Til minne om tidligere redaktør Kåre Valebrokk presenterer vi noen av hans klassiske lørdagskommentarer. Dette er en av dem.
22. april 1995: Jeg har betydelig respekt for forlagssjef William Nygaard etter hans rakryggede opptreden i Rusdie-saken, særlig i perioden før han selv ble skutt ned i Dagaliveien.
Ikke at han har gjort noe etter det brutale attentatet som har fått min respekt til å kjølne, men også for en påskutt forlagssjef går det grenser for hva man kan si og ikke si. Særlig det første.
Jeg sikter selvsagt til hans uttalelser i Norsk Forum for Ytringsfrihet i Oslo i denne uken, hvor han i klare ordelag beskyldte den iranske ambassade for å ha deltatt i planleggingen og gjennomføringen av attentatet. Riktignok brukte han en anonym kilde som sannhetsvitne for sine beskyldninger, men Nygaard etterlot liten tvil om at den anonyme kilden hadde gitt korrekte opplysninger.
Jeg har samme rett som pressen til å skjerme mine kilder, sa William Nygaard, som mente det fikk bli politiets sak å skaffe bevis for at beskyldningene mot iranerne i Drammensveien 88 E er riktige.
William Nygaard har selvsagt samme rett som oss journalister til å skjerme sine kilder. Det skulle bare mangle. Men han har noe mer enn det. Han har også samme plikt som pressen til å unnlate å komme med beskyldninger som ikke på noe vis lar seg dokumentere.
Jeg har lite til overs for det offisielle Iran. Men jeg tror likevel ikke at herrene i Drammensveien 88 E er så korte for hodet at de saksøker Nygaard for injurier. En rettsak med full internasjonal pressedekning er trolig det siste våre lokale ayatollaher ønsker seg. Likevel ville både Nygaard og den rettsstat han så markant sto opp for under spetakkelet om «Sataniske vers», tjent på å ha et bedre dokumentasjonsgrunnlag før forlagssjefen trakk sin endelige konklusjon: Bryt med Iran. Tøm ambassaden og kast dem ut. UD bør handle nå.
Når så dette er sagt, er jeg hjertelig enig med William Nygaard i at pakket på Drammensveien bør kastes ut, men på et helt annet grunnlag. De bør kastes ut av Norge fordi de ved sitt blotte nærvær forsvarer et fremmed regimes rett til å dødsdømme nordmenn på norsk jord og til alt overmål - også ved sitt blotte nærvær - forsvarer det samme regimes rett til å eksekvere dommen.
Vi har en lang tradisjon i Norge for å være tolerante mot annerledes tenkende og troende. Det er en tradisjon med dype røtter i den kristne sivilisasjon og en tradisjon vi skal ta vare på. Men for å kunne opprettholde den, krever toleransen et minimum av gjensidighet. Så lenge vi tolererer andres tro og meninger, forlanger vi også respekt for våre egne.
Har så iranerne på Drammensveien deltatt aktivt i gjennomføringen av attentatet mot Nygaard?
Det vet jeg ikke og det tror jeg hverken politiet eller Nygaard med sikkerhet vet. Men det vi alle vet, er at den talsmann for ayatollahene som forsøkte å bagatellisere «fatwaen» - dødsdommen - omgående ble hjemkalt til Iran. Dermed er det knapt for dramatisk å trekke den slutning at de gjenværende - stilltiende eller av mangel på provokatoriske spørsmål - står for det samme, reaksjonært intolerante syn som regjeringen i Iran. På den bakgrunn, og på den alene, har vi allverdens grunn til å kaste dem ut av Norge.
For ganske få århundrer siden var religiøs toleranse mangelvare over hele Europa. Blant annet forlot millioner av anderledes troende Frankrike fordi deres Gud var en smule anderledes enn den herskende kirkes Gud. Mange av dem dro til Holland, hvor de fikk lov å tro på hva og hvem de ville. Problemet var bare at den hollandske toleranse hadde en motpost. Sålenge de fikk tro på hvem de ville, måtte de også akseptere at andre fikk tro på hvem de ville. Det kunne de ikke finne seg i og dermed kom den hvite mann til Sør-Afrika, et av de steder i verden som inntil ganske nylig unnlot å stille det opplagte krav at toleranse krever toleranse. I den siviliserte verden er retten til å være intolerant ikke like opplagt som under det hvite mindretallsstyret i Pretoria.
Men er det ikke for dramatisk å kaste iranerne på dør? Er det ikke tross alt bedre å opprettholde kontakten med dem? Kan vi ikke oppnå mer med det?
Jeg hører allerede innvendingene fra de sindige menn i UD.
Dessverre. Jeg tror ikke vi oppnår noe ved det. Derimot kunne vi oppnå noe ved for en gangs skyld å vise litt mot. Vi kunne oppnå hele den vestlige verdens respekt ved å vise i handling at intoleranse - særlig av den typen som fører til nedskyting av forlagssjefer - er en av de ting vi i Norge ikke tolererer.
Langt opp i 80-årene kastet vi russere på dør flokkevis for synder som umulig kan ha vært verre enn det er å støtte mord på nordmenn i norske villaveier.
Så hvorfor ikke iranerne i Drammensveien 88 E?
Ha en god helg!
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:
Leve oppkomlingene!
8. mai 1999:
Riksen af bare faen
24. juli 1993:
Har du glemt, Rune?
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.