I en artikkel i Financial Times av Tim Harford i mai kom det en trist påminnelse til alle oss som prøver å si noe om fremtiden. Økonomer bommer i perioder totalt på sine prognoser. Og de bommer hele gjengen, på samme tid. Kanskje en trøst for den enkelte analytiker der og da, men en sann skam for profesjonen.
Økonomen, hva ellers, Loungani har forsket på prognosemakerens utilstrekkelighet i to omganger. Første gang var i 2001 da ha ved starten av året publiserte en artikkel om sin egen profesjon. Konklusjonen var nedslående. Økonomer får seg kanskje til å si til mediene at den økonomiske veksten tar seg en midlertidig vekstpause, men resesjonsordet brukte de ikke på 90-tallet. Han viser til resesjonen i USA i 1990 der ingen, absolutt ingen faktisk, ventet dette ett år i forveien. Deprimerende, men så hadde da også Stekler (72) og Zarnowitz (86) tidligere funnet ut at prognosemakerne hadde gått glipp av samtlige tidligere vendepunkt for den amerikanske økonomien.
Men kanskje økonomene var bedre til å forstå andre mindre komplekse økonomier enn den amerikanske? Nei, ikke mye oppmuntrende å finne der heller. Av 60 resesjoner på 90-tallet ble det bare oppdaget to resesjoner ett år i forveien. Man misset altså på 97 prosent av verdens nedturer dette tiåret. Selv når økonomene sto midt oppe i en resesjon, ga de et alt for optimistiske anslag på den økonomiske nedturen. Ikke så de smellen komme og ikke forsto de omfanget mens den pågikk.
Hva vet jeg? Kanskje Loungani hadde et lite håp om at økonomers høye lønnsnivå de siste 13 årene hadde styrket de analytiske egenskapene. Så da han i år sammen med sin kollega Ahir ga ut en oppfølger, var det jo naturlig for en økonom å spå en opptur om økonomene. Men bom igjen.
Denne gangen var det enda verre. De analyserte 62 resesjoner i verden i perioden 2008–2009. Hold deg fast. Ingen av disse ble varslet av sentrale økonomer året i forveien. Ikke en eneste én. Konsensus om det som skulle bli den største økonomiske nedturen på over 75 år, var at det i verste fall ville bli en småtrivelig vekstpause. Ikke rart at den engelske dronningen stilte seg undrende til at ingen hadde varslet henne på forhånd om det som kom. Det er forøvrig heller ingen trøst å finne hos offentlige eide prognosemakere. De er like dårlige å spå som de private.
Harford var storsinnet nok til å komme med en unnskyldende forklaring om at økonomi er vanskelig og komplekst. Det viser seg da også at statsvitere ikke er et fnugg bedre til å spå om politiske og geopolitiske forhold. Akkurat det er kanskje ikke helt beroligende å vite i dagens verden.
Konsensusforklaringen er kanskje den viktigste. Hvis du ønsker å unngå støy og opprømte sjefer, er det mest naturlig å mene det de andre mener. Det er et personlig ubehag å være alene. Tar du feil, vet alle det, og spår du en nedtur for mye er veien kort til å bli stemplet som en krakknisse. Folk liker tross alt gode nyheter og hyggelige kolleger som forteller deg historier som setter dem i en behagelig sinnstilstand.
Drevne økonomer har på sin side egne knep. Ett av dem er å legge seg rett over eller under den behagelige konsensus. Sier alle at veksten i Kina blir 7,5 prosent, så legg deg på 7,4 prosent. Skulle det bli hard landing og en vekst på fem prosent, var du tross alt nærmest. Er du freidig nok kan du i ettertid hevde at du forsto noe var i emningen. En annen variant er å gjette på hjemmeseier, uavgjort og borteseier samtidig. Helgardering med andre ord, men kamuflert med tilhørende stor nok sannsynlighet til hvert alternativ, til at man i ettertid kan vise til at dette så man at kunne komme. En siste populær variant er alltid å gjette på oppgangsperioder fordi du har oddsene med deg. Oppgangstider varer mye lengre enn nedgangsperioder, så du vil stort sett ha rett.
Så hva skal du gjøre ettersom det knapt er en økonom å oppdrive som forteller deg når festen i finansmarkedet er over? Et første tips er å glemme konsensusøkonomen. Se dernest heller på hva de sier enn hva de konkluderer, samt legg merke til om det er en trend at flere forlater konsensus. Tankerekken er kanskje viktigst. Mang en gang kan man lese noe fra et klokt hode som peker klart en retning uten at dette er å finne igjen i konklusjonen. Når mennesker begynner å diskutere høyt med seg selv om ting de nylig er blitt bekymret for, har de muligens startet en tankeprosess som gir en ny fremtidig konklusjon, de er bare ikke moden til å ta konsekvensen av den selv i dag.
Inviterer gjerne en økonom til fest. Han vil fortelle deg, og det i fullt alvor og gjerne med mediedekning, at festen nå pågår. Men forvent ingen prognose fra økonomen om når festen tar slutt. Det er han for feig til. Men hører du at han begynner å mumle om at dette ligner på en midlertidig festpause, er det virkelig fare på ferde.
Pål Ringholm, analysesjef for kredittobligasjoner i Swedbank(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.