Noen universitetsfag går for å være adskillig mer lettkjøpte enn andre. DN legger i dag frem tall som dessverre bekrefter dette.
Lav innsats og høy karakter har alltid vært en dunderkombo for makelig anlagte med noenlunde hjernekapasitet. Det er jo som kjent så mye annet studentene kan fordrive tiden med. Og det gjør de.
Nokut la onsdag frem en rapport som viser at norske studenter ikke typisk sliter seg ut, i hvert fall ikke på studier. Heltids bachelorstudenter bruker i snitt 27,2 timer i uken på studier. Arkitektstudenter, realister, teknologer og medisinere ligger over snittet, med arkitekter på en absolutt topp med 43 timers studieinnsats per uke. Lærerstudenter og humanister ligger under snittet. På jumboplass finner vi pedagogikkstudentene, med 23 timers samlet studieinnsats i uken. Det er ikke til hinder for at de gode karakterene sitter løst: 80 prosent av alle pedagogikkstudenter får karakteren C eller bedre, akkurat som arkitektstudentene. Mens de vordende arkitektene altså bruker nesten dobbelt så mye tid.
Nokut-tallene antyder noen interessante sammenhenger, for eksempel at jo flere timer organisert undervisning et studium tilbyr, jo høyere antall timer egeninnsats legger studentene ned. Det tyder på at fagenes arbeidskultur påvirker egeninnsatsen i betydelig grad. Tallene viser også at studenter på fag med skyhøye opptakskrav som medisin, jus og psykologi, utmerker seg med høy egeninnsats blant studentene. Det kan skyldes akademisk talent og gode arbeidsvaner blant alle dem som lå mellom 5 og 6 i snitt på videregående.
Økonomi og statsvitenskapsstudenter ligger derimot under snittet i innsats. Dette er studieretninger som har vokst enormt de siste årene. De er både populære og billige å opprette, og dermed innbringende for studiestedene. Den ville veksten har imidlertid ført til høyst varierende opptakskrav og kvalitet, noe det er grunn til å tro at gjenspeiles i studentenes innsats.
Karakterskalaen består av seks nivåer, inkludert strykkarakteren F. Når 70–80 prosent av studentene blir belønnet med enten A, B eller C, tas åpenbart ikke hele skalaen i bruk. Én av effektene er at veien ned til strykkarakter blir lang. Og her kan noe av forklaringen ligge. Institusjonene taper penger for hver student som stryker. De har økonomisk interesse av å holde den prosenten så lav som mulig.
Ingen er tjent med at det vokser frem en velbegrunnet oppfatning av at noen fag innebærer snarveier til toppkarakterer. De vil tiltrekke seg lite ambisiøse studenter (og lærerkrefter) og over tid undergrave fagets kvalitet, status og prestisje.
Det er ingen faglig grunn til at det skal være systematisk lett å hale i land en grad med toppkarakterer i for eksempel pedagogikk, historiefag eller økonomi og administrasjon. Hvor hardt studiet, er handler ikke om fagets natur, men om hvilke krav som blir stilt. Det er naturlig at humanistiske «lesefag» baserer seg på mye egenstudier. Hvis studentene i stedet velger å utnytte dette ved å gjøre helt andre ting, bør det gjenspeiles i karakterene. En måte å sikre innsats på i tillegg til obligatorisk undervisning, er å kreve mange og jevnlige innleveringer med høye krav til kvalitet gjennom hele året. Dette gjøres i noen grad, men ikke på langt nær så mye som planen var da kvalitetsreformen ble innført. Det henger selvsagt sammen med at det ikke bare er krevende for studentene, men også for lærerne.
Hvis man får en A, B eller til nød en C uten å jobbe noe særlig for det, velger mange studenter å ikke jobbe noe særlig for det. Overraskelse.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.