De av oss som vokste opp på 1970-tallet vet hva skirenn på idealtid er for noe. Der spente vi på oss skiene, fikk nummerlapp på magen og la ut i sporet straks startsignalet var gitt. Men målet var ikke å gå fortest. Målet var å gjøre det sånn halvveis bra. Den som kom aller nærmest gjennomsnittet på resultatlisten hadde vunnet. Bare en latterlig parentes fra et høyideologisk tiår?
En omfattende internasjonal studie nylig publisert i tidsskriftet Science tyder på at nordmenn fortsatt føler de bør befinne seg trygt innenfor midtsjiktet.
33 nasjoner fra alle verdensdeler deltok i undersøkelsen. Formålet var å kartlegge forskjeller på hvor strenge landenes kultur oppfattes å være («Differences Between Tight and Loose Cultures»). Sosiale normer er definert som uskrevne standarder (regler) for oppførsel. Nærmere 7.000 deltagere svarte på seks spørsmål av typen: «I dette landet er det svært klare forventninger til hvordan folk bør oppføre seg i de fleste situasjoner» og «folk i dette landet innretter seg nesten alltid etter sosiale normer». Landene ble plassert i fire grupper, og resultatet av hovedfunnet var krystallklart: Nordmenn har en sterk følelse av at det ikke er lov å skille seg ut. Norge befinner seg i gruppen med strengest sosiale normer sammen med Pakistan, India, Malaysia, Indonesia og Sør-Korea.
Forskerne sammenholdt så resultatene med en rekke utenforstående faktorer som hvor utsatt landet er for naturkatastrofer, ressursknapphet eller krig og konflikt. Deres antagelse basert på tidligere forskning er nemlig at ytre fare binder et folkeferd tettere sammen, og bidrar til fremvekst av strengere sosiale kodekser. Og ganske riktig, forskerne fant gjennomgående en slik sammenheng, men ikke i annerledestilfellet Norge, Riktignok sammenfaller sosial fasthet også med lav kriminalitet, høy grad av orden og system, samt strenge holdninger til «hverdagslovbrudd» som å snike på trikken eller snyte på skatten, der vi vet fra tidligere undersøkelser at nordmenn utmerker seg med streng moral. Men generelt skulle graden av politisk harmoni og økonomisk velstand i Norge tilsi stor takhøyde. Vi burde har «råd til» å slappe litt av, la de tusen blomster blomstre, tolerere avvikere og heie på enerne. Kort sagt ikke føle oss truet av alt som ikke faller pent inn i folden. Slik er det altså ikke. I langt større grad enn de fleste andre landene i undersøkelsen svarer nordmennene at det finnes «...svært klare forventninger til hvordan folk bør oppføre seg i de fleste situasjoner», at «Folk er enige om hvilken oppførsel som er passende og motsatt upassende i de fleste situasjoner...» og «dersom noen oppfører seg upassende i dette landet vil andre sterkt mislike dette».
Førsteamanuensis Vidar Schei ved Norges handelshøyskole i Bergen (NHH), som er ansvarlig for den norske delen av undersøkelsen, er overrasket over strengheten i norsk kultur, og ser frem til å analysere tallene nærmere. Han forsker til vanlig på fusjoner og forhandlinger, og mener det kan være svært nyttig å vite noe om hvor sterke et lands uskrevne regler for oppførsel egentlig er, når man skal drive business på tvers av landegrenser. Det kan sikkert de utenlandske sjefene som snakket ut i DN forrige lørdag om sitt møte med norsk arbeidskultur skrive under på.
«Det jeg savner hos nordmenn er det lille ekstra, det at de brenner for jobben sin,» sa konditorieier Pascal Dupuy. «Det som fungerer i andre anglosaksiske land, fungerer overhodet ikke i Norge», mente kulturtolk Bjørn Christian Nørbech, og trakk frem kåring av månedens medarbeider inkludert bilde på veggen som eksempel. «I Norge er det nesten pinlig å bli månedens medarbeider», sa Nørbech. Et annet sentralt trekk ved nordmenn, erfarte de utenlandske sjefene, er den grunnleggende iboende skepsisen til autoriteter, deriblant sjefer. Ikke bare skal ansatte la være å skille seg ut i forhold til hverandre, sjefene skal heller ikke komme her og komme her bare fordi de har en tittel.
Det er mye bra med å ikke ukritisk innordne seg hierarkier. Men det hadde vært mer sympatisk om en slik sunn skepsis gikk hånd i hånd med ekte toleranse for mangfold og annerledeshet. Hvis nordmenn er så individualistiske, frihetselskende og skeptisk til autoriteter - hvorfor omfavner de ikke de som utmerker seg enten det er ved fremragende innsats eller original væremåte?
Vi trenger visst ikke hverken autoritære regimer eller bøllete sjefer til å holde oss nede og disiplinere oss. Det greier vi fint selv.
Og 70-tallsopplegget med idealtid var kanskje et velment inkluderingstiltak, men det fungerte selvsagt ikke. De lurte ikke oss. Det må finnes måter å verdsette alle de som er helt gode nok på, uten å skylle de virkelig gode ut med badevannet. Det blir uansett aldri knyttet reell prestisje til å være akkurat midt på treet, selv ikke for nordmenn. Hverken da eller nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.