Staten og dens etater og forvaltningsbedrifter er ikke blant de fremste innovatørene i landet. Det kan vi heller ikke vente. De er ikke konstruert for det. Men likevel har de ansvaret for mange av de viktigste tjenestene i landet som helse, skole og folk som av ulike grunner faller utenfor arbeidslivet. Derfor er det viktig at private aktører inviteres til å bidra til innovasjon og utvikling av de offentlige tjenestene.

Vista Analyse har sett på effekter og verdier av sosiale entreprenører på oppdrag av Johan Andresens selskap Ferd. Ferd har sosiale entreprenører som retter seg mot ungdom som eget forretningsområde og bidrar med kompetanse, nettverk og finansiell støtte til bedrifter som har nye løsninger på sosiale problemer.

Ikke overraskende finner Vista at Ferds sosiale entreprenører har mye å bidra med. Det er både bra og hyggelig. Det mest interessante er likevel det denne analysen forteller om offentlige tiltak og privates muligheter for å få lov til å bidra til å utvikle nye og bedre tiltak.

Det arbeidsmarkedstiltaket Nav hyppigst tilbyr ungdom, er «Arbeidspraksis». Arbeids­givere som tar noen inn til arbeidspraksis betaler ikke lønn, men kan tvert imot få et lite tilskudd fra Nav. Hensikten er å styrke muligheten for at ungdommene kommer i jobb.

Men gjør det det? Nei. Tiltaket «Arbeidspraksis» har negativ effekt både på sannsynligheten for å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet og på å bli der, ifølge en forsk­ningsrapport fra 2012 av Kristine von Simson, jobber på Institutt for samfunnsforsk­ning (ISF). Arbeidspraksis kan være til hjelp for enkelte, men i gjennomsnitt reduserer det muligheten for å komme i jobb. Blant annet fordi den tiden ungdommene er på tiltaket kunne de ellers brukt på å søke jobb. Likevel er det dette tiltaket myndighetene oftest velger å tilby norsk ungdom.

Men Nav har også tiltak som virker. Lønnstilskudd har ifølge samme evaluering store positive effekter på sannsynligheten for å komme i jobb og for å bli i jobb. Men det brukes altså i mindre grad. «Arbeidspraksis» er fortsatt det mest brukte til tross for at den første forsk­ningsrapporten som viste negative effekter kom i 2005 og var laget av Inés Hardoy ved ISF.

Private aktører har tiltak som virker. Et eksempel er Pøbel­prosjektet som har fått hjelp av Ferds støtteapparat. I dette prosjektet kommer halvparten av ungdommene i fast jobb og en femtedel går tilbake på skolebenken. Dette er svært gode resultater. Suksesskriteriet er, ifølge Vista Analyse, den tette koblingen mot arbeids­markedet.

Problemet for Pøbelprosjektet er at det som gir tiltaket suksess, ikke er noe som finansieres av det offentlige. Myndighetene utformer en kravspesi­fikasjon til private som ønsker å levere tiltak for å få ungdom i jobb. Problemet er at krav­spesifikasjonen er bygget på dagens løsninger. Staten krever for eksempel sosionom­kompetanse, mens Pøbel­prosjektet prioriterer arbeidsgiver­erfaring.

De private blir altså invitert til å gjøre det det offentlige gjør, som i stor grad ikke virker, på en mer effektiv måte. Men en av de viktigste grunnene til å invitere private til å bidra, bør jo være å utvikle nye og bedre tiltak.

Da er vi tilbake til det grunnleggende problemet i store deler av offentlige sektor. Nemlig at staten er mer opptatt av å måle hva som gjøres enn hva som oppnås. Det er ille i seg selv. Når også private blir betalt etter metode fremfor resultater, setter det en effektiv stopp for utvikling og innovasjon av offentlige tjenester.

Ungdom i faresonen fortjener tiltak som hjelper, og da bør private aktører måles etter resultat og ikke metode.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.