I februar kom meldingen. I det isbefengte Tsjuktsjerhavet nord for Alaska har StatoilHydro fått hånd om 16 leteblokker etter å ha lagt 14 millioner dollar på bordet i en budrunde.
Fremstøtet er i tråd med toppsjef Helge Lunds internasjonale vekststrategi: StatoilHydro skal satse på områder der selskapet har spesielle forutsetninger for å tilføre noe, særlig på dypt vann og i ekstreme nordlige omgivelser.
For å begrunne sin arktiske lengsel, har Lund vist til omdiskuterte anslag fra US Geographical Survey, som har gjettet på at inntil en fjerdedel av verdens uoppdagede olje og gass kan befinne seg i nordområdene.
I jakten på verdens siste olje skal StatoilHydro gå i front til Ultima Thule. 100 år etter Amundsen skal nordmenn igjen erobre polene.
Flere mangler
Alaska-meldingen og StatoilHydros nordlige strategi får miljøvernerne til å steile. Miljøorganisasjonen WWF slår fast at «Stat-oilHydro har ikke erf#229 i slike leteområder».
WWF har trolig et poeng. For selv om StatoilHydro styrer 80 prosent av norsk oljeproduksjon, og dermed er et av verdens største operatørselskaper til havs, er det grunn til å minne om at norsk sokkel langt ifra er et arktisk strøk. Takket være Golfstrømmen, har vi ikke problemer med drivende isfjell og ekstrem nedising av installasjoner i Norge. Likevel liker norske oljefolk å fremstille seg som pionerer i ett og alt av oljevirksomhet, selv om oljebransjen var 100 år gammel før den kom hit til landet, og til tross for at de norske eierposisjonene i Nordsjøen for en stor del er resultat av nasjonalisering og statlig favorisering av norske interesser.
Derimot er det en lang rekke internasjonale oljeselskaper som har årelang erf#229 med arktiske strøk:
BP, ExxonMobil og Conoco-Phillips har drevet oljevirksomhet på nordsiden av Alaska siden 60-tallet.
Russerne har drevet i Arktis like lenge, og bygger nå ut Prirazlomnoye-feltet i isen.
Shell og Exxon styrer hver sin gigantutbygging i ishjemsøkte strøk ved Sakhalin på den russiske stillehavskysten.
De samme selskapene bygger sammen med Eni ut Kashagan-feltet i det for en stor del islagte nordlige Kaspihavet.
Riktignok kan StatoilHydro nå skryte på seg deltagelse i den forestående russiske gigantutbyggingen Shtokman, men det er som juniorpartner etter russiske Gazprom og franske Total. I det internasjonale oljemiljøet var det flere som mente StatoilHydro oversolgte sin arktiske kompetanse i Shtokman-kampen. Uansett hva en måtte mene om det; mye kompetanse kan i alle fall kjøpes fritt i markedet, fra de store oljeserviceselskapene.
En opsjon
Mer interessant enn hva StatoilHydro sier, er hva selskapet faktisk gjør i nord. Og ved nærmere ettersyn oser ikke akkurat budgivningen i Tsjuktsjerhavet av selvtillit. Mens StatoilHydro betalte 14 millioner dollar for 16 leteblokker, bladde Shell opp over 150 ganger mer – drøyt 2,1 milliarder dollar for 275 leteblokker.
Også ConocoPhillips la på bordet en halv milliard dollar for 98 leteblokker. StatoilHydro fikk mindre enn halvparten av blokkene selskapet ønsket seg.
Oljekonsulent Jarand Rystad mener Shells budiver tilsier at selskapet ser et potensial på rundt fire milliarder fat i sine leteblokker i Tsjuktsjerhavet.
– StatoilHydro har ikke akkurat fått «the hot spots». Men selskapet har kjøpt seg noen opsjoner, sier han.
Rystad mener uansett at Stat-oilHydros nordområdestrategi er riktig, og at selskapet har betydelig relevant erf#229. Det samme mener de fleste aksjeanalytikere.
Likevel: StatoilHydro har et stykke å gå før selskapet er arktisk mester i oljeboring.
Men de kan jo håpe at polisen smelter.
Jostein Løvås er olje- og energireporter i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.