Shit happens. Jeg har et langt arr langs innsiden av venstrebenet og et kortere, men betydelig skumlere arr nedover langs brystbeinet. De har sagd det i to, åpnet meg som en piknikkurv og sydd i hop med ståltråd til slutt.

Under alle korsstingene finnes en såkalt dobbelt bypass, utført på Ullevål universitetssykehus, som tilfeldigvis er helt i verdenseliten når det gjelder slike inngrep. Faktumet veide tungt da jeg takket ja til tilbudet om operasjon, som kunne vært erstattet av mindre dramatiske inngrep (utblokking), men neppe med like solid resultat. Denne 56 år gamle tikkeren, dessverre arvet av en far som bare fikk leve 61 år med sin, skal kunne slå i 40 til, selv om det selvsagt kan tenkes at noe annet kverker meg først, trolig noe jeg vil komme til å si eller «like» på Facebook.

Opplevelsen er nøyaktig som på film; du suser gjennom korridorene på båre, omgitt av travle, målrettede folk, til den glinsende operasjonssalen med sin scenebelysning, en rolig stemme som sier «du kommer til å bli trøtt nå», og så ... WOOF! Kirurgen forteller at det de fleste spør om når de våkner etter narkosen, er: «Skal jeg opereres snart?»

Denne operasjonen, alle for- og etterundersøkelser, medikamenter, utstyr, kost og forpleining, alle dusinvis av arbeidstimer fra høyt utdannet og høyt kvalifisert personell, kostet meg ingenting. Nada. Ikke fem øre. I et land med privatisert helsevesen hadde det handlet om millioner.

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det er skatten jeg har betalt inn, min relativt motvillige sparing i statskassen, som betaler moroa.

Så kan man si at dersom jeg hadde holdt meg frisk, ville jeg ha betalt inn disse skattepengene til ingen nytte, men det er litt svakt tenkt. Folk som «aldri blir syke», kreperer til slutt av kreft, og den behandlingen er MYE mer kostbar.

Det ble komplikasjoner, uansett hvor drevne kirurgene på Ullevål er. En risiko ved å ha pasienter på hjerte-/lungemaskin er at lungene faller sammen, og det gjorde mine. Så det ble noen ekstra dager med, i praksis, å lære seg å puste fra begynnelsen igjen.

Det er monotont og kjedelig, så langt fra opplevelsen av hitech-kirurgien som det er mulig å komme. Men der går man altså, iført en form for nattøy som er spesialdesignet for å fjerne siste rest av verdighet du måtte ha hatt. Noen ganger bak en rullator, for å gni det ytterligere inn. (Det eneste kjøretøyet som er flauere å bli sett med for en mann på min alder, er Segway.)

Du greier uansett ikke å kjøre fra dem som skal stikke nåler i deg, eller diskutere avføring, hva du nå måtte oppleve som verst. Du gruer deg til mål­tidene. Kroppen føles som om du ved et mirakel har overlevd å bli overkjørt av en buss, på langs.

Man ønsker seg ett av to, enten (a) svært sterk narkotika eller (b) litt medmenneskelighet og varme. Det første er de ganske kjipe på. Men resten?

Det er ikke hensikten å diskriminere, men kvinnene som arbeider på norske sykehus, er, kort sagt, fantastiske. De er dyktige, tålmodige, rutinerte, empatiske, skarpe, morsomme og dessuten påfallende pene. Velferdsstatens ansikt, når det endelig viser seg, er vakkert. Jeg tviler på at det lar seg gjøre å bevilge seg frem til noe slikt. Men disse yrkene er åpenbart attraktive, ihvertfall i en periode av livet, og vi er heldige dersom vi klarer å beholde det slik.

Kunne vi fått en tiendedel av dette talentet for vennlighet overfor fremmede inn i turist­næringen, ville det ikke være som å tømme penger ned i et svart hull, slik det er nå. Folk hadde kommet hit frivillig.

Timene kan likevel bli endeløse. Av og til har man klaff med en romkamerat, men flertallet syke i Norge later til å være typen som tror de blir interessante av å si «Ja, ja ...» hvert femte minutt. I to døgn hadde jeg en nabo over gangen som kunne innbyggertall og flateinnhold i samtlige europeiske stater (i og utenfor EU) utenat, og søkte å dele denne informasjonen med alle.

Tv-tilbudet programmeres av, for og i sterkt økende grad med idioter. Man trenger WiFi på sykehus, ellers blir man gal. Det er tamegfaen en ny sesong av «Downton Abbey» tilgjengelig!

Den eneste gangen jeg opplevde å ha prikkfri WiFi- dekning, var under mitt ene døgn som korridorpasient. Ikke fritt for at man lurer på hva disse heldiggrisene syter slik for.

Norge er ikke «verdens rikeste land» eller verdens beste land å bo i, eller noe sånt tull. Men blir du syk, har du havnet på rett sted.

Torgrim Eggen er forfatter og skriver kronikker for Dagens Næringsliv

Les også:

Prat småbarna smarte!

Sa hun var frisk - kjempet mot sykdommen  

Også Mercedes, Honda, Mazda og Mitsubishi har for store utslipp

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.