Sangen om fellesskapet

Tekst

Det danske talentet Stine Pilgaard gjør sosialt liv i borettslaget til en språklig frisk komedie som balanserer livsbejaelse med svartsyn.

Fargerikt borettslag. Stine Pilgaard er Danmarks morsomste yngre forfatter, og Erlend Loe et utmerket valg som oversetter av hennes nye bygårdsroman. Foto: Pelikanen

Det danske talentet Stine Pilgaard gjør sosialt liv i borettslaget til en språklig frisk komedie som balanserer livsbejaelse med svartsyn.

Med boken «Moren min sier» sto danske Stine Pilgaard frem som et forfattertalent med øre for tidens talemåter og hvordan folk snakker til og forbi hverandre. Oversetter Erlend Loe ivaretar kjappheten godt på norsk, når Pilgaard holder stilen og utvider radiusen en smule i sin andre bok «Leilighetssanger». Igjen møter vi en ung jeg-person som nå har flyttet inn i et samboerskap og voksenliv som oppleves som en tilsnikelse. Bygården i Århus er til gjengjeld en fin anledning til å studere hvordan livet i lag kan utvikle seg, med et spekter av mennesketyper og måter å bo på. Tittelen «Leilighetssanger» viser også til hovedpersonens bijobb som dikter av bestillingsverk. Hun skriver sanger på rim hver gang noen i gården har konfirmasjon, jubileum eller en annen sentral begivenhet i livet, det vil si stadig vekk. Som hovedpersonens mor sier (for joda, en livsbejaende og skråsikker morsfigur dukker opp i bakgrunnen her også): «Ikke før har man tatt ned flagget så må det heises igjen».

Fakta: Stine Pilgaard

«Leilighetssanger»

Pelikanen, 220 s.

Oversatt av Erlend Loe

Gruppebilde med smil

Pilgaards tema er det sosiale, og hun lykkes igjen med å ta menneskelig samspill på kornet, en kvalitet man ikke skal kimse av. Lengselen etter fellesskap trer også frem når hovedpersonen blir full på firmafest i ukebladet der hun skriver horoskoper: «Grensene mellom mennesker løser seg opp, og jeg opplever kollegene som et stort, organisk hele. Overalt ser jeg potensielle venner, jeg blir rørt og kjenner verdens kjærlighet dryppe ned i snapsglasset mitt.» Boken rommer flere fine beskrivelser av andres smil, som naboen og ungdomsskolerådgiveren: «Thomas så alltid forvirret ut et kort øyeblikk før han begynte å le, som om det overrumplet ham. All den oppsparte forståelsen hans lettet i en blå ballong.» Mellom slike øyeblikk lurer gnisninger i gården, mellom Thomas og hans mangeårige kjæreste som er fagidiot på islendingesagaer: «Lisa er i stand til å trekke paralleller mellom middelalderen og stort sett alle nåtidens fenomener.» Borettslagets leder irriterer livstrøtte Elizabeth som kommer med utbrudd på tampen av generalforsamlingen. Og to gamle damer som har levd sammen, gir uoppfordret råd til de unge lovende i kollektivet – en fiolinist, en positiv idealist, en sint aktivist og en gresk arbeidsinnvandrer.

Poetisk gjenbruk

Ikke-kommunikasjon og taushetens trussel er understrømmen hos Pilgaards forteller, som filosoferer over small talk på diktopplesning: «Deilige oliven, sier jeg til mannen ved siden av, tror du de kan være fra Italia. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre med steinen og skyver den ut i kinnet. Han trekker på skuldrene og ser bort, han er hevet over alminneligheter.» Faren for avvisning er også tilstede i et sett fabulerende passasjer om kjæresten, kun omtalt/tiltalt som «du», og som ikke glir inn i bygårdens typete talekor. Mellom disse godt kryssklippede partiene er det et gap, som man håper forfatteren vil utforske nærmere.

Kommentarer

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør