– Håh, nei.
Henrik Martin Dahlsbakkens stille utbrudd kommer helt spontant, som et høflig svar på en liten uhyrlighet. Visst er det på moten å lage filmer om hvordan det er å være ung i vår tid, aller helst ved hjelp av ulike knep som får handlingen til å fremstå dokumentarisk og spontan, han har akkurat snakket om det, om håndholdte kameraer og hva som blir oppfattet som relevant i det norske filmmiljøet for tiden, hvordan en bølge av amerikansk indiefilm fra 2000-tallet fortsatt preger et flertall av filmene som blir laget i Norge, at denne typen filmer blir sett på som høykunst i dag, uten at utlegningen strengt tatt har virket bitter.