Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere.
Tallet 100.000 kan høres høyt ut, men la meg minne om at Sverige under krigen tok imot bortimot 50.000 norske politiske flyktninger og at USA for vel hundre år siden tok imot 800.000 økonomiske flyktninger fra Norge.
Kan norske kommuner klare å ta imot så mange?
Selvfølgelig kan de det. Antallet tilsvarer to prosent av Norges befolkning, så for en kommune med 10.000 innbyggere vil det handle om å bosette 200 ekstra.
Å få det til er bare et spørsmål om prioritering: Kommunene må være villige til å gå på boligjakt og om nødvendig å by opp prisene slik at gamle hageleiligheter blir konvertert tilbake fra kjellerstuer til boliger; de må finne egnede lokaler som kan bygges om til midlertidige boliger; og de må gi eller søke dispensasjon fra plan- og bygningsloven slik at nye boliger kan bygges raskere og billigere.
Vil kommunene ta imot flyktningene?
Selvfølgelig vil de det, bare de får penger og handlefrihet til å gjøre jobben godt. Staten må øke integreringstilskuddene så mye at bosetting av flyktninger blir økonomisk attraktivt for kommunene. I tillegg må kommunene få anledning til å dispensere fra tekniske krav, høringsrett og klageadgang i plan- og byggesaker: Skal vi kunne bosette mange raskt, må vi godta noen boliger uten balansert ventilasjon, universell utforming og metertykke vegger; vi må godta fortetting også i nærheten av advokater; og vi må kanskje til og med ofre noen biller og litt bark til fordel for flyktningene.
Samtidig må staten utforme mottaksapparatet slik at gjennomstrømningen skjer raskt. I dag er asylmottak oppbevaringssteder der mange sitter så lenge at de blir sosialklienter istedenfor den potensielle ressursen de var da de kom.
Det er selvfølgelig viktig at vi finner ut hvem flyktningene er og at vi klarer å forhindre at åpenbare skurker lurer seg inn i landet, men det er ingen grunn til at vi skal bruke måneder eller år på det. Det er like selvfølgelig at flyktninger må få behandling for traumer og sykdommer, at de lærer litt om det norske samfunn og etterhvert også lærer seg norsk; men alt dette kan med fordel gjøres etter at de har bosatt seg i kommunene.
Når vi har bestemt oss for å ta imot 100.000 og for å sette sammen den virkemiddelpakken det krever, må vi ta stilling til to tilleggsspørsmål – hvem vi skal ta imot, og hvilke kommuner de skal bosettes i.
Fordelen ved å ta imot mange er at vi både kan hjelpe dem som på egen hånd har funnet veien opp gjennom Europa og de som fortsatt oppholder seg i flyktningeleirer i Tyrkia. De siste trenger oss mest; de første er trolig dem som raskest vil finne seg til rette i det norske samfunn. Med en ramme på 100.000 kan vi si ja til begge.
Hvor de skal bosettes er et vanskeligere spørsmål. Prinsipielt er jeg for UDIs forslag om å la flyktningene velge selv: La hver få integreringstilskuddet med seg til det stedet de helst vil bo. Friheten til selv å velge er grunnprinsippet i vårt samfunn, og det må være svært sterke grunner for å fravike det når flyktningene skal bosettes.
Når det er sagt, deler jeg selvsagt Ernas Solbergs frykt for ghettoisering. Noe sammenklumping er uunngåelig: Akkurat som norske utvandrerne til Amerika samlet seg i Minnesota, Brooklyn og Seattle, vil mange syriske flyktninger ønske å bo nær slektninger og andre med syrisk bakgrunn. Det vil skje før eller senere uansett hvor de bosettes i første omgang. Får kommunene økonomi og frihet til å konkurrere om flyktningene, kan vi imidlertid etterhvert få mange syriske småenklaver istedenfor én stor.
Hvem og hvor er allikevel underordnede spørsmål. Det viktige nå er hvor mange og hvor raskt. Svaret bør være 100.000 – raskt!
Her er sædejord nok – slik Bjørnstjerne Bjørnson skrev – og heldigvis også kjærlighet nok.
Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH)
Les hele avisen her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.