«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

Ordet «intellektuell» startet som et skjellsord, myntet på forfattere som Émile Zola og Anatole France som talte opp mot rasefordommer og mangel på rettssikkerhet i Frankrike i forbindelse med rettssaken mot offiseren Alfred Dreyfus. Det ligger en klar etymologisk perversitet at siden den gang har intellektuelle ofte brukt sine evner nettopp til forsvar av - snarere enn kamp mot - totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel. Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier. I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Bjørn Gabrielsen er kommentator i Dagens Næringsliv

Les også:Gazas tragedie er at altfor mange har egeninteresse i at den fortsetter(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.