Vet du om noen nær deg som alltid sender sms-er i møter, tar telefonen gående midt i en samtale, skriver mailer samtidig som de svarer deg på spørsmålet ditt, og ustanselig setter i gang små og store prosjekter? De ser utvilsomt busy ut, ridende på en bølge av viktige gjøremål virker det som, her går det unna. Ikke la deg lure. Multitaskerne har minst kontroll av alle.
De siste ukene har DNs lesere kunnet følge historien om hvordan Stavanger-mannen Johs Lundes milliardimperium bestående av rundt 70 selskaper innen eiendom, luksusbåter og transport kollapser bit for bit. Det hele startet med konkursen i Johs Lunde Marine Group 31. januar. Deretter røk morselskapet og i en periode gikk det med ett nytt Lunde-selskap hver dag.
Et kjapt blikk på det virvaret av selskaper den godeste forretningsmannen har bygget opp i et sinnrikt gjensidig avhengig system er nok til å utløse både hodepine og mageknip hos de fleste av oss vanlig dødelige.
Det er utvilsomt mye å si om businessadferden til Johannes Lunde, men en ting er sikkert: Mannen må ha hatt veldig mye å gjøre. Kanskje har han ikke vært hundre prosent bevisst på at det er lurt å avslutte en oppgave før han starter på den neste.
Han har ganske sikkert heller ikke lest Centre for Economic Policy Researchs artikkel nummer 8085 fra 2010.
I en sjeldent grundig analyse tar økonomene Decio Covelli og Andrea Ichino for seg effekten av multitasking på effektivitet i arbeidslivet. Materialet består av intet mindre enn 58280 arbeidsrettssaker fordelt på 31 dommere fra et industriområde i Milanos i tidsrommet 2000-2006. Av hensyn til rettssikkerheten blir sakene fordelt mellom dommerne etter en tilfeldig, alfabetisk metode. Derfor finnes det ingen bakenforliggende grunner til at noen i perioder har mange saker gående, og andre færre. Forskerne gikk inn i tallene hvert kvartal og sjekket gjennomføringsevnen hos den enkelte dommeren sammenholdt med hvor mange saker han til enhver tid hadde gående. Kort fortalt viser resultatene at jo flere saker en dommer turnerte parallelt, jo færre saker ble ferdigstilt i tide, noe som i sin tur førte til store restanser. For å illustrere: Dersom en dommer hadde åtte åpne saker gående, ville tre av dem være ferdig på deadline, mens den dommeren som hadde fire saker gående, ville ha alle fire sakene ferdig til samme tidspunkt. I tillegg lønner det seg for effektiviteten å ta en ting av gangen: Dommerne som i størst grad fikk avsluttet en sak før de begynte på den neste, var mest effektive.
Økonomene konkluderer med at for stor spredning i oppgavene fører til dårligere gjennomføringsevne, øker sjansene for at hvert prosjekt tar lengre tid, og fører til potensielt eksplosivt etterslep av arbeidsoppgaver. På toppen av det hele fant forskerne også en sammenheng mellom effektivitet og kvalitet, i at de dommerne som gjennomførte flest saker på kortest tid (de samme som hadde færrest saker gående parallelt), også i mindre grad opplevde at deres saker ble anket.
Begrepet multitasking stammer fra computerverden, og har først og fremst vært studert i forbindelse med barn og unges mediebruk.
For eksempel har forskerne undersøkt hvordan det egentlig går med leksene når den håpefulle hører musikk, ser på youtubesnutter, chatter på MSN og oppdaterer facebooksidene sine samtidig.
Skal vi tro dem, podene, når de sier at tidene har forandret seg siden kambrium-silur, dette har de full kontroll på?
Her kan du trygt være en gammeldags kjiping og stå på ditt. Det har foreløpig ikke skjedd en mutasjon som gjør de unges hjerner helt annerledes enn våre.
Menneskene, unge som gamle, er rett og slett påfallende elendige til å følge med på mange ting på en gang, noe også et Stanford-prosjekt fra 2009 viser. Her delte forskerne en gruppe på 262 ungdommer i to, ut fra medievaner. Ungdommene med sterk hang til å følge med i mange medier samtidig utgjorde den ene gruppen, og de mer moderate mediebrukerne den andre.
Det viste seg, gjennom tre ulike eksperimenter, at multitaskerne var markant dårligere enn de mer moderate, ikke bare til å gjennomføre oppgavene hver for seg, men nettopp til å multitaske.
Samtidig hadde de langt større tro på sine egne multitaskingevner enn det de - flinkere - moderate mediebrukerne hadde.
Det er all grunn til å tro at en slik falsk selvtillit også kan ramme voksne multitaskere rundt om i de tusen kontorlandskap, enten det gjelder troen på evnen til å føre mange samtaler samtidig, eller følelsen av å kunne turnere et utall parallelle prosjekter.
Kanskje føler du deg betydningsfull og etterspurt, kanskje er det gøy å takle mange baller i luften, men særlig effektiv når ballene blir for mange - det er du ikke.
Eva Grinde er journalist i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.