Hvor rart er det å komme presis til møter, ikke heve stemmen eller gestikulere for å få fram et synspunkt?
Hvor snodig er det at møteleder heller vil ha et langt møte og søke kompromiss, fremfor et kort møte med en kjapp sjefsavgjørelse?
Og hvor merkelig er det at arbeidsplassen er preget av at ingen, ikke engang sjefen, vil fremstå som viktigere enn andre?
Det er ihvertfall særnorsk, skal vi tro den franske bloggeren Lorelou Desjardins og den kanadiske forskeren Julien Bourrelle.