I den greske krisen utviklet det seg tre ulike tankeretninger. For det første Troikaens syn: Eurosonens gjeldstyngede periferi (Hellas, Irland, Portugal og Spania) trengte disiplin for å forhindre at den kortsiktige likviditetskrisen ble til et langsiktig konkursproblem.
De gikk for den tradisjonelle responsen: Landene fikk vanlige mellomfinansieringslån, slik at de fikk tid til å fikse budsjettproblemene og iverksette strukturreformer.