Glem meningsmålingene som sier at Ed Miliband blir britisk statsminister på fredag.
– Selv svorne Labour-tilhengere kan ikke utstå mannen. Det vet ikke riktig hvorfor Miliband gir dem kvalmefornemmelser. De bare avskyr ham, skriver Bill Coles, som mener briter flest ikke tør innrømme hva de føler når meningsmålerne spør. Folk sier de vil stemme Labour, men vil hoppe av eller bli sittende hjemme, fordi partiet har en uspiselig kandidat.
-De konservative vil vinne, med god margin, skriver Coles.
Bill Coles er tidligere politisk journalist i The Sun, den populistiske tabloiden, med finger på den britiske folkepulsen. Coles er også blant de få som klarte å spå det nøyaktige utfallet av den skotske folkeavstemningen om uavhengighet ifjor høst.
Meningsmålingene peker altså en annen vei. 45 år gamle Ed Miliband og Labour er favoritt til å ta over regjeringsmakten, med støtte av det skotske nasjonalistpartiet.
Men det er tvil, langt inn Labour, om de har satset på gal hest.
Noe skyldes historie. For fem år siden ble Ed valgt til partileder i konkurranse med fire år eldre storebroren, tidligere utenriksminister David Miliband.
Ed vant med hårfin margin, ved hjelp av blokkstemmene fra fagbevegelsen.
Valget var politisk. David tilhørte høyrefløyen rundt Tony Blair. Ed hadde hatt sin politisk karriere under Blairs konkurrent, den mer venstreorienterte Gordon Brown. Blair-tilhengerne har aldri tilgitt ham.
Noe skyldes arvegodset. Blair vant valg. Brown tapte.
Et flertall av velgerne gir Brown, snarere enn den sittende konservative regjeringen, skylden for Storbritannias økonomiske problemer etter finanskrisen.
Noe skyldes Milibands politiske tabber og en litt nerdete oppførsel. En rekke målingene viser at folk tviler på hans lederegenskaper.
Mye av problemet er likevel mer udefinerbart, og kan kokes ned til at folk flest har vanskelig for å forstå hva Ed Miliband står for – annet enn at han vil bli statsminister.
Det kan være et formidabelt problem.
Blant Storbritannias nyere statsministre var det ingen som tvilte på hva Margaret Thatcher representerte, på godt og vondt. Senere har de hatt Gordon Brown, som var en gjenkjennelig, kompetent gretten skotsk moralist. Dagens David Cameron er like identifiserbar, som tradisjonell britisk overklasse, med solid ballast fra Eton og Oxford.
Også den mer politisk kameleonaktige Tony Blair klarte å overbevise, med kristelighet og gudegitte talegaver – ihvertfall inntil Irak-krigen trakk vekk troverdigheten.
I et tv-formidlet politisk landskap kan problemet være noe enda mer uforklarlig som manglende tv-tekke. Det finnes mennesker som kommer gjennom utmerket ansikt til ansikt, men som aldri går gjennom skjermen.
– Det tar bare fem sekunder. Folk oppfatter ham som en bløff, som uekte vare, skriver Coles.
Det er mange nok som er uenig. Valg handler mer enn om usikre smil på fjernsyn. Før valgkampen ga journalisten Anthony Seldon ut bok om de fem årene med Miliband som Labour-leder. Den tegner et bilde av en mann som, tross feilgrep, har klart å holde partiet sammen. Han har vært en bedre opposisjonsleder enn de konservative håpet, da de jublet over at Labour valgte Ed og ikke storebror David som leder.
Miliband har flere sider: Han kan opptre som usikker venstrepopulist, men også som stødig sosialdemokrat. Hans meritter som opposisjonsleder har vært omdiskuterte, men han kan bli en god statsminister, når han får et maktapparat rundt seg, mener Seldon.
Fasit kan foreligge om fire dager. Vinner Miliband, vil han få alle muligheter til å vise at de politiske forståsegpåerne har tatt feil. Taper Ed Miliband, vil han bli husket som tabben Labour begikk, mot bedre vitende.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.