Mange kvinner som er gift med menn med topposisjoner i næringslivet, velger bort egen yrkesaktivitet. I stedet tar de seg av fellesoppgavene i familien og lever av mannens inntekt, viser en reportasje i Dagens Næringsliv lørdag. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har helt rett i at vi ikke bør sette oss til doms over dem som velger det, men respektere deres valg.
Det vi derimot kan sette oss til doms over, er et system hvor staten subsidierer deres valg. Det er et slikt system Jensen forsvarer når hun snakker om å legge til rette for individuelle ordninger og forsvarer kontantstøtten og pensjonspoeng til hjemmeværende.
De som velger et liv som hjemmeværende bør gjøre det for ektefellens regning, og ikke for statens. Det er fullstendig meningsløst at heltidsarbeidende småbarnsmødre på Rimi subsidierer toppsjefers hjemmeværende fruer.
Mange slitne heltidsarbeidende mødre og fedre i lavinntektsyrker ville gjerne gått ned i arbeidstid dersom de hadde råd til det. I stedet betaler de skatt som går til å ordninger til dem som velger å være hjemme på heltid. Det kan ikke de hjemmeværende klandres for, men de politikerne som forsvarer ordninger som belønner dem som velger bort yrkesaktivitet.
Det gjør de blant annet gjennom skatteklasse to. Ektepar der den ene har lav eller ingen arbeidsinntekt beskattes i skatteklasse to, og dermed et personfradrag ekstra. Det betyr i overkant av 10.000 kroner mindre i skatt i året. Staten bruker rundt én milliard i året på å subsidiere ektepar hvor den ene er hjemmeværende gjennom denne ordningen. Det er riktignok ikke snakk om store beløp, men det er en antikvarisk ordning.
De som velger å være hjemme med små barn får i tillegg kontantstøtte og pensjonspoeng. Dette er ordninger borgerlige partier har kjempet frem og som belønner kvinner som trekker seg ut av arbeidsmarkedet. For selv om ordningene er kjønnsnøytrale, er det langt mellom hjemmeværende menn.
Mange sidestiller offentlig støtte til barnehager med kontantstøtten. Men barnehagene gjør det mulig for å kvinner å gå ut i arbeidslivet, skaffe seg egen inntekt og betale skatt til samfunnet. For staten kan utgiftene til barnehagene anses som utgifter til inntekts ervervelse, siden de får mer i skatteinntekter fra utearbeidende kvinner enn de gir i subsidier til barnehagene.
Selv om det er kvinners fulle rett å velge et liv som hjemmeværende, er det ikke et valg samfunnet bør stimulere ved hjelp av økonomiske subsidier. Det bidrar ikke til likestilling, det bidrar ikke til økonomisk vekst og velstand og det er ikke rettferdig overfor for dem som både har lønnet arbeid og i tillegg tar seg av barn og hjem.
Retten til å velge annerledes enn det store flertallet, var en viktig del av kampen for likestilling. Nå er det de hjemmeværende som velger annerledes, og deres rett til å foreta det valget skal forsvares. Men det er naivt å tro at yrkesaktive vil se med beundring på dem som er hjemme. Å ta seg av husarbeid og organisere familien er ting alle familier gjør. De som er hjemmeværende gjør det på heltid som andre gjør i tillegg til jobb. Selv om de gjør mer av det, skal det mye til for at det skal gi status.
Flere toppledere uttaler at de ikke kunne klart jobben uten hjemmeværende kone. Hvis det er tilfellet, er det ganske nedslående for kvinner som ønsker seg både familie og karriere. Fremdeles er hjemmeværende synonymt med kvinne.
Heldigvis finnes det par hvor begge gjør karriere. Det er imidlertid blodig urettferdig at de er med å subsidiere hjemmeværende ektefelle for dem de kanskje konkurrerer med toppjobber om. Det er like urettferdig for menn som for kvinner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.