Billigsjapper sprer seg som brunsnegler over hele Europa. Forretningsmodellen krever ingen smart markedsføringsstrategi, kvalitet eller smakfull presentasjon. De trenger ikke engang et norsk navn. Alt de trenger, er å være rørende rimelige.
Dette er ikke enda et varsko fra en Tesla-kjørende asket som moraliserer over systemet som har gjort ham til de grader rik at han ikke lenger bryr seg om penger. Det er snarere en advarsel mot en økonomisk modell hvor vi i er blitt avhengige av å importere dumpingvarer som har sitt konkurransefortrinn i at de produseres under forhold som ville være ulovlig i landene hvor de konsumeres.
En campingstol til 39 kroner, underbukse til en tier, plaskebasseng til 49,- og en gigantpose med popcorn til 15.
Er det ett segment som har vokst seg gjennom den økonomiske krisen, så er det butikker som spesialiserer seg på å selge merkeprodukter til underpris og produkter uten merkevarestatus til småpenger. Stadig flere søker seg til disse billigsjappene hvor de «kan fylle sine poser uten å tømme sine lommebøker», som statsviteren Jonathan Holslag uttrykker det.
For dem som aldri har sett en «outlet-store» fra innsiden, er dette en overveldende opplevelse. Under et crescendo av utilslørte lysstoffrør står varene på paller på sementgulvet. Det er ikke trivelig, men du verden se på prisen! En campingstol til 39 kroner, underbukse til en tier, plaskebasseng til 49,- og en gigantpose med popcorn til 15. Og vi er enda ikke i nærheten av den effektive minstelønnen for en times arbeid her til lands.
Det er et trist faktum at mens globaliseringen har pumpet opp nasjonalproduktet, har den i mindre grad begunstiget de brede lag hvor reallønningene de fleste steder har stått på stedet hvil siden forrige århundre. Dette kompenseres av fallende priser, altså at den samme lønnen kjøper mer greier. Fjernsynsapparater, flybilletter, hagenisser – alt er blitt billigere, relativt sett.
Og siste stasjon på denne reisen er billigsjappene hvor alle fikenblad har falt og det ene, store, står igjen – folk handler der fordi det er billig. Naturligvis signerer vi opprop når enda en fabrikk i Myanmar brenner ned med arbeiderne inni, men vi ikke ser noen motsetning mellom det og å fylle våre kurver med mistenkelig billige varer.
Dumpingsjappene utfordrer tanken om den bevisste konsument – supermarkedseieren vet at disse NRK-reportasjene som forteller at folk flest er villige til å betale mer for kortreiste/økologiske/etiske varer ikke stemmer, ikke i praksis.
Men er ikke det greit, spør du kanskje – skal vi stenge de med dårlig økonomi ute? Her ligger problemet. Europa utkonkurreres – dels grunnet kombinasjonene av høye lønninger, høyere miljøkrav og høyest reguleringsiver som har fått produksjonssektoren til å utvandre.
Dette er ikke en normativ påstand, den er deskriptiv. Og før jeg blir angrepet på dårlig norsk med anklager om å «snakke ned» norsk industri, still deg spørsmålet: Dersom du skulle startet en fabrikk, ville du gjort det i Norge? Svaret på dette spørsmålet er grunnen til at regjeringen Solberg bruker så mye energi på å bedre landets konkurranseevne.
Norge er sent ute med å erkjenne viktigheten av å ha en industri for avsetning for alle de gode ideene som den kreative klassen kommer på. Siden 2010 har de fleste land etter land utviklet strategier for å lokke vareproduksjonen tilbake.
For «billig» innebærer ikke nødvendigvis å hjelpe de mindre kjøpesterke i vårt samfunn, og det bidrar heller ikke til å løfte samfunnet som helhet. Et kappløp mot bunnen truer arbeidsplasser og kvalitetsstandarder. Vi blir ikke rike på lang sikt av å holde seminar for hverandre.
Kunnskap, kreativitet og håndverk er grunnlaget for vår økonomi. Et resultat av den økonomiske krisen er at vestlige land nå skåter frenetisk for å unnslippe en økonomisk modell hvor verdens varer produseres i Asia mens vestlige land produserer tjenester og teknologi.
Vanskene med å skape fornyet vekst i Europa kommer dels av at vi avindustrialiserte uten å ha nye vekstlokomotiver. Også EU har våknet fra drømmen om en ren kunnskapsøkonomi og har utviklet en ny strategi for å tiltrekke seg nettopp den slags industri som de i Lisboa-strategien fra 2000 ville bort fra.
Men lite tyder på et noen re-industrialisering er under oppseiling. Snarere synes Europa å konkurrere om å tilby den gjenværende industrien særfordeler. Mens selskapsskatten er 27 prosent i Norge og 23,5 i Danmark, er den 10 prosent i Ungarn.
EU som er verdens største økonomi har ikke tatt det åpenbare skrittet og stenge ute varer som produseres under forhold som ville være ulovlige i Europa. Fellesmarkedet er stort nok til å kompensere for bortfallet, men ikke uten å øke prisene – til dels dramatisk. Det ville skape sosial uro blant de millioner Europeerne som strekker lønnen ved å handle billig.
Slik har vi kommet dithen at Europa trenger billigsjappene, omtrent slik alkoholikeren trenger flasken.
Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.