Er du sykmeldt i mer enn 20 uker er sjansen stor for at du blir innkalt til en samtale hos Nav sammen med arbeidsgiveren din og fastlegen. Det gjennomføres hvert år rundt 50.000 slike møter. For mange føyer nok disse dialogmøtene seg inn rekken av meningsløst byråkrati.
Sammen med kolleger ved Frischsenteret, Knut Røed og Ragnhild Schreiner, har jeg forsøkt å finne ut hvorvidt man kommer raskere tilbake til jobb av å bli innkalt på møte.
For å svare på dette følger vi sykmeldte fra den dagen de først får en sykemelding fra lege og helt frem til de begynner å jobbe fullt eller delvis. De første 17 ukene er det så godt som ingen som er på dialogmøte. Etter dette begynner Nav å sende ut innkallinger. De fleste møtene finner sted rundt uke 26.
Det er ikke tilfeldig hvem som innkalles til møte. Det er flere unntaksbestemmelser, og Nav vil forsøke å innkalle dem som har størst behov for et møte – altså ikke dem som forventes å komme raskt tilbake i jobb, og heller ikke dem man ikke kan forvente skal komme tilbake til jobb.
Kombinasjonen av skjønnsmessige vurderinger, og at Nav er presset på oppgaver, er trolig grunnen til at vi ser så store variasjoner mellom fylkene. I vårt datavindu (2009–2010) finner vi for eksempel at sjansen for å komme på dialogmøte er nesten tre ganger så stor i Telemark som den er i Østfold.
Det viser seg at dialogmøter fører til raskere retur til arbeid.
For hvert avholdte dialogmøte finner vi at tiden frem til full friskmelding reduseres med ti dager.
For fulltidssykmeldte reduseres tiden frem til full eller delvis gjenopptagelse av arbeid med hele 20 dager.
For å studere effekten av dialogmøter på sykmeldtes retur til arbeid, har vi gjort følgende: Vi beskriver en persons sannsynlighet for å skulle på dialogmøte, som andelen av de andre sykmeldte i samme fylke som – på samme varighet av sykemeldingen – er på dialogmøte. Effekter av dialogmøte måler vi da ved å se om flere friskmeldes på tidspunktet rundt dialogmøtet i fylker der dette brukes mye, enn i fylker der det brukes sjeldnere. Siden dialogmøtene først ble innført i 2007, gjør vi også en kontrollsjekk og forsikrer oss om at vi ikke finner noen «effekter» av dialogmøtet før det ble tatt i bruk.
Modellen gjør det også mulig å skille mellom effekter av innkalling og deltagelse på møte. Interessant nok finner vi at omtrent halvparten av effekten kommer fra innkallingen – og friskmelding finner da sted før møtet i det hele tatt er avholdt.
Denne typen innkallingseffekter er også kjent fra andre studier, for eksempel fra deltagelse i ulike arbeidsmarkedsprogrammer. I vårt tilfelle vet vi ikke om det er den sykmeldte, arbeidstageren eller legen som endrer adferd som følge av innkallingen.
Det kan uansett virke som om innkallingen til dialogmøte, som lett kan oppfattes som en form for kontroll av hvorfor full eller delvis gjenopptagelse av arbeid ikke er mulig, gir et «spark bak» til å gjøre noe med situasjonen. Kanskje er det nettopp et slikt «spark» som behøves for at arbeidstager og arbeidsgiver skal snakke sammen, og finne løsninger på hvordan den sykmeldte kan komme tilbake i arbeid.
Én mulig forklaring på dette er det som ofte kalles «tidsinkonsistens», som Bård Harstad nylig skrev om i denne spalten. «Jeg skal gjøre noe med det, men det er litt ubehagelig, så jeg venter til i morgen». Når morgendagen kommer er det lett å utsette det igjen. Det er inkonsistent fordi «jeget i dag» ikke innser at «jeget i morgen» heller ikke vil gjøre noe med det.
En kan derfor forstå dialogmøtet som en slags «nudging» – eller et vennlig dytt – tilbake til jobb. Denne typen politikk er i vinden, og David Camerons regjering har en egen «Nudging Unit» – eller The Cabinet Office’s Behavioural Insigthts Team, som gjør forsøk og forsøker å finne slike enkle og billige forbedringer av velferdspolitikken.
Vi gjør også et forsøk på å lete etter langsiktige effekter av dialogmøtet. Dersom flere kommer raskere i arbeid kan jo det tenkes også å redusere sjansen for å falle helt ut av arbeidslivet. Og vi finner faktisk det. Færre begynner på arbeidsavklaringspenger og flere står i arbeid som følge av disse møtene.
Da jeg begynte på dette prosjektet var jeg nesten sikker på at vi skulle finne ingen, eller negative, effekter av dialogmøtene. Sett utenfra kan de fremstå som en kostbar og meningsløs byråkratisk øvelse, og dette er ofte det jeg hører fra arbeidsgivere også. Som forsker er det ofte artigst når en gjennom forskningen blir tvunget til å revurdere sitt syn, så som var tilfellet her.
Simen Markussen, forsker ved Frischsenteret
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.