøyaktighet.

Han har strukket bena utover parketten, leggene er kritthvite i glippen mellom sokkene og finbuksen.

– Jeg har sett handlinger som er så grusomme at de overhodet ikke fremstår rasjonelle. Men jeg føler jeg har en evne til å skille klart mellom handlingen og den som har gjort det.

Utpå våren i 1993 ble en lokal familiefar fra Tistedal pågrepet, et overvåkningskamera i den lokale banken hadde fanget ham, alibiet slo sprekker.

– Og en annen ting, sier Erdal sakte mens han gomler på den siste lefsebiten.

– Jeg har en nyttig egenskap når det gjelder å sette seg inn i hvordan andre opplever og ser ting.

Uforvarende

Ganske vagt kan han huske første gangen han så et dødt menneske. Det var bestemor på gården hjemme på Sunnmøre. Han var liten gutt. Han husker ikke ansiktet hennes, men han husker stemningen i rommet, ærbødigheten ved hele seansen, hvor stille de voksne var.

– Det er annerledes å se død i profesjonell sammenheng. Da er du mentalt forberedt, du vet du skal inn på et åsted, du vet det har skjedd noe grusomt, du er opptatt av oppgavene du har som etterforsker.

Gjennom 90-tallet kunne han ha 200 reisedøgn i året. Tistedalsdrapene, Ørje-drapet, Drosjedrapet, Birgitte-saken, Tokke-drapet, Orderud-saken, alle disse åstedene som blinker i minnets blålys. Så jaktet han krigsforbrytere i noen år, torturister og drapsmenn fra det tidligere Jugoslavia, Rwanda, hvor enn de måtte komme fra. Og så, en stund etter at de var blitt en familie, kona Line og den lille datteren hun hadde med seg, søkte han seg til PwC og det private næringsliv. Han fikk kontor i 11. etasje.

– Jeg husker jeg for noen år siden kom helt uforvarende som førstemann til en trafikkulykke. En kvinne var påkjørt og drept av en trailer. Og jeg tenkte etterpå at det var … Det var …

Ordene sitter fast som sten under jorden.

– I mine første år i politiet rykket jeg ut til mange trafikkulykker, men det er noe helt annet når det ikke er jobb.

Han rynker pannen.

– Faren min døde for to år siden. Jeg satt der med ham da det skjedde. Han var blitt 87, og sett utenfra var det helt naturlig at han skulle dø, men for oss som er nærmest, blir det aldri naturlig. Og det er klart at de som har opplevd å finne sine kjære drept, de har opplevd å miste dem på en grusom måte.

– Tror du det er noe etter døden?

– Jeg tror på mer enn jeg kan forstå.

Birgitte

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare noen hundre meter hjemmefra. En lokal bonde fant henne i et buskas da han lette etter noen sauer morgenen etter. Drapssaken ble en av norgeshistoriens mest omtalte, og Erdal hadde en sentral rolle i etterforskningen. For noen uker siden kom Bjørn Olav Jahrs bok om Birgitte-saken der han slakter politiets arbeid, anklager etterforskere for manipulasjon av bevismateriale og peker ut en alternativ gjerningsmann som politiet mistet av syne da de bestemte seg for at Tengs’ fetter var den skyldige.

– Jeg har lest boken, og uten å ta stilling til den, kan jeg si at jeg generelt er positiv til alt som kan bidra til å løse en hvilken som helst drapssak, også denne, sier Erdal og retter seg opp i stolen.

– Tror du din prestisje kan komme i veien hvis dere skal ta opp igjen denne saken?

– Jeg forstår at du stiller spørsmålet, men jeg tør påstå at det ikke vil skje. Vi er opptatt av å lære av egne feil, se på saken med nye øyne. Når vi skal gjennomgå saker jeg kjenner godt fra før, vil vi organisere arbeidet slik at min kunnskap om saken fra tidligere ikke påvirker etterforskningen.

– I Birgitte-saken anklages politiet for regelrett juks og manipulasjon av bevismateriale.

– Jeg registrerer det.

– Kan det ha skjedd?

– Det virker veldig fremmed for meg, sånn som jeg kjenner mine kolleger i politiet og norsk politi forøvrig. Min erfaring er at norske politietterforskere er opptatt av å finne frem til sannheten på en måte som ivaretar rettssikkerheten til alle involverte. Men vi må selvfølgelig ta med i beregningen at vi kan ha gjort feil.

– Er det ikke akkurat det som er problemet, at du kjenner etterforskerne så godt?

– Jeg vil ikke kommentere dette noe mer, men jeg vil aldri la tidligere kjennskap til etterforskere eller saker komme i veien for en mulig oppklaring.

– Og Birgitte Tengs-saken kan være en aktuell sak for dere?

– Den hører med blant saker som kan omfattes av vårt mandat.

Han smiler for å signalisere at vi er ferdige med temaet. Mobilen på skrivebordet vibrerer igjen, og kroppen hans synker mot gulvet. En gang fylte han ut søknadspapirene til Tannlegehøyskolen, han var i gang med jusstudiene da han fant ut at det var politimann han skulle bli. Kanskje er det tilfeldigheter, alt sammen? To mennesker som møtes i et folkehav under en olympiade, de som lever, de som dør, dette kontoret.

– På en måte har vi oddsene mot oss. Flinke folk har jobbet med disse sakene før, det har ikke manglet på ressurser. Og nå har det gått mange år, vi vet at bevisene forringes eller ødelegges med tiden.

Nå er «cold case»-gruppen i gang med å informere politidistriktene om at den er klar for oppdrag.

– Samtidig har vi kommet lenger når det gjelder metode og forskning innenfor ulik analyse av biologisk materiale, innenfor teknologien vi bruker. Og det har skjedd mye på avhørsfronten. Før var det altfor mye opp til den enkelte avhører hvordan man gikk frem. Noen var mer opptatt av gode referater enn kommunikasjonen i selve avhøret. Sånne feil styrer vi unna med de metodene vi bruker i dag.

Seil

Så ofte han kan, kjører han alene ned til havnen ikke så langt fra der han bor i Bærum, setter Hondaen på parkeringsplassen og går ut på bryggen der seilbåten ligger. Jeanneau Sun Odyssey, 30 fot. Når han legger ut, kan han se lysene fra bilene på motorveien forsvinne. Lukten av saltvannet har alltid minnet ham om barndommen.

Album

Rundt det høyre håndleddet har han et svart plastarmbånd, et sånt som registrerer hvor mye du beveger deg, som lagrer hjerteslagene dine i en datamaskin. Det var en gave fra kona og datteren.

– Jeg kan godt vise deg noe, sier han og reiser seg med en plutselig iver i den tynne kroppen.

– Jeg har et album, et gammelt familiealbum.

Han henter et stort, innbundet fotoalbum i bunnen av den nesten tomme bokhyllen.

– Der har du huset, men det viser ikke så mye. Eiendommen er mye større. Det er broren min som bor der nå.

Han blar forsiktig videre, det knitrer i silkepapiret.

– Og se her, her er rundstensmurene som far bygget.

Les også:
Video: Den norske læreren – fra enehersker til målstyrt maur.

Restauranter: Peruansk mat med reinsdyrkjøtt? Her turneres de rareste kombinasjoner med glans.

Vin: Polets 20 beste nyheter – og video med de fem beste kjøpene.

Ukens «Lunch»: Til knes i gjørme.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.