Arbeidsløsheten herjer Europa. Fattigdommen stiger. Det er vanskelig å se noen ende på den økonomiske krisen. I gatene bærer unge menn symboler som minner nifst om hakekors. Innvandrere blir banket opp. I dag marsjerer Norwegian Defence League og «Stopp islamiseringen av Europa» i Gamlebyen i Oslo. Arrangørene spår borgerkrig.
I høst har vestlige medier bragt talløse reportasjer om europeisk høyreekstremisme. De har fortalt om innvandrer-hatere i det greske partiet Gyldne Daggry og antisemitter i ungarske Jobbik, om fotballpøbler med nazifakter og valgsuksess for Front National i Frankrike. Mange har trukket linjene til mellomkrigstiden, den tyske Weimar-republikken og katastrofen som fulgte.
Vi vet det så altfor godt. Det skal bare én mann til.
Men det finnes også en annen historie. Mye av den blir fortalt i antologien «Høyreekstremisme – Ideer og bevegelser i Europa», redigert av Øystein Sørensen med flere som særlig graver i ideologiene bak de ulike bevegelsene. Sammen med andre analyser tegnes et fasettert bilde.
Noe er krystallklart. Nettopp i Ungarn og Hellas har ekstremhøyre oppnådd relativ valgsuksess (6,7 prosent for Gyldent Daggry, drøyt 12 for Jobbik), og på meningsmålinger har de ligget enda mye høyere. Det er ingen tvil om at ekstremistideologien har potensial for å skape terrorisme. Vi vet det så altfor godt. Det skal bare én mann til.
Men samtidig: Kriselandene Spania og Portugal har ingen voksende høyreradikalisme. Innvandringskritiske Dansk Folkeparti og Geert Wilders’ Frihetsparti i Nederland opplevde i år valgnederlag, og mistet maktposisjon som støttepartier for sittende regjeringer.
Det er ingen klar europeisk trend at ytre høyre-partiene har gått sterkt frem under den økonomiske krisen.
– Det radikale høyre har gjort det bra enkelte steder, men det har de også gjort ved andre valg de siste 15–20 årene, sier David Art, professor med europeiske høyreradikalisme som spesialfelt Tufts University, Massachusetts til CBS. Marine Le Pen i franske Front National oppnådde i år omtrent samme oppslutning som hennes far Jean-Marie i 2002. Det østerrikske Frihetspartiet har lavere oppslutning i dag enn i 1999.
Veksten for ytre høyrepartiene blir knyttet tettere til økende innvandring enn til den økonomiske krisen. Situasjonen i Ungarn og Hellas er spesiell på grunn av spesielle historiske forutsetninger. Og Hellas holder snare på å «normaliseres», med en oppslutning for ytre høyre på 10–15 prosent, mener professor Art.
Knapt noen ser faren for noe «Weimar-scenario».
En årsak ligger i Brussel. Kriselandene i EU er avhengig av økonomisk støtte fra et fellesskap, der elitene inderlig avskyr de høyreekstreme.
Hvorfor maler mediene disse skrekkbildene?
I tillegg kommer de historiske erf#229ene.
– Jeg tror ikke det vil bli noen ny Hitler, av den enkle grunn at Europa allerede har hatt en og husker svært godt hva det førte til, sier historikeren Mark Mazover ved Columbia University.
Så hvorfor maler mediene disse skrekkbildene?
Vi har noe skyld selv. Journalister elsker angst-klisjeer. «Brunskjortene marsjerer igjen!» er en av dem.
Noe handler om interessene til budskapets avsender. Statsminister Antonis Samaras har sammenlignet situasjonen i gjeldstyngede Hellas med Weimar-republikkens siste dager.
– Budskapet er: Gi oss pengene, hvis ikke vil det komme en ny Hitler, sier historikeren Mazover.
Noe er politisk kamp. Venstresiden elsker å hate høyreradikale. Hvis det går slik det pleier, kommer det til å dukke opp tre ganger så mange blitzere som islam-hatere under dagens marsj i Gamlebyen.
Men er det noen fare i å frykte noe som tilsynelatende ikke er farlig?
På den ene siden, nei. Disse folkene er farlige. Baader-Meinhof banden hadde aldri noe håp om å få gjennomført revolusjonen i Tyskland, men de var dødelige terrorister. Vi har hatt Breivik.
På den andre siden: I kampen mot terroristene på 1970-tallet innførte Tyskland yrkesforbud i offentlig sektor for harmløse raddiser. I Norge drev politiet ulovlig overvåkning. En gal analyse av truselen ga samfunnsmessige skadevirkninger.
Europa har tunge økonomiske problemer og kanskje enda dypere integreringsutfordringer. De høyreradikale tilbyr groteske løsninger på reelle problemer.
Vi må gi bedre svar.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.