4. juni 1988: Etter alt som har skjedd det siste året, er det blitt stadig vanskeligere å bli forundret over noe som helst. Men av og til skjer det, og når det skjer, står det oftest en lærer bak. Så også denne gang. Underet skjedde tidlig en morgen, så tidlig at jeg trodde jeg hadde hørt feil, inntil klare hjerner rundt meg forsikret meg om at læreren i Romsdals lokalradio faktisk hadde sagt det jeg trodde hun hadde sagt. Radio-diskusjonen gikk om lærernes lønninger og lærernes kvalitet, eller snarere mangel på kvalitet. Uten det minste tegn til skam, innrømmet lærerstandens representant at det nok er riktig at mange lærere ikke kan kommareglene. Men, la hun til; det er politikernes feil.
Ser man det. Så har altså politikerne fått ansvaret for komma-reglene også. Det eneste som mangler nå er at de aksepterer det. Men det kommer nok. Mellompartiene kan en alltid stole på.
Såvidt jeg husker fra mine år i knebukser, dekker kommareglene et par sider i grammatikk-boken. Å lære dem tar for et normalt utrustet menneske, en times tid. Men altså ikke for en lærer. En lærer må ha hjelp fra politikerne. Eller iallfall høyere lønn, hvilket vel til syvende og sist var min morgen-vekkers poeng. Ikke et øyeblikk lot det til å falle henne inn at saken også har en annen side: Hvorfor skal en lærer som ikke kan kommareglene ha lønn i det hele tatt? Blant normalt oppegående mennesker er det vanlig å vise hva man kan før man krever høyere lønn. En lærer vil først ha høyere lønn. Deretter kan det muligens komme på tale å lære seg det man allerede er betalt for å kunne. Hva er det som har skjedd med denne verden?
Vel hjemme fra mitt Romsdals-besøk, kjørte jeg bak en hårete Renault 5 turbo, komplett med underbitt og meter-brede dekk. På bakruten sto følgende, livsglade melding: Moneybrokers do it with interest. Riktignok gjør pengemeglere litt av hvert for tiden, men å gå nærmere inn på det, ville ødelegge mitt poeng: Når kommer lærerne til å si det samme? Når vil de vise gammeldags interesse - for ikke å si faglig stolthet - for den jobb de frivillig - høyst frivillig - har påtatt seg selv å gjøre. Finnes der ikke lenger noe som heter personlig stolthet og æresfølelse? Er lærere virkelig i stand til å se seg selv i speilet når de vet at de ikke engang kan kommareglene? Åpenbart er noen av dem det, og kanskje skulle det heller ikke forundre meg etter at de forlangte penger for å gå i 17. mai tog.
Jeg venter nå adskillige protester fra lærerstanden. For hva vet vel jeg - en redaktør i en næringslivsavis - om hva lærere kan og ikke kan? Jeg vet faktisk en god del. Jeg har sendt tre barn gjennom skolen. Dessuten mottar jeg regelmessig bunkevis med søknader fra lærere som tror de egner seg som journalister. Jeg kan her og nå forsikre de fleste av dem om at det gjør de ikke. Av søknadene fremgår det nemlig med all ønskelig tydelighet at det ikke bare er kommareglene som mangler. Det står minst like ille til med det generelle kunnskapsnivå.
Hvis noen har fått det inntrykk at dette hjertesukket dreier seg om lærerne, så tar de grundig feil. Det bare ser slik ut. Hjertesukket går på hele samfunnets bratt stigende tilbøyelighet til å velte alt ansvar over på politikerene slik at vi som enkeltmennesker blir stående helt uten. Tidligere var det bare boligbygging og barnehaver. Nå er altså kommareglene kommet i tillegg.
Jeg innrømmer at politikerne på mange måter bare får hva de selv har bedt om. Så lenge har de diskontert fremtidige inntekter, så lenge har de latt de offentlige utgifter få lov å øke, så lenge har de innbilt sine velgere at også marginale problemer lar seg løse at de samme velgere ikke lenger vil akseptere et nei som et svar. Alt skal løses, enhver bevilgning skal gis og alle formål er like viktige. Dette er politikernes dilemma og dette må de selv sørge for å komme seg ut av.
Men når det er sagt, får der være en grense for krav også. Og grensen går ved kommareglene. Også lærere er mennesker og som mennesker er de tildelt en fri vilje til å gjøre sine egne valg, til å bli oppfattet som dyktige, profesjonelle lærere eller til å bli sett på som en klynkende flokk imbeciller som vil ha en hundrelapp for hvert komma de lærer seg å sette.
Men igjen: Denne kommentaren gjelder ikke bare lærerne. Den gjelder oss alle. Og den gjelder særlig i en tid hvor annethvert menneske går rundt og mumler om "å realisere seg selv" uten at jeg er i stand til å fatte hva pokker de egentlig mener med det.
Er det «å realisere seg selv» disse mumlerne virkelig mener eller er det at det nå står politikerne fritt å realisere dem?
Jeg spørger kun og lar det til en forandring være Henrik Ibsens kall at svare. Han gjør det i et brev til Bjørnson den 4. august 1882: Det, i sin livsførelse at realisere sig selv, mener jeg, er det højeste et menneske kan naa til.
Vennligst bemerk at Henrik Ibsen også hadde styring på kommareglene.
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:Leve oppkomlingene!
24. juli 1993:Har du glemt, Rune?
8. mai 1999:Riksen af bare faen
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.