19. november 1988: «All the News that's Fit to Print». Dette stolte valgspråk har den amerikanske storavisen New York Times båret helt siden 1896. Valgspråket blir brukt og misbrukt hver gang en eller annen avis har begått et overtramp. Men det pussige ved saken er at det alltid er den andre halvdel av valgspråket det fokuseres på, altså «...Fit to Print». Nesten aldri hører man noen nevne «All the News...«, iallfall ikke i Norge. Ikke desto mindre er det «All the News» som er bærebjelken i valgspråket, «Fit to Print» beskriver bare måten nyhetene skal presenteres på.

Hvorfor velger jeg et nesten 100 år gammelt amerikansk avis-slogan som utgangspunkt for en lørdags-kommentar?

Fordi jeg ustoppelig overøses med telefoner, brev og kommentarer fra lesere som unisont forlanger at Dagens Næringsliv slutter med å beskrive virkeligheten som den er. De sier det ikke med rene ord, slett ikke, de forteller meg i stedet at alt ikke går galt her i Norge, at mange bedrifter faktisk går bra, at hele Norge kommer til å gå til helvete hvis ikke Dagens Næringsliv slutter å slå opp kriser, konkurser, tap og underskudd på hver eneste første-side.

Midt i ordflommen forsøker jeg å minne mine kritikere på at Norge faktisk er i krise, at bankene har tapt milliarder, at konkursbølgen vasker i hver krok av bedrifts-Norge og at få - om noen overhodet - ser noen fornuftig måte å skaffe norsk næringsliv nok egenkapital på. Det hjelper bare så lite. Mine kritikere mener Dagens Næringsliv har et spesielt ansvar. Det er simpelthen vår jobb å gjøre det ingen andre får til: Skape grunnlag for den optimisme som er nødvendig for å bringe landet ut av dagens økonomiske uføre.

Jeg takker selvfølgelig for tilliten. Men bot - og slett ikke bedring - kan jeg ikke love før den virkelighet vi forsøker å beskrive forandrer seg. Og foreløbig ser den med enkelte unntak nokså dyster ut.

I ren galgenhumor har jeg i det siste spekulert på om vi virkelig skulle lage en første-side med bare gode nyheter, i det minste for å demonstrere hvor vanvittig det ville virke. Som hovedoppslag ville jeg i så fall velge følgende glad-melding: - Ingen oppsagt i DnC fredag. Deretter ville jeg krydre siden med titler som disse: - Skånland på frifot. - 96% har fortsatt arbeid. - Alle SAS-fly trygt ned. Riktignok beskriver alle glad-titlene virkeligheten. Men hvem ville være tjent med en avis som bare beskrev den del av virkeligheten som er normal og silte unna det unormale? Det er ingen stor sensasjon at folk har arbeid, heller ikke at bedrifter tjener penger (er det ikke fortsatt derfor bedrifter drives?) og slett ikke at SAS-fly kommer seg trygt over Atlanteren. Det er når folk går uten arbeid, når banker sier opp tusenvis av medarbeidere, når underskudd eller overskudd er ekstraordinært store eller når SAS-fly buklander på Kennedy Airport at de store overskriftene hentes frem. Fred i Israel er en nyhet, fred i Norge er normalt og følgelig ikke verd trykksverte. Jeg skulle gjerne se den leser som i det lange løp ville kjøpe en avis som har som sin redaksjonelle linje å skrive om alt som er normalt til fordel for alt som er unormalt.

Enhver journalist kjenner den definisjon som John B. Bogart, city editor i The Sun fra 1873 til 1890, ga en nyhet: When a dog bites a man that is not news, but when a man bites a dog that is news. Etter dette credo forsøker enhver journalist med respekt for seg selv å leve og ennå har ingen avis overlevd som har forsøkt å drive etter et annet.

Med denne definisjon på en nyhet i bakhodet, blir det kanskje enklere å begripe hva New York Times mener med sitt valgspråk, nemlig: Alt unormalt det sømmer seg å trykke.

Jeg er selvsagt klar over at de fleste lesere aksepterer nyhetstankegangen som prinsipp. Men nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor prinsippet ikke aksepteres når det fremføres i frihet. Da, plutselig, tillegges Dagens Næringsliv en slags overordnet oppgave i samfunnet: Vi skal ikke bare beskrive virkeligheten, vi skal ta keisersnitt på den og gjøre det normale unormalt i en tid hvor det unormale dessverre blir mer og mer normalt.

Ikke bare «dessverre», forresten. Skal det være en glad-nyhet å møte helgen med? - Opplagsrekord for Dagens Næringsliv. Vi er i ferd med å passere 32 000 og vokser prosentvis raskere enn noen annen norsk avis jeg vet om.

Takket være de mange menn som for tiden biter bikkjer i norsk næringsliv.

Les flere av Kåres perler:

20. august 1988: Forsvar for markedet
22. mars 1993: Spør heller Paul Wilson!

16. juli 1988: Moms på solen!
22. april 1995: Kast iranerne ut!
27. januar 1996: Utvalgte torturister

17. desember 1988: Leve oppkomlingene!
8. mai 1999: Riksen af bare faen
24. juli 1993: Har du glemt, Rune?

4. juni 1988: Et komma til besvær
25. juni 1988: St. Hans med Karl Marx
27. august 1988: Lørdagsandakt

Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.