20. august 1988: Kultur-Norge, økonomi-Norge og politikk-Norge strides for tiden om hvorvidt markedet alltid har rett eller om det faktisk kan tenke seg at det har menneskelige egenskaper og tar feil i ny og ne.
Det var Fremskrittspartiets Petter N. Myhre som startet debatt-epidemien mens Aftenposten er siste mann ut. I en leder igår presenterte avisen en tanke som var så uklar at man fristes til å tro at den ikke var tenkt i det hele tatt. I en hyllest til den konservative ideologi, skriver nemlig avisen: «...en konservativ slutter å bygge på markedsøkonomien der hvor markedet slutter.»
Som om markedet overhodet er i stand til å slutte. Eller for den saks skyld begynne. Eller ta feil eller ha rett.
Fra litteraturen kjennes en rekke eksempler på slike endeløse og stort sett også formålsløse debatter. I sin tid kranglet syv byer seg imellom om hvilken av dem som var Homers fødested. Først da debattantene måtte innrømme at ingen av dem visste noe om Homers identitet, ble de enige om at eksersisen lignet kraftig på diskusjonen om Pavens skjegg. Striden ble derfor bilagt.
Til gjengjeld fortsetter krangelen om Pavens skjegg. På tysk heter det nemlig keiserens skjegg, visstnok Fredrik Barbarossas, noe mindre sannsynlig Karl den stores. Muligens har skjegget ikke noe med skjegg å gjøre i det hele tatt, men tvertimot ull. I sine epistler brukte Horats et uttrykk som på latin lyder «de lana caprina rixari», hvilket på gangbart norsk betyr «strides om geiteull». Og tyskerne - trolig av hørselssvekket type - trodde de hørte «Kaiser» der hvor Horats-oversetteren vitterlig hadde sagt «Geissen», som betyr geit. Dermed kom uttrykket «keiserens skjegg» inn i verden. Hva så med Pavens? Elementært. Siden Fredrik Barbarossa og Karl den store utvilsomt hadde hatt skjegg, ville man miste uttrykkets dypere mening hvis man fortsatte å referere til dem. Tross alt var man avhengig av et visst usikkerhetsmoment. Derfor ble Keiserens skjegg til Pavens skjegg.
Av samme tilsjaskede karakter er den debatten som nå pågår om markedet. Det fiffige er at diskusjonen ikke så ofte går på hvorvidt man skal godta markedets dom eller ikke, men tvertimot på hvorvidt markedet har rett eller ikke. Som om et fritt marked noengang kan ta feil eller ha rett. Markedet virker det. Til gjengjeld er det det eneste det gjør. Hvorvidt vi liker det vi står tilbake med når markedet har virket seg ferdig, er derimot en annen sak, som saktens er verd å diskutere.
Både kultur-folket, politikerne og Aftenposten (som altså mener at markedet tar slutt et sted) kan formodentlig relativt raskt kunne bli enige om at virkningen av å bykse ut fra et fly uten fallskjerm er ubehagelig. Likevel har vi aldri hørt noen av dem diskutere (enn si betvile) hvorvidt tyngdeloven har rett eller tar feil når hopperen klasker i bakken. Ingen betviler heller tyngdelovens dom. Tyngdeloven har samme en-øyde kvalitet som markedet. Den innskrenker seg til å være der. Og til å virke.
Nå liker ikke vi mennesker alltid måten tyngdeloven virker på. Derfor forsyner vi plutselige avhoppere med fallskjerm. Men ikke engang Isac Newton - der han under et besøk hos sin gamle mor i Woolsthorpe i 1666 - lot det gå utover tyngdekraften da eplet falt og, ifølge meget usikre kilder, traff ham i hodet. Tvertimot. Han trev den begjærlig, trakk den slutning at det var den som tvang månen rundt jorden, og gjorde seg berømt på å ha funnet den.
Hvis mine lesere på dette punkt synes at også denne diskusjonen dreier seg om Pavens geiteull, er det trolig fordi de har rett. Men når alvorlige menn - for det er stort sett menn som diskuterer denslags - forsøker å påføre markedet en sjel - en evne til å oppføre seg pent, mindre pent eller sogar klandreverdig - får det heller stå sin prøve. Markedet er per definisjon uskyldig. Det er ikke som oss mennesker snille eller slemme, det slutter ikke en gang, det bare er der og har som eneste funksjon å frembringe de logiske konsekvenser av menneskenes dåraktige handlinger. På samme måte som tyngdeloven.
På markedets vegne vil jeg derfor protestere mot urettferdigheten, mot å bli behandlet som gjøkalven i lignelsen om den fortapte sønn: Gjøkalven var den eneste helt uskyldige i dramaet mellom den despotiske faren og den fordrukne, bortskjemte guttehvalpen. Likevel - da yngelet til slutt vendte hjem - var det kalven som ble slått ihjel.
Hvis jeg var markedet - og kunne tale, hvilket altså markedet av mangel på sjel ikke kan - ville jeg si som Martin Luther på riksdagen i Worms: Hier stehe ich. Ich kann nicht anders.
Og for egen regning tillater jeg meg å legge til: Gott helfe mir. Amen!
Les flere av Kåres perler:
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:
Leve oppkomlingene!
8. mai 1999:
Riksen af bare faen
24. juli 1993:
Har du glemt, Rune?
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.