På innsiden: Sovjetstaten?

Tomme hyller i butikkene er noe som forbindes med sovjetstaten. Det er også partipamper som står over loven.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Det er fascinerende hvordan samtaler i disse dager handler om å få tak i smør. Da jeg var innom kiropraktoren igår, fikk jeg høre at det var mulig å få tak i fransk smør på Centra på Høvik. En kollega tilbød meg i dag resten av hennes Bremykt for å lage kålrabistappe til julemiddagen på lørdag.

Norge har i årtier hatt en velfungerende markedsøkonomi på de fleste områder. Men når det gjelder jordbrukspolitikken og matmarkedet, sverger vi fremdeles til reguleringsmetoder à la sovjetstaten. Tine har all makt, prisene er faste og nå er det tomme hyller.

Da overtar rykter og kontakter jobben til prisene. De sørger for informasjon som gjør det mulig å få tak i smør. I et vanlig marked vil prisene begynne å stige når lagrene hos produsentene faller, da vil folk kjøpe mindre smør og så vil vi i det minste ha smør til julekakene og julematen.

Det er selvsagt ingen tragedie med tomme smørhyller, og de fleste ser det komiske i det. Nordmenn har ikke vondt av å oppleve at det er noe de ikke kan få og å bli tvunget til å være kreative og tilpasningsdyktige. Kanskje blir det ikke pinnekjøtt, men biff på førjulsmiddagen. Kanskje blir det ikke kake, men frukt til dessert. Det tåler vi.

Problemet er at vi har en regulering av norsk matproduksjon som er hinsides enhver fornuft og logikk. Det er ineffektiviteten satt i system. Det er et system som gjør livets nødvendigste varer, dyre. Normalt er politikerne opptatt av at viktige varer som strøm, helse og utdannelse skal koste minst mulig. Men når det kommer til maten, blir det noe annet. Da er det få som snakker om inntektsfordeling og hensynet til de fattigste. Distriktspolitikken trumfer alt.

Norge er ikke en sovjetstat. Men det er likevel ikke mer enn 12 år siden den svenske næringsministeren Bjørn Rosengren glemte å ta av mikrofonen etter en tv-diskusjon, og hele landet fikk høre hvordan han karakteriserte Norge som den siste sovjetstaten. Da gjaldt det statlig eierskap, og på det området er det få land som minner mer om det gamle Sovjet enn Norge.

De fleste nordmenn synes ikke det gjør så mye så lenge de hel- og delstatlige bedriftene drives noenlunde effektivt, og altså ikke som Tine og norsk jordbruk. Men det mange glemmer, er at dette eierskapet gir utrolig mye makt til politikere, partipamper og deres venner.

Bare se på hva Aker RGI-eier Kjell Inge Røkke fikk ut av vennskapet med Ap og fagbevegelsen. Han fikk 4,8 milliarder kroner for å selge aksjer i Aker Holding til staten, aksjer som ikke ga innflytelse, slik vi med all mulig tydelighet har sett i ettertid, og heller ikke fortjeneste. Hva er da meningen med å overføre nesten fem milliarder kroner fra norske skattebetaleres felleskasse til Røkkes private pengebinge?

Nå er det A-pressen med Thor Gjermund Eriksen i spissen som er ute og handler. A-pressen er halvt eid av LO og halvt eid av det delstatlige Telenor. Konsernsjef Eriksen er gammel SV-er og Ap-medlem med imponerende vennekrets og nettverk blant de rødgrønne. A-pressen handler heldigvis for egne penger når selskapet kjøper de 36 norske lokalavisene i Edda Media fra britiske Mecom.

Det er bare et lite problem: Kjøpet av Edda Media strider mot norsk lov. Men det behandles av Eriksen og alle andre som en parentes. Ingen er i tvil om at dagens medielov vil bli endret slik at A-pressen kan gjennomføre oppkjøpet uten problemer.

Når loven blir endret, vil kulturminister Anniken Huitfeldt si at det ville den blitt helt uavhengig av hva Gjermund Eriksen, A-pressen og LO ønsker. Det er godt mulig, og dessuten fornuftig politikk. Konkurranseforholdene i den norske mediebransjen bør kunne reguleres av konkurranseloven.

Men det gir likevel en ekkel følelse å se hvor nonsjalant noen kan forholde seg til norske lover.

Lover som det ikke er meningen skal holdes eller som det ikke er viktig om brytes, bør avskaffes.

Det vil gi oss færre lover, og et enklere liv for alle dem som ikke har venner så høyt på strå at de kan sjekke på forhånd om det virkelig er nødvendig å holde loven.

Loven bør gjelde for alle. Det bør være et grunnleggende prinsipp også i det norske samfunn.

Les også: På innsiden: Den lille krisen


To kriser som truer Norge

OECD: Slik bør Norge møte krisen


Tine sikrer smør for neste høst

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør