Den amerikanske investoren Warren Buffett, er en av få ultrarike som har sagt at rike mennesker bør betale mer skatt. Han er da også blitt tatt inn i varmen av USAs president Barack Obama, som ofte lovpriser Buffetts innsikt i økonomi og næringsliv.
En av presidentens politiske mål er at ingen som tjener mer enn en million dollar i året, skal betale en mindre andel av inntekten i skatt enn det en vanlig middelklassefamilie gjør.
Prinsippet blir av Det hvite hus referert til som Buffett-regelen etter at Buffett for noen år siden klaget over at han hadde en lavere skatteprosent enn sekretæren sin.
Det er imidlertid en grunn til at skatteprosent for de svært rike har en tendens til å være lavere enn for andre folk: De har råd til skatteadvokater. Blir skatteregningen likevel for høy, kan de simpelthen ta med seg pengene til et annet land.
En strøm av flyttemeldinger skaper nå også hodebry for den amerikanske presidenten. Det er riktignok ikke de rike som flytter, men bedriftene de eier. Det de flytter fra er den høyeste skattesatsen i OECD-området på 35 prosent og et prinsipp om at bedrifter også må betale skatt på inntekter som er opptjent utenfor USA og til dels beskattet fra før.
Tilsammen har dette utløst betydelig kreativitet hos selskapenes skattejurister. Et av triksene er å fusjonere med et utenlandsk selskap i et land med lavere skattesatser som Irland eller Nederland. De siste to årene har antallet skattemotiverte flyttemeldinger, såkalte «tax inversions» steget kraftig.
Praksisen er på ingen måte ny, den dukket ifølge nyhetsbyrået Bloomberg opp i 1980-årene og skjøt fart på 1990-tallet. Siden har både Kongressen og det amerikanske skattevesenet Internal Revenue Service forsøkt å komme problemet til livs uten å lykkes.
President Obama har karakterisert sjefene i disse selskapene for «corporate deserters» – noe som kanskje best kan oversettes med «økonomiske landssvikere».
Hvilke gloser han ytret da Warren Buffett denne uken dukket opp som en av arkitektene bak hamburgerkjeden Burger Kings relokalisering fra Miami til Canada, kan man bare forestille seg.
Den egentlige Buffett-regelen, ble det straks påpekt i amerikanske medier, ser ut til å være å ikke betale mer skatt enn det man absolutt må.
Siden det er slik en må forvente at de fleste andre bedriftseiere vil tenke, er det åpenbare svaret på problemet en overhaling av skattesystemet, der blant annet skattesatsene kuttes og smutthullene tettes. De færreste tror det er en farbar vei i dagens politiske klima der det knapt er mulig for demokrater og republikanere å bli enige om noe som helst.
I Norge er endringer i skattesystemet, i likhet med andre store reformer, vanligvis mindre kontroversielle affærer som gis bred forankring i Stortinget. Spørsmålet er om det vil være tilfelle også i fortsettelsen.
Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen er godt i gang med å demontere formuesskatten – til sterke protester. De har så langt holdt seg unna bedriftsbeskatningen med henvisning til at den utredes av Scheel-utvalget. Etter skattereformen i 1992 var den norske selskapsskatten på 28 prosent relativt lav i internasjonal sammenheng. Det er den ikke lenger. Dagens sats på 27 prosent ligger et godt stykke over gjennomsnittet i OECD. Det vil dermed ikke være noen stor overraskelse dersom Scheel-utvalget foreslår en nedjustering.
Selv om selskapsskatten i realiteten betales av flere enn aksjonærene, er det vanskelig å komme unna at lavere selskapsskatt først og fremst er en skattelette til dem som eier bedrifter.
Det er ikke åpenbart at de andre partiene mener denne gruppen står øverst på listen neste gang det skal kuttes i skattene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.