En driftig, nyutdannet lærer kom med følgende hjertesukk nylig. «Mer tvungen tid på skolen betyr enda flere meningsløse møter som rektor bestemmer at jeg MÅ delta i.» Hun er ikke alene om å frykte meningsløst byråkrati, hverken blant lærere eller andre i kunnskapstunge profesjoner. Holdningene lever for eksempel i beste velgående i deler av akademia, der ledelse og møter kun er heftelser som avbryter det virkelige arbeidet. Fagmiljøet er det meningsfulle habitatet, institusjonen som betaler for gildet mer en tilfeldig ramme.
Både lærere og professorer kommer fra tradisjonen der sjefsrollen er et (ofte upopulært) verv man blir valgt til som «den fremste blant likemenn». Kulturen henger igjen, selv om den lenge har vært utfordret av en mer profesjonalisert lederrolle. Moderne skoler og universiteter og for den saks skyld sykehus har så komplekse mål og oppgaver, at gamlemåten der alle i «de vises råd» skal være med å bestemme, kommer til kort. Samtidig er heller ikke den nye lederrollen helt på plass.
Arbeidsgiverorganisasjonen KS’ overbevisning om at lærernes økte tilstedeværelse på skolen vil føre til en bedre skole hviler på et premiss om at skolen har en sterk og velfungerende ledelse. Klok ledelse – ikke økt kontroll – er en forutsetning for at styrking av rektors styringsrett skal være en bra ting for elevene. Dette har vært underkommunisert i den opprivende striden mellom KS og lærerne.
Lærerne har gjentatte ganger understreket at det er KS de ikke tror et fnugg på, sine nærmeste sjefer rundt om på skolene har de full tillit til. Det er mystisk, for slik høres det ikke ut. Lytter vi til debatten høres det snarere ut som lærere flest forventer at rektor straks hun får sjansen vil binde lærere fast til en pinnestol på kvadratmeterstore arbeidsplasser i lokaler uten oksygen. Der skal de pent sitte og fylle ut stadig nye skjemaer, og bare når de skal delta i obligatoriske, ørkesløse møter får de forlate plassen sin.
Hva er det som gjør at lærerne later til å tro så vondt om sine sjefer? Et svar kan være at de er dypt skeptiske til all ledelse og styring nærmest av prinsipp. Et annet er at høyrøstet svartmaling trengs for å bryte gjennom lydmuren. Men det kan også meget vel være at lærerne bygger sine mistanker på erfaring. Kanskje har lærerne grunn til å frykte at deres nærmeste sjefer skal gi enda mer etter for statens krav om rapportering og kommunenes evige kronekamp. Og at det er de, lærerne, som ved mer tilstedeværelse skal betale for dette ved å jobbe masse «gratis» som vikarer slik at kommunene sparer inn på budsjettene, og ved å fylle ut enda flere skjemaer, så rektor og skolesjefene kan få stjerne i direktoratsboken.
KS-kravet om økt tilstedeværelse for å få til en bedre samarbeidskultur er bare halvparten av historien. Den andre halvparten er utvikling av fleksible og gode ledere, som dessuten gis handlingsrom. Suksesshistorien «rektorskolen» som ble igangsatt på nasjonalt nivå i 2009 hører med i dette bildet. Lederutdannelsen er blitt svært populær og tilbys nå i seks byer. Én viktig tilbakemelding fra deltagerne er økt trygghet i lederrollen.
En svak og utrygg rektor som ikke makter å definere mål og visjon for sin skole kan fort bli fanget i en konstant kamp med det tohodede trollet staten og kommunen. Legger vi til rigide fagforeninger og en kultur der mektige fagfolk tradisjonelt har styrt seg selv, er det ikke så stor plass igjen til rektor.
For at ikke lærernes aller verste antagelser skal slå til, må skoleledere i tillegg til å være gode sjefer også få frihet til å lede, og ikke bare styre og kontrollere. Den siden av saken har KS kanskje tatt for lett på.
Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.