Motene kommer og går i det internasjonale utviklings­miljøet. Noen ganger er det mer plan som skal bidra til vekst, fattigdomsreduksjon og sosial utvikling. Andre ganger er det mer marked. I året som nesten er omme, har den rådende mote vært «sosialt ansvarlige investeringsstrategier» for bedre miljø og mindre fattigdom, og «inkluderende vekst», en økonomisk utvikling som skal få med de fattige. Noen snakker som om vi allerede har begge deler nå midt i den mest uansvarlige ulikhetskrise verden har sett.

Feilene med årets slagord er selvsagt ikke hva de sier, men hva de kan lede til. Verdenssamfunnet kan se etter om motene følges i regjeringsdokumenter og taler mer enn om de gir de lovede resultatene. Vi glemmer så lett at populære slagord kan skjule en annen virkelighet – at de som blinker til venstre kan kjøre til høyre.

Dette gjelder også fattige land og særlig ministre med dype lommer. De ønsker selvsagt å bli vurdert ut fra sine intensjoner og prosedyrer heller enn ut fra sine resultater. Å etterape siste utviklingsmote kan øke bistand og investeringer utenfra, mens mangelen på resultatkontroll kan gi den politiske eliten en mulighet til å ta noen av midlene. Utviklingspolitikken kan bli en fasade for å skjule privat og offentlig korrupsjon.

Tina Søreide og jeg har sammen sett på noe av dette i en artikkel om politiske fasadeinvesteringer. Dersom fasadeinvesteringene skjuler realitetene, kan korrupte regjeringer være de første som innfører siste mote i utviklingspolitikken.

På 1960-tallet, for eksempel, fikk fattige land med femårs­planer mer utviklingshjelp enn andre. Mange regjeringer i Afrika lot seg derfor friste til kosmetisk planlegging for å tilfredsstille giverlandene. Disse papir­planene signaliserte en vilje til å gjøre det rette, samtidig som de tilsynelatende reduserte behovet for kritiske spørsmål. Mens verden applauderte for den fine politikken, gikk imidlertid deler av utviklingshjelpen til en liten politisk elite.

I Ghana planla myndighetene en hermetikkfabrikk, som faktisk ble bygd på 1960-tallet. Den skulle produsere 7000 tonn mango årlig, trolig flere ganger verdensetterspørselen. Problemet var bare at det nesten ikke var mangotrær i området og at det ville ta nesten syv år fra treplanting til innhøsting. Så hvor skulle råmaterialene komme fra? De kom ikke i det hele tatt. Gedigne feilinvesteringer som denne er en del av forklaringen på fattigdommen i Ghana. Men vi må ikke glemme at «feilene» åpenbart beriket politikere og entreprenører.

Privatiseringsmoten på 1980–90-tallet var ikke mye bedre. I noen tilfeller fikk vi kosmetisk privatisering som i realiteten var en usunn reduksjon i tilbudet av offentlige goder snarere enn en sunn markedsorientering. Igjen var det den lokale eliten som kunne tilrane seg ressursene, nå ved å selge offentlige virksom­heter til seg selv til en lavere pris enn markedsverdien. Derfor ga mange privatiseringsprogrammer så dårlige resultater til tross for at mer marked i kombinasjon med mer offentlige goder kunne ha fungert godt. Oligarkenes ran i Russland er bare ett av flere eksempler.

Det er selvsagt for tidlig å vurdere effektene av årets utviklingsmoter. Likevel kan vi merke oss at de fleste diskusjonene i utviklingsland om «inkluderende vekst» og «shared prosperity» foregår bak høye murer som skal beskytte deltagerne mot de fattige som politikken egentlig skulle inkludere.

På samme måte foregår noen av diskusjonene om ulikhets­problemene blant de én prosent rikeste i verden, for eksempel i regi av World Economic Forum i Sveits eller i forskjellige miljøer i det styrtrike Norge. Begge steder kunne deltagerne lett avlaste noe av problemet ved selv å dele mer med resten av verden.

Nå sier noe av årets utvik­lingsmote at vi ikke skal dele. Vi skal i stedet foreta sosialt ansvarlige investeringer i fattige land. Igjen kan ideene være gode. Vi har alle møtt sosialt ansvarlige investorer og deres hjelpere og vi blir imponert. De kan vise til gode utviklingseksempler innenfor alt fra mobiltelefoner til solcelleenergi, fra mikrofinans til jordleiesystemer, fra sanitære investering til utdannelse. Det er også lett å bli imponert over den optimismen mange av dem viser for å skape egen gevinst til andres fordel.

Filosofien er at ønsket om profitt ikke strider mot evnen til å gjøre godt, investere grønt, produsere etisk og å satse på produkter, markeder og sektorer med positive økonomiske og sosiale ringvirkninger. Vi kan heie på disse tiltakene. Men det er ikke lov å være naive. I noen tilfeller kan den sosiale ansvarligheten være en fasade for uansvarlig egeninteresse.

Det er resultatene, ikke intensjonene, som teller.

Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Les hele avisen her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.