Dersom man søker i Dagens Næringslivs arkiver etter «depresjon» og «1930-tallet», dukker det opp følgende mønster: Syv forekomster i 2007, 132 i 2008, 68 i 2009, 25 i 2010 og 28 i 2011. De to siste årene har den store økonomiske krisen bare dukket opp syv ganger.

I 2008 og i begynnelsen av 2009 var det store spørsmålet om finanskrisen ville resultere i en repetisjon av det som hendte på 1930-tallet, da en kollaps på børsen i New York sendte verdensøkonomien ut i en nedtur som egentlig ikke tok slutt før Andre verdenskrig.

Det er bred enighet om årsaken til at så ikke skjedde: På 1930-tallet tviholdt mange land på gullstandarden, som innebar at landene holdt valutakursen fast i forhold til en bestemt mengde gull og dermed til hverandre. Anstrengelsene for å forsvare valutakursen krevde imidlertid høye renter, noe som var svært ødeleggende da etterspørselen allerede var svak.

Den store depresjonen var det akademiske spesialfeltet til Ben Bernanke som overtok som roret i den amerikanske sentralbanken Federal Reserve rett før finanskrisen. Fast bestemt på å unngå tabben fra 1930-tallet, har den amerikanske sentralbanken pøst ut penger, såkalte kvantitative lettelser, for å holde hjulene i amerikansk økonomi i gang. Den britiske sentralbanken har gjort mye av det samme.

De fleste økonomer er enige om at denne politikken har vært rimelig vellykket. Arbeidsledigheten i USA falt i september i år for første gang under seks prosent siden 2008.

Det ser ikke like lyst ut i eurosonen. I et intervju med Dagens Næringsliv trekker sjefanalytiker Erik Bruce linjene tilbake til 1930-tallet når han skal beskrive frykten som herjet i markedene denne uken.

«Det er en frykt for en depresjonstilstand i euroland, som den man hadde på 30-tallet», sa Bruce.

Negativ økonomisk vekst er aldri gode nyheter, men det er spesielt skummelt i eurosonen, der landene har en felles valuta og dermed ikke kontroll på sin egen pengepolitikk. De risikerer samme skjebne som landene som tviholdt på gullstandarden på 1930-tallet. Noen land, som Hellas og Spania, har allerede fått smake på hva det innebærer.

Eurosonens økonomiske sykdommer er naturligvis ikke noe nytt. Men investorene har siden eurokrisen stolt på at en kombinasjon av institusjonelle og økonomiske reformer, høyere vekst og ikke minst løftene fra Mario Draghi, sjef for Den europeiske sentralbanken (ECB), om å gjøre «whatever it takes» for å hindre at valutaunionen bryter sammen, tilsammen skulle være nok til å kurere dem.

Det er et beklagelig faktum at det økonomiske reformarbeidet går tregt, og når veksten i tillegg er truet, hviler svært mye på ECB.

Men det er langt fra noen politiske enighet i EU om hvilken rolle ECB bør spille.

Den tyske sentralbanksjefen Jens Weidemann sa til Wall Street Journal tidligere denne måneden at han var sterkt imot at ECB skulle åpne lommeboken og drysse penger over økonomien slik som sentralbanken i USA, Storbritannia og Japan har gjort.

Tyskerne mener, antagelig med en viss rett, at denne type garantier fra ECB vil redusere presset på medlemslandene om å gjennomføre reformer og balansere sine budsjetter.

Hvorvidt investorene vaklet i troen på ECB, eller om de rett og slett begynte å innse at eurosonens problemer ikke kan løses av sentralbanken alene, er ikke godt å si.

Det som er sikkert og som har vært kjent lenge, er at den amerikanske sentralbanken denne måneden vil slutte med sine støttekjøp og overlate markedene til å klare seg selv.

Mange vil si at det er på tide.

Det er mange potensielle problemer forbundet med pengedrysset som har kommet fra den amerikanske sentralbanken og som mange forventer vil komme fra den europeiske.

Ett er den tyske innvendingen. Nødvendige reformer som er smertefulle og vanskelig å gjennomføre, blir gjerne ikke gjennomført før politikerne har kniven på strupen.

Et annet er at stimulansene kan bidra til prisbobler i finansmarkedet som i sin tur kan skape nye problemer.

Siden finanskrisen har imidlertid markedene satset mye penger på at sentralbankene ordner opp også neste gang det smeller.

Det kan også gjøre det vanskeligere å returnere til en verden der sentralbankenes primære oppgave er å passe på inflasjonen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.