Kardemomme by er et forbilde for moderne eldreomsorg, pensjonsreform og arbeidslinjen.

Kardemomme-

liberalismen

Det finnes ikke politikere i Kardemomme by.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Kardemomme er en nokså merkelig by og det hender mye der som ikke hender andre steder.- Thorbjørn Egner

Så er altså norsk kultur truet av innvandring likevel. Innvandring fra Sverige. Den svenske regissøren Sofia Jupither mener «Folk og røvere i Kardemomme by» hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i generasjoner fremover.«Er det ikke på tide, etter å ha latt Thorbjørn Egner leve i 100 år, å ta skrittet inn i 2000-tallet og begrave ham for alltid?» spurte hun i en kronikk i Aftenposten.

Boken kom i 1953, og den kunne vært utdatert. Men Jupither tar skammelig feil, så klart.

Det er mye det går an å reagere på i boken og teaterstykket. Det er for eksempel dyremishandling. Løven får melkesjokolade, og det har den neppe godt av. Men noen av denne ukens saker – og utsiktene til vårens politiske landsmøter – viser hvor aktuell boken fortsatt er.

Noe av det som kan se ut til å være verst ved Kardemomme by, er at en gammel mann – sikkert dårlig til bens – må bo i byens eneste høyhus. Uten heis. Det virker brutalt. Og det er lett å forestille seg hvilken tåredryppende reportasje TV 2 kunne laget om Tobias (75), alene i et trekkfullt tårn.

Egentlig er det en historie om moderne eldreomsorg. Der kalles det «trappetrening». De gamle holdes i fysisk aktivitet og i form ved at de må ta trappen. Det er samhandlingsreformens tanker om forebygging i et nøtteskall. Og det passer som hånd i hanske i helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støres utspill denne uken om å bytte ut ordet «eldreomsorg» med «trygg og aktiv alderdom».

Kardemommeloven trengs fortsatt. Den tåler å gjentas – særlig av politikere

Historien om Tobias passer med pensjonsreformen også. Tobias fyller 75 år i boken. Men han går ikke av. Han blir ved sin kikkert. Egner skrev lenge før noen hadde funnet opp ordet «levealdersjustering», et ord Dagsrevyen denne uken kunne fortelle at mange i offentlig sektor fortsatt ikke har fått med seg. Med pensjonsreformen kan Tobias bli symbolet på det vi vil ha mer av. Han er et moderne ideal. I Kardemomme bys meteorologiske institutt går ingen av ved fylte 67. Tobias vil fortsette å synge «Hallo, hallo, nå blir det deilig sommervær!» til han ramler ned.

Også i integreringsdebatten er Egner aktuell. I 2009 flyttet regjeringen ansvaret for integrering fra Arbeidsdepartementet til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hvis regjeringen hadde lest Egners bok om igjen, ville den sett at det ikke var klokt, og tykke utredninger ville vært overflødige. Kasper, Jesper og Jonatan blir integrerte og lykkelige når de endelig får jobber som brannmester, sirkusdirektør og hjelpebaker. I Kardemomme by følges arbeidslinjen.

Det underligste med Jupithers angrep på Kardemomme by, er hvordan hun kan tro at boken skal hindre mangfold og likestilling i «generasjoner fremover» når den ikke har gjort det de 60 årene den er blitt lest.

I 1953 var Norge et snevrere samfunn. Landet hadde fortsatt den såkalte konkubineparagrafen, som forbød samboerskap. Homofili var forbudt. Andre religioner enn den lutherske varianten av kristendom var knapt synlig. Butikkene stengte tidlig. Utestedene ikke så lenge etter. Idealet for kvinner var å være hjemmeværende husmor. Og rocken var fortsatt ikke kommet til landet.

Midt i dette samfunnet spikret politimester Bastian opp Kardemommeloven: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.»

Kardemommeloven er en liberalistisk utopi. Den følger skadefølgeprinsippet om at handlinger som ikke medfører skade eller fare for skade for andre, ikke bør være straffbare. Den er en lov for toleranse, og lovens ånd var langt unna det samfunnet folk levde i da boken kom.

Kardemomme by er vekterstaten med stor frihet og stort ansvar for den enkelte. Det offentlige tar seg bare av innbyggernes sikkerhet. Resten er opp til frivillighet og fellesskap. Politimester Bastian fungerer riktignok ikke helt hundre prosent i jobben. Men da mobiliseres borgervernet – bakeren, pølsemakeren og kjøpmann Berg – som fanger røverne og overleverer dem til politiet. Byfesten er en dugnad. Og den åpnes ikke av noen borgermester. Det finnes ingen politikere i Kardemomme by. For noen kan nok det virke skummelt.

Kardemommeloven trengs fortsatt. Den tåler å gjentas – særlig av politikere. I partiene blomstrer lysten til å regulere og forby, enten det er sexkjøp og tigging eller pappvin og kinderegg. Kardemommeloven er en påminnelse om grensene for politikk.

Hvis det er ett norsk lokalsamfunn det er viktig å verne mot fraflytting, må det være Kardemomme by.

Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
Følg @kjetilba på Twitter