Lærerne vil ikke være mer på skolen, forståelig nok. Få yrkesgrupper gir frivillig fra seg privilegier.
Undervisningsminister Torbjørn Røe Isaksen tripper bekymret i bakgrunnen. Han har egne skoleambisjoner, og sure lærere er et dårlig utgangspunkt. Utpå vårparten skal han i felten selv, når regjeringen legger frem sin friskolelov. Lærerorganisasjonen liker ikke den heller.
Regjeringen ønsker å utvide ordningen med friskoler, altså systemet som i dag gjør at staten betaler brorparten av utgiftene til private Steiner-skoler, Montessori-skoler og kristelige skoler. Røe Isaksen vil utvide ordningen til skoler som ikke har et religiøst eller eget pedagogisk formål.
Opposisjonen og lærerorganisasjonene viser til at resultatene i Sverige, der rundt 200.000 barn og ungdom går i friskoler, har falt betydelig på de internasjonale skoleundersøkelsene de siste årene. Samtidig har enkelte skoleeiere har tjent seg søkkrike. Sosialdemokratenes statsministerkandidat Stefan Löfven lover å «stanse gullrushet», men vil ikke fjerne ordningen. Alternativet er Finland, som ikke har friskoler men som har ligget høyt på de internasjonale skole-målingene.
Ofte slutter argumentasjonen der, hvilket er trist, ettersom den er nærsynt.
I Danmark går 15 prosent av grunnskoleelevene i friskoler, omtrent samme nivå som i Sverige, men langt høyere enn i Norge. Danske elever gjør det noe bedre enn de norske på de internasjonale målingene. I Nederland er det dobbelt så mange friskoler som det er offentlige skoler – og Nederland gjør det mye bedre enn Norge. Belgia ligger midt på treet, hvilket kamuflerer at elevene i det nordlige Flandern ligger godt over snittet, mens elevene i det sørlige Wallonia gjør det dårligere. Friskolene ligger tettere i nord enn i sør.
Sammenligning har begrenset verdi fordi historie og lokale forutsetninger er så forskjellige. Danmark har sin Grundtvig-tradisjon, i Nederland er kirkene tradisjonelt skoleeiere. I Sverige tyder mye på at fallende resultater henger sammen med budsjettkutt etter den økonomiske krisen rundt årtusenskiftet og en dårlig gjennomført desentralisering av skolesystemet.
Dermed er erfaringene fra det klassedelte og multikulturelle Storbritannia vanskelige å overføre, men likevel interessante fordi den blågule regjeringen til David Cameron har gjennomført en massiv skolereform. Det er åpnet for friskoler etter svensk modell, skjønt med forbud mot å ta utbytte, slik den norske regjeringen ønsker. Siden regjeringsskiftet i 2010 er snaut 300 friskoler etablert og 38 nye ble godkjent i juni. Minst like viktig er det at regjeringen radikalt har utvidet en ordning etablert under Tony Blairs Labour-regjering med selvstyrte skoler, «akademier». Siden 2010 har regjeringen løftet 2500 offentlige skoler ut av lokalpolitikernes kontroll og de drives nå med direkte støtte og under kontroll av det statlige skolesystemet.
Nå begynner studiene av reformene å komme. Det bør bli interessant lesning for begge sider i den norske skoledebatten.
En rapport i juli viste noen av problemene, da det ble avslørt at lærere ved muslimske «akademier» i Birmingham hadde utvekslet meldinger via en mobilapp der de angrep homofile, Israel og vesten – og diskuterte hvordan elevene burde innpodes konservative islamske verdier.
I en studie fra University of London, offentliggjort tidligere denne måneden, heter det at begge sider i den britiske friskoledebatten har fått noe rett: Det er etablert relativt flest friskoler i fattige områder, med stor minoritetsbefolkning. Det går relativt fler minoritetselever på friskoler enn i den offentlige skolen – noe som tyder på at frykten for at friskolene bare ville tjene middelklassen var gal. På den andre siden ser de elevene som går på friskoler ut til å komme fra noe mer velstående hjem en naboene, hvilket bekrefter at ordningen gir en viss sosial segregering.
En rapport fra Ofsted, den statlige skoletilsynet, finner 69 prosent av friskolene gode eller glimrende, sammenlignet med 64 prosent av de offentlige skolene, inkludert de selvstyrte akademiene.
På toppen av dette ligger en pen bunke av rapporter fra enkeltskoler – akademier og friskoler – som leverer storartede resultater, selv der de sosiale forutsetningene er svært svake. Dermed strømmer delegasjonene til stjerneskoler som King Solomon Academy i Paddington, London for å finne ut hva de gjør riktig akkurat der, hvilket hele tiden har vært et vesentlig poeng med ordningen.
Så får vi se når den norske regjeringen legger frem sin plan. At lærerorganisasjonene kjemper for at medlemmene skal få styre mest mulig av sin egen tid er begripelig. At de vil stanse en beskjeden sidestrøm av forsøk på å gjøre ting annerledes – og kanskje lurere – er langt vanskeligere å forstå.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.