Kvinners valg

Det er bedre likestillingspolitikk å be kvinner ta konsekvensene av sine valg, enn å belønne dem som trekker seg ut av arbeidsmarkedet.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Norske kvinner kan takke tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland for at vi har svangerskapspermisjon som gjør det mulig å kombinere barn og arbeid. Vi kan takke finansminister Kristin Halvorsen for at hun satser beinhardt på barnehager som gjør det lettere å kombinere fulltidsjobb og barn. De viser at det betyr noe med kvinner på toppen.

Men barnehager og svangerskapspermisjon er bare nødvendige betingelser for likestilling mellom menn og kvinner. De er ikke tilstrekkelige.

Kvinner blir behandlet annerledes og utsatt for andre forventninger enn menn. Det er ikke tilfeldig at færre kvinner enn menn blir spurt om å sitte i styrer og at det er færre kvinner i ledende stillinger både i bedrifter, organisasjoner og politiske partier. Selv når kvinner og menn har samme jobb, tjener ofte kvinner mindre enn menn, selv om artikkelen på side 12 13 viser at det går riktig vei, i det minste blant ingeniører. Men kvinner velger også annerledes.

Kvinner velger andre yrker enn menn, og da velger de yrker som er dårligere betalt. Mens menn blir ingeniører, blir kvinner sykepleiere. Utdannelsen er omtrent like lang, men lønnen adskillig lavere for sykepleierne. Det er også mindre lønnsforskjeller blant sykepleiere enn blant ingeniører, og der hvor lave lønnsforskjeller prioriteres, går det stort sett på bekostning av gjennomsnittslønnen. Så lenge det er lett å få tak i sykepleiere til en lønn som er lavere enn ingeniørenes, vil sykepleiere tjene mindre.

Den største forskjellen i menns og kvinners inntekt skyldes imidlertid forskjell i arbeidsinnsatsen. Kvinner velger å jobbe mindre enn menn. Det er flere kvinner enn menn som jobber deltid, og det er flere kvinner enn menn som er hjemme på heltid, ofte med små barn. Den åpenbare konsekvensen er at de kommer dårligere ut økonomisk.

Men bør de kompenseres for det? I dag blir de kompensert med kontantstøtte, omsorgspoeng og skatteklasse 2. Ordninger som skattebetalende fulltidsarbeidende småbarnsmødre er med på å betale.

Høyresiden i norsk politikk har fått gjennomslag for kontantstøtten. En støtte som gis til alle med barn mellom ett og tre år som ikke er i barnehage. Den gir et økonomisk incentiv til å la være å jobbe. Lykken består ikke nødvendigvis i å jobbe mest mulig i livet, men det er ikke god likestillingspolitikk å oppmuntre kvinner til å velge økonomisk avhengighet og en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Penger er makt. Det er heller ikke god barnepolitikk å oppmuntre foreldrene med lavest inntekt og dårligst tilknytning til arbeidsmarkedet til å holde barna borte fra barnehagene.

Høyre, KrF og Venstre har gjort omsorgspoeng til sin fanesak i arbeidet med nytt pensjonssystem. Det er underlig, spesielt for Høyre, som tidligere hadde enerett på slagordet det skal lønne seg å jobbe . Pensjonspoeng til hjemmeværende og dem som tar utdannelse strider ganske enkelt mot det prinsippet, og mot hele ideen bak pensjonsomleggingen. Det er dessuten elendig likestillingspolitikk.

Men selv om det er elendig likestillingspolitikk å gi kvinner incentiver til å la være å jobbe eller jobbe mindre, er det like fullt kvinners klare rett å velge slik. Hvis kvinner synes det er meningsløst å kaste bort livet på å tjene mest mulig penger som aksjemegler og heller vil gjøre noe meningsfullt som å jobbe med barn og syke, er konsekvensen at de får lavere inntekt og mer mening med livet.

Hensikten med kvinnekampen, er å gi kvinner frihet til å velge. Hvis de da velger bort økonomi og inn andre verdier, er konsekvensen at kvinner kommer dårligere ut økonomisk enn menn. Men det er like fullt dårlig likestillingspolitikk å lokke kvinner bort fra arbeidslivet, og inn i økonomisk avhengighet.

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør