Paris-terroren endrer like mye for Europa som 9.11 gjorde det for USA. Som Bushs «war on terror» hører vi Hollandes «acte de guerre». Den innførte unntaks­tilstand understreker at man er i en unormal situasjon, et unntak.

Folkerettslig sett var USA og alliertes angrep på Afghanistan og Al-Qaida helt korrekt, det var selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51. De motangrep vi nå ser fra fransk side, er i samme kategori.

Dagen etter 9.11 erklærte Nato at angrepet på Manhattan var et artikkel 5 angrep som påkaller solidariteten i alliansen. Dette var første gang i historien. Som den gang kan vi forvente at Nato samler seg om Frankrike i solidaritet, selv om landet ikke har bedt om artikkel 5 hittil. Mest sannsynlig er det at de vestlige militærmakter som tilsammen utgjør klodens tyngste militær­apparat – USA, Frankrike og Storbritannia i samarbeid med Russland – nå setter i gang en militær operasjon som skal ødelegge kapasiteten i terroristenes kjerneområder – infrastruktur, inntektskilder, treningsleire, etc.

Dette er likt det som skjedde i Afghanistan høsten 2001. Som vi vet ble terrororganisasjonen sterkt svekket, selv om slike organisasjoner ikke forsvinner helt, siden det dreier seg om geriljakrigere som kan gå under jorden. Men USAs kamp mot terrornettverket i Afghanistan fra 2001 har gitt resultater: sterkt redusert trussel.

Nå er det Europas tur.

Vanligvis bekjempes geriljagrupper ikke militært, men med etterretning og politimetoder. Kun i ett tilfelle har det vært regulær krigføring mot en slik gruppe, i Afghanistan. Det var fordi gruppen hadde «satt seg» på et territorium, med alle de fordeler det innebar. Det samme er tilfellet nå i Syria. Når problemet er for stort, må det bekjempes militært i tillegg til politimessig.

Hva med våre samfunn?

Fienden er på innsiden og næres fra utsiden. Han må bekjempes begge steder. Den vanskeligste oppgaven er terrorbekjempelse i et åpent samfunn. Her er svaret primært etterretning.

I Europa er det nå et akutt problem at grensene er åpne. Som et strakstiltak må alle fra Syria og landene rundt kontrolleres når de vil inn. Man antar at en av terroristene i Paris var registrert som asylsøker i Hellas. Det er åpenbart at den ukontrollerte tilstrømningen til Europa gir fritt leide for terrorister.

Kontroll kan kun skje ved gjeninnføring av grensekontroll, ideelt sett ved EUs Schengen-grense. Dessverre er det ingen tegn til at EU oppfyller egen politikk, som er effektiv kontroll på Schengen-grensen. Kansler Angela Merkel har ved sin naive politikk bidratt til at det reneste kaos hersker mellom landene i EU. Potensielle terrorister kan for lengst ha kommet inn i Europa og bevege seg fritt mellom land.

Det er uhyre viktig at kontroll kommer på plass med en gang, muligens utført av Nato, siden EU ikke har noen evne til å iverksette sin egen Schengen-politikk.

Angrepene på Paris betyr at migrasjons- og flyktningpolitikken nå må vike plassen for nasjonal sikkerhetspolitikk. Ethvert lands regjering har sikkerhet for egne borgere og for eget territorium som første prioritet – alltid. Uten sikkerhet har vi intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati.

Om et land kan ta imot flyktninger og/eller migranter, er ikke et livsviktig spørsmål, det er et «luksus»-spørsmål: Når alt er i orden med sikkerhet og økonomi hjemme, kan man tillate seg å hjelpe andre. Nå er den politiske prioritering plutselig blitt en annen enn i forrige uke: Sikkerhet gjennom kontroll med hvem som er på territoriet blitt en livsnødvendighet for enhver europeisk nasjon. Etterretningen skal vite hvem som er her, hvem som er fra Syria, hvem som er hjemvendt derfra, hva de driver med. Dette er en uhyre stor oppgave, gitt alle de sosiale medieplattformene som finnes.

Overvåkning døgnet rundt krever masse innsats. Skal politiet lykkes med det, kan ikke et land ta inn store mengder asylsøkere samtidig.

Jeg tror at det nå vil måtte bli en bråstopp i migrasjon og at hvert land vil måtte stenge egne grenser, siden Schengen-grensen ikke er under kontroll.

Politikerne er nødt til å se migrasjonsstrømmen fra Syria i sammenheng med sikkerhet, og sikkerheten må prioriteres. Det liker de ikke, for motkreftene fra frivillige organisasjoner og menneskerettighetsaktivister er stor. Men den første menneskerett er retten til liv. Har man ikke fysisk sikkerhet for eget liv, har man ingen andre rettigheter. Og et lands regjering skal først og fremst sikre sine egne borgeres rett til liv.

Nå må Europas regjeringer konsentrere seg om å sikre sine egne borgere og sine samfunn med alle midler. Dette er en unntakstilstand som vil vare en god stund, og vi må regne med flere angrep. Nasjonal og vestlig solidaritet og motstandskraft blir vesentlig fremover.

Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo

Les hele avisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.